«Girlhood» -Girlz n the Hood
5Total vurdering

På overflaten er Girlhood en vidunderlig medrivende fortelling om fire viltre og vitale jenter i 15-16-årsalderen og deres kamp for frihet, (selv)respekt og identitet i en betongklump av en fransk forstad.

I seg selv en bragd, men filmen har også et gjennomtenkt lag av tematiske tråder – vevd inn med eleganse og diskresjon – som gradvis vil stige opp til overflaten for å berike og nyansere nye gjensyn av filmen.

Scenen der gjengen tar inn på hotell betalt med utpressede penger, doller seg opp med ekstravagant sminke og stjålne kjoler, og til slutt danser og mimer til Rihannas «Diamonds», omtales kun få måneder etter Cannes-premieren som en moderne klassiker. Men med det fulle bildet av filmen innabords, opplever vi ikke opptrinnet kun som et uttrykk for pure livsglede, men blandet med et intenst vemod. Gapet mellom livet disse fargede, ganske fattige forstadsjentene kan vente seg, og den glamorøse rollen de trer inn i for et øyeblikk, er enormt. Opptrinnet blir for utopisk, for illusorisk – bittert, da de vitterlig innehar store personlige ressurser som høyst sannsynligvis vil gå til spille.

Blant de mange underliggende motivkjedene (hår, påkledning, håndtrykk, lys som tennes/slukkes, fargene rød og blå), kan
Girlhood avleses som en kontinuerlig diskusjon av kvinneroller, hvor jentene framtrer i en lang rekke avskygninger av feminin/maskulin, helt fra den suggererende åpningsscenen (en fantasi-sekvens?) der de spiller den ultra-maskuline idretten amerikansk fotball.

Opprøret mot kvinnerollen gjør at hovedpersonen Vic til slutt begynner å oppføre seg som en gutt – en utradisjonell holdning til kjønn som knytter an til det lesbiske kjærlighetsforholdet og den transseksuelle jenta i Céline Sciammas tidligere to filmer.

For Girlhood er tredje film i en oppvekst-trilogi. Den er tilsynelatende løsere i fisken – de andre klokket inn på under 90 minutter, mens Girlhood er over 20 minutter lenger – men er mer «episk» i sitt prosjekt og favner bredere, med blant annet et sosialt og klasse-aspekt.

Vannliljer (2007) var som en slepen diamant av kontrollert komponerte, tematisk uttrykksfulle bilder. Tomboy (2011) var friere, nesten litt rufsete i sitt nærere samkvem med rollefigurene. Girlhood er i en mellomposisjon. Sciamma anvender Cinemascope for første gang, og sammen med sin faste fotograf Crystel Fournier skildres jentegjengen via en veksling mellom ledig, «ukomponert» realisme og diskret poetisering. Som del av det siste finner vi en lett stiliserende bruk av pastellfarger, som gjerne deler bildet i flere seksjoner. I en scene trekker kameraet seg unna Vic der hun står (stilisert urørlig) ved oppvaskbenken, og de tre skapdørene over henne er malt i
forskjellige sjatteringer av den samme fargen, i en uhyre subtil, underliggjørende påvirkning av tilskuerens underbevissthet.

Ved siden av alle de psykologiske fasene Vic gjennomgår, stammer noe av den episke feelingen i Girlhood av at den er delt i (fem) kapitler. Noen av filmens flotteste øyeblikk er nettopp overgangen mellom disse, megetsigende markert av poetiske passasjer der bildet går i svart, flankert av stiliserende visuelle grep, til tonene av et tilbakevendende, kjølig pulserende synth-tema (av Sciammas faste komponist Para One).

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen