Utenfor har høstmørket ubønnhørlig jaget sommervarmen på midlertidig ferie, men i kinosalen har vinteren kommet med full kraft:
Operasjon Arktis,
Turist og
Vintersøvn. Atom Egoyans thriller
The Captive føyer seg effektivt inn i rekken av vinterfilmer, der snø og kulde danner et effektivt bakteppe for en dramatisk kidnappingshistorie. Egoyan setter tonen fra starten der kamera viser et snøhvitt og iskaldt landskap mens musikken har noe sørgmodig og foruroligende over seg. Scenografien er gjennomgående kjølig, det er nesten så man selv kjenner behovet for å trekke vinterjakka ekstra godt opp underveis.

 

Matthew og Tina opplever alle foreldres store mareritt når datteren Cassandra forsvinner sporløst. Matthew havner automatisk i etterforskernes søkelys siden han var den siste som så henne, og i løpet av de neste åtte årene går ekteskapet sakte, men sikkert i oppløsning. En dag dukker det opp noen mystiske spor på nettet, samtidig som det blir klart at noen holder nøye øye med dem.

 

Fremfor å fokusere på hvem som står bak kidnappingen, er Egoyan langt mer opptatt av å utforske en forbrytelses psykologiske effekt på de som rammes. Det narrative hopper konstant frem og tilbake i tid og sted, det er som om manuskriptet er blitt samlet sammen hulter til bulter etter å ha rast i gulvet, hvor kun begynnelse og slutt er på «riktig» plass. Men utrolig nok blir det aldri slitsomt kaotisk å henge med i svingene. Dette grepet brukes for så vidt også effektivt til å øke spenningen, men klarer ikke dekke over enkelte troverdighetshull i historien.

 

Samspillet mellom Ryan Reynolds og Mireille Enos, som er like uttrykksfull her som hun er i TV-serien
The Killing, er ektefølt medrivende. Det er ikke vanskelig å bli involvert i foreldrenes forpinte tilværelse der livet har gått på autopilot de siste åtte årene. Men den som virkelig stjeler showet, er Kevin Durand i rollen som Mika, filmens psykopatiske bad guy. Durand skaper fra første øyeblikk en ubehagelig fascinerende tilstedeværelse et
Twin Peaks-univers verdig. Han balanserer hårfint på grensen til det outrerte, men beholder fotfestet på glitrende vis.

 

The Captive bygger seg opp som en kriblende thriller. Men det som ser ut til å kunne bli et neglebitende klimaks, kastes bort på skuffende enkle grep. Helhetlig sett er dette godkjent underholdning, men det er vanskelig å se hvorfor
The Captive ble valgt ut til å konkurrere om Gullpalmen i Cannes. Det skyldes nok i større grad Egoyans navn, samt muligheten til å få en smokingkledd Ryan Reynolds på den røde løperen.

 

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen