Med over to hundre filmer er mesterdetektiven Sherlock Holmes den karakteren som oftest har blitt portrettert på det store lerret.

Fra 1887 til 1927 skrev Sir Arthur Conan Doyle (1859-1930) fire romaner og 56 noveller om mesterdetektiven Sherlock Holmes. Historienes kolossale og vedvarende popularitet skyldes ikke bare underholdningsverdien, men også i stor grad det fargerike persongalleriet og omfattende universet som forfatteren bygget opp.

Den eksentriske, overmenneskelig suverene og intelligente Sherlock Holmes, ”Consulting Detective”. Den bunn hederlige og jordnære Dr. Watson. Deres moderlige husholderske Mrs. Hudson. Erkefienden, mesterforbryteren Professor Moriarty. Den tungnemme inspektør Lestrade ved Scotland Yard.

Holmes-historiene vrimler av stadig tilbakevendende elementer og et mylder av tilbehør, utstyr og parafernalia: Holmes’ karakteriske påkledning med kappen og jaktluen (en såkalt ”deerstalker”). Den krumme kalebasspipen. Forstørrelsesglasset. Laboratoriet. Den berømte adressen 221b Baker Street. Fiolinspillingen som rekreasjon og inspirasjon. Men også flørt med selvdestruktive krefter: kokain eller heroin for å holde ut de kjedsommelige periodene mellom de pirrende sakene.

Rathbone-epoken

På slutten av 1930-tallet var det allerede produsert et svimlende antall av bortimot 100 Sherlock Holmes-filmer. Hastighetsrekorden innehar en serie på 47 filmer med britiske Eille Norwood i rollen som mesterdetektiven, kvernet ut med feberaktig fart i 1921-23.

Prestisjeproduksjonen Hunden fra Baskerville i 1938 betydde imidlertid et kvalitetsmessig løft for Sherlock Holmes på film. En stor del av æren for dette skal Basil Rathbone ha. Den britiske karakterskuepilleren, som opprinnelig var fra Sør-Afrika, hadde paradoksalt nok ofte spilt lumske skurker på film. Når han ga seg Holmes i vold hadde han for eksempel kommet rett fra rollen som den ondsinnede Guy of Gisbourne i klassikeren The Adventures of Robin Hood. Med sine fjorten Holmes-filmer fram til 1946 – den siste bærer for øvrig det Brian de Palma-assosierende navnet Dressed to Kill – knyttet han for alltid sitt navn til den berømte detektiven, og selv i dag regnes hans tolkning som den definitive Sherlock Holmes på film.

Nå var ikke nødvendigvis Hunden fra Baskerville og oppfølgeren The Adventures of Sherlock Holmes året etter noen mesterverk. For regissørene, henholdsvis Sidney Lanfield og Alfred Werker, er bare anonyme håndverkere med bare nødtørftige anlegg for mediet. Resultatet er to ganske langsomme filmer som knirker av gårde med relativt stivt spill i birollene. Den andre filmen, som er basert på et teaterstykke ikke skrevet av Conan Doyle, er mest interessant på grunn av den brede plassen den gir rivaliseringen mellom Holmes og hans erkefiende, Professor Moriarty, som her legger en diabolsk plan for å diskreditere Holmes. Mens han i virkeligheten planlegger den største forbrytelsen i britisk kriminalhistorie – noe med Tower of London og kronjuvelene – legger han ut et åte i form av en svært mystisk og arrangert sak som han vet vil pirre Holmes’ nysgjerrighet og distrahere ham Moriartys virkelige plan.

Selv om den altså lider av mange av de samme manglene, er likevel Hunden fra Baskerville den langt bedre filmen av de to, ikke minst på grunn av at selve intrigen – den mest berømte av alle Holmes’ saker og filmatisert en rekke ganger – er en forbannet god historie. En forbannelse hviler over Baskerville-slekten, der familieoverhodene gjennom generasjoner har blitt drept av en forferdelig og kjempemessig hund, som man kan stadig høre ule i det fjerne i de øde heiene i Dartmoor, der handlingen foregår. Likevel er nesten alt spilt inn i studio, men de malte bakgrunnene og ikke minst kulissene, blant annet ruinene av en by fra steinalderen, skaper en ikke ueffen og trolsk atmosfære.

Røverhistorier

Til tross for disse filmenes store suksess skulle det gå noen år før serien ble tatt opp igjen, med tolv timelange utgivelser i 1943-46. Disse filmene, hvor handlingen var transplantert fra Victoriatiden til et datidig Storbritannia i krig, er i dag regnet som klassikere og har ikke mistet noe av sin underholdningsverdi i dag. Mye av æren tilfaller Roy William Neill, som regissert de siste elleve. Han kom fra horrorsjangeren og mens de to første filmene forsøkte å høytideliggjøre materialet, tilførte Neill en litt B-film-aktig sensibilitet som passet ypperlig til Holmes-eventyrene. For Conan Doyle skrev jo ikke egentlig stor krimlitteratur – det var som forfatter av praktfulle røverhistorier han hadde sin styrke. Neill skammet seg slett ikke over dette aspektet, men omfavnet det, og ga dessuten filmene et mye høyere tempo, bedre flyt i historiefortellingen, en frisk humor, og sørget for mye bedre spill, og mer interessante karakterer, i birollene.

Filmene fra denne perioden hadde herlig glorete titler som Sherlock Holmes and the Voice of Terror og The Scarlet Claw. En av de mest underholdende er The Spider Woman, der London rystes av de såkalte pyjamas-selvmordene, der tilsynelatende normale mennesker plutselig hopper i døden i det de skal gå til ro for natten. Men Holmes ser naturligvis gjennom blendverket og mener det er mord, og viser sin ikke ubetydelige kvinnefiendtlige side ved å konkludere at siden mordene er så usedvanlig finurlige og grusomme så må de være orkestrert av en kvinne!

Det som løfter de to første filmene i serien og er så sentrale for hele seriens suksess er figurene som Rathbone og Nigel Bruce skaper som henholdsvis Holmes og Dr. Watson, og ikke minst samspillet og kontrasten dem i mellom. Watsons fantasiløshet og ganske sendrektige vesen, både fysisk og mentalt, har naturligvis en praktisk årsak i og med at forfatteren da gis en anledning til å la Holmes forklare oss hvordan ting egentlig henger sammen, og dette faller naturlig siden Watson i historienes univers er så tungnem at han i høyeste grad trenger slike utlegninger. Videre er Watson en kilde for ”comic relief”, kanskje aller mest i de mange scenene der han aldri kjenner igjen Holmes der denne dukker opp i sine evinnelige, og ofte praktfullt spilte, forkledninger (mens leseren/seeren naturligvis med en gang forstår hvem det er).

Rathbone på sin side skaper en øyeblikkelig uforglemmelig skikkelse. Han strutter av ubendig energi, virketrang og selvsikkerhet, med lynende intelligens, intenst blikk og med en egen evne til å vekke absolutt tiltro hos sine klienter, mens han hele tiden ligger ti skritt foran alle andre i intrigens irrganger.

Den aller beste Sherlock Holmes-filmen

Etter hvert overtok de mange britiske TV-seriene, ofte av høy kvalitet, rollen som hovedformidler av Sherlock Holmes-eventyr. Når Holmes begynte å dukke opp igjen for alvor på kino på syttitallet var det ofte i litt gimmick-aktige filmer, parodier eller pastisjer hvor man gjerne bygget videre på Conan Doyles opprinnelige sujett. (I forbifarten skal vi bare kort nevne en nyinnspilling av Hunden fra Baskerville fra 1959, laget av Hammer Studios, kjent for sine utallige horrorfilmer om for eksempel Dracula eller Frankensteins monster. Her finner vi Peter Cushing (som Holmes) og Christopher Lee, selve bærebjelkene i dette selskapets skrekkfilmer, i sentrale roller. Uforklarlig nok har denne filmen et godt rykte, enda den er pratsom, helt atmosfæreløs, utroverdig i sine sparebluss-kulisser, og full av flate og pregløse karakterer.)

Kanskje den aller beste Sherlock Holmes-filmen noensinne er den fabelaktige Mordene ved Themsen (Murder by Decree, Bob Clark, 1979). Hadde det ikke vært for den litt krampaktig pompøse avslutningen ville denne lett melankolske spenningsfilmen måtte anses som et fullbefarent mesterverk og er uansett en håndverksmessig triumf. Den blander to sentrale ”mytologier” fra Victoria-tiden, nemlig Sherlock Holmes og Jack the Ripper, og formidler en av de mange teoriene om hvem den siste egentlig var. Dette er interessant nok i seg selv, men filmen utstråler soliditet og kvalitet på en lang rekke områder. Den er briljant skutt og designet, og tidskoloritten er fortreffelig. Videre får vi en sømløs og pirrende orkestrering av en særdeles komplisert intrige som involverer klassemotsetninger, kongefamilien, frimurere, revolusjonære og storpolitikk, som var den en mer behersket og strammere fokusert Dan Brown-historie. Rollebesetningen overdådig: Christopher Plummer og James Mason som Holmes og Watson i et varmere, mer hengivent og nyansert tegnet forhold enn vanlig, sterke navn som David Hemmings og Anthony Quayle, og ikke minst to forbløffende ”star turns”: Genevieve Bujold som mentalt forstyrret kvinne etter å ha blitt urettmessig innesperret på asyl, og en vidunderlig snurrig Donald Sutherland som en stirrende, halvt forrykt synsk person. Regissøren topper det hele med en sjokkerende horrorscene og drysser ellers generøst rundt seg med sugende sekvenser der mystiske hestedrosjer glir gjennom tåkete og trange London-gater, hvor en uhyre effektiv bruk av vidvinkel strekker drosjene spøkelsesaktig ut i rommet når de passerer kamera.

Pastisjer, parodi og galskap

Nesten like god, men på en helt annen måte, er Sherlock Holmes privat fra 1970, regissert av den kjente satirikeren og humoristen Billy Wilder (S unset Boulevard, Some Like It Hot) mot slutten av sin karriere. Wilder viser sin klasse gjennom en elegant iscenesettelse i lange tagninger, i en film som er en halvveis parodi og en helveis pastisj. Våre helter virvles inn i et eventyr med internasjonal spionasje kombinert med intet mindre enn uhyret i Loch Ness, og med Holmes’ minst like smarte bror Mycroft som en grå eminense lurende i kulissene. Spesielt den første halvtimen er vidunderlig tullete der Holmes (spilt av den kjente Shakespeare-tolkeren George Stephens) blir tilkalt av en London-besøkende russisk ballerina for å gjøre henne med barn, men slipper unna ved å utgi seg for homofil. Men filmen har også alvorlige undertoner da den ellers kvinnefiendtlige Holmes, som i denne filmen også framstilles som ganske ufølsom, arrogant og til tider selvhatende, i all hemmelighet forelsker seg i sin kvinnelige klient.

En annen interessant pastisj, som vi dessverre ikke har klart å få sett i samband med denne artikkelen, er Snikende gift ( The Seven-Per-Cent Solution, Herbert Ross, 1976). Her blir Holmes lurt til Wien for å bli psykoanalysert av Sigmund Freud for å kurere sine vrangforestillinger (blant annet om at Professor Moriarty er hans fiende!).

Psykoanalyse og ikke minst villfarelser spiller også en sentral rolle i den snurrige They Might Be Giants (Anthony Harvey, 1971). Her spiller George C. Scott en fremragende jurist i vår tids USA som etter et mentalt sammenbrudd er overbevist om at han er Sherlock Holmes. Joanne Woodward er psykiateren Dr. Mildred Watson hvis henrykkelse over å få behandle et klassisk tilfelle av paranoia gradvis erstattes av å bli sugd inn i universet til denne moderne Don Quijote, som er fullstendig lykkelig i sin galskap. Filmen floppet fryktelig i sin tid, men er i dag blitt noe av en kultfilm (blant annet har den gitt navn til en kjent amerikansk rock-gruppe). Spillet er glitrende, opplegget er interessant og konsekvent gjennomført i starten, men man føler at filmen mister en del fokus etter hvert som de to begir seg ut i New York og møter en lang rekke andre eiendommelige, og ikke så lite forrykte, personer.

Galskap er heller ikke mangelvare i Gene Wilders Mel Brooks-inspirerte farse Sherlock Holmes’ smarte bror (1975), der Wilder selv spiller Sherlocks hittil ukjente, men forskrekkelig udugelige bror Sigerson Holmes. Det er vanskelig direkte å mislike Wilders uskyldsrene og vimsete humor, men her er det imidlertid litt for langt mellom de virkelig gode poengene, i en film hvis største beholdning er den strålende komedieskuespilleren Madeline Kahn.

Spielberg goes Sherlock

Mer humor ble det utover 1980-tallet. Without A Clue (Thom Eberhardt, 1988) er en parodi der Sherlock Holmes er en tredjeklasses skuespiller, og drukkenbolt, som Dr. Watson har leid inn som en elegant frontfigur for Watsons egne, geniale detektivbragder. Men når Watson forsøker å kvitte seg med Holmes for endelig å kunne innta sin velfortjente plass i rampelyset, blir han offer for sin egen PR-suksess da Holmes nå er så populær at ingen gidder å ta Watson alvorlig som detektiv. Dessverre er humoren så platt og endimensjonal at selv ikke drevne skuespillere som henholdsvis Michael Caine og Ben Kingsley kan gjøre noe vettugt med rollene.

Da er det langt mer fasong over den Spielberg-produserte ungdomsfilmen Den unge Sherlock Holmes (Barry Levinson, 1985) – visuelt lekker, strømlinjeformet og glatt som bare det, men like fullt sjarmerende og svært medrivende. I et vinterlig London møter vi Sherlock Holmes og Dr. Watson som tenåringer der de møtes på en engelsk kostskole, men fort blir virvlet inn i en eiendommelig intrige med flyvemaskiner, gamle egyptiske forbannelser og hemmelige samfunn. Filmen blander impulser fra Gremlins og Indiana Jones-filmer inn i Holmes-universet. Men samtidig gir den oss faktisk plausible forklaringer på en del av den voksne Holmes’ karaktertrekk, blant annet hans følelseskulde, tilbaketrukkenhet og manglende interesse for kvinner. Den er også en special effects-extravaganza, med CGI-effekter som var banebrytende i sin tid.

Det er altså på bakgrunn av 120 år med Holmes-historier og -filmer at Robert Downey jr. skal prøve seg som verdens mest berømte detektiv, i den første større Sherlock Holmes-filmen på over tjue år, med Guy Ritchie bak spakene. Det er ikke fritt for at man skutter seg litt ved tanken på at mannen bak heseblesende og ikke akkurat subtile arbeider som Lock, Stock and Two Smoking Barrels (1998) og Snatch (2000) skal gå løs på det ærverdige Holmes-universet. Vil Conan Doyle og Basil Rathbone rotere i sine graver eller vil de trykke det moderne Hollywood til sitt bryst?

Delta i diskusjonen