Filmens Hus ble etablert i 1996 som en konsekvens av fusjonen mellom Norsk filminstitutt (NFI, opprettet som statens filmarkiv i 1955) og Statens filmsentral (opprettet som den sentrale filmformidlings-institusjonen for skoler, bibliotek mv. i 1949). Daværende kulturminister Åse Kleveland var sentral i dette arbeidet og fikk med seg organisasjonen Film & Kino, samt ulike filmforeninger som Norsk filmforbund, Norske film- og videoprodusenters forening og Norsk filmklubbforbund. Etterhvert kom også filmfestivalene inn i huset samt andre relevante aktører. På kort tid fikk man skapt et nytt filmmiljø og et samlings-punkt mellom produsenter, kunstnere, forskere og entusiaster. Sentralt i dette var at Cinemateket (etablert i 1984 som en forlengelse av Kinoteket) med sine to topp moderne kinosaler og en eget programseksjon, kunne tilby klassikere, moderne og uavhengig film, regissørportretter og tendenser fra inn- og utland, slik en rekke cinematek hadde presentert i land vi ser opp til og liker å sammenligne oss med. Nyskapninger som Eurodok, 70mm festivalen (den ledende i verden) og Barnas cinematek så dagens lys. Kinosalene kunne hele tiden modernisere sitt utstyr og takket være topp fagfolk kunne de tilby sin teknikk og kompetanse slik at ledende leverandører som Canon, Kodak og Sony kunne stille ut sine produkter. Produsenter og regissører kunne se sine arbeidskopier under optimale forhold. Filminstituttets egen utviklingsavdeling, som nå heter Film Lab, ble helt avhengig av disse kinoene i presentasjonen av det fremste innen lyd og bilde.

Cinematek er fransk og betyr filmsamling, ikke kun en visnings-virksomhet for film eller rent ut sagt en kino, slik filmmeldingen påstår. Et cinematek har deponerte og innkjøpte filmer som de viser i ulike historiske og kunstneriske sammenheng, deres medarbeidere er kuratorer og historikere på filmkunstens område. I forlengelse av visningene skapes og utvikles det et museum med utstilling av tekniske gjenstander, stills, plakater, trofeer og dokumenter om filmens historie. Det drives også bibliotek og dokumentasjons- og referansearkiv i tilknytning til cinematekene og man har store arkiv for filmstills og plakater. Hvert land har nasjonale cinematek, de store filmland som Frankrike, Italia, USA og Tyskland har flere. De har som hovedoppgave å samle inn, preservere og restaurere landets film-produksjon og bevare den for ettertiden. Samtlige er organisert i organisasjonen FIAF (Fédération International des Archives du Film), som holder kurs innen fagfeltet og årlige kongresser. Norge har hatt gleden av å være vert for tre av disse, i Oslo i 1965, i Mo i Rana i forbindelse med åpningen av Nasjonalbiblioteket i 1993 og igjen i Oslo i 2010, hvor Liv Ullmann fikk organisasjonens ærespris.

Fra 1996 utviklet NFI sitt filmarkiv, bibliotek og cinematek med full styrke, blant annet med åpningen av det nye filmmuseet i 1997, fram til en ny reform innen filmfeltet, sammenslutningen av Norsk filmfond (opprettet 2001) og Norsk filminstitutt i 2008. Da ble også filmarkivet, biblioteket og dokumentsamlingen overført til Nasjonalbiblioteket. Cinemateket fortsatte imidlertid som før i Filmens Hus som vårt nasjonale filmkulturelle institusjon. Instituttet fikk også ansvar for endel formidlings-oppgaver som utgivelse av filmklassikere på dvd og nett samt museumsdriften, utstillinger og samlingen av film- og kinotekniske gjenstander. NFI har på basis av Cinemateket skapt store utstillinger; til Filmens 100 års jubileum i 1995, om Liv Ullmanns og Wenche Foss’ kunstneriske karriere, om Max Manus og Kon-Tiki produksjonene og om animasjonsfilmens 100 årige historie i Norge. Utstillingen om Liv Ullmann har vært vist ved filmfestivalene i Cannes og Haugesund, ved flere fotogallerier og kunstinstitusjoner i Russland og ved filmmuseet i Istanbul under statsbesøket i 2013. For tiden turnerer den i Latvia i forbindelse med dette landets presidentskap i EU.

Et nasjonalt cinematek er grunnlaget for filminteresse, filmstudier, forskning, filmkritikk og journalistikk. I neste fase filmproduksjon og formidling. Da Anja Breien ble feiret på Nasjonalbiblioteket for noen dager siden, i forbindelse med hennes forestående 75 års dag uttalte hun at det franske cinematek, etterhvert også det norske, hadde hatt stor betydning for hennes utdanning og kunstneriske karriere.

I Norge er det også 6 andre cinematek, i universitets-byene Bergen, Trondheim, Stavanger, Tromsø og Kristiansand samt for film-utdanningsmiljøet i Lillehammer. De har sprunget ut av den omfattende filmklubbevegelsen vi har i Norge, som filmmeldingen sier fint lite om. Disse er rene formidlingsinstitusjoner og henter inn film via Cinemateket i Oslo, Nasjonalbiblioteket og fra ulike utleiere. Men for å få film fra andre lands filmarkiv må man ha et nasjonalt cinematek, som står som garantist overfor disse i henhold til FIAFs regler. Når nå regjeringen vil sidestille Cinemateket i Oslo med de 6 andre og avvikle Filmens Hus er det å sette saken på hodet, kaste barnet ut med badevannet og forenkle en viktig, sentral men komplisert sak ut ifra ren uvitenhet. Norge er i ferd med å miste anseelse internasjonalt. Man ler av oss i Frankrike, forferdes i Tyskland og gråter i de nye EU landene, hvor Norge har bidratt stort i formidlingen av filmkunst, filmhistorie og filmforvaltning. Rydd nå opp i dette, statsråd Widvey, hent inn filmekspertise fra det filmfaglige miljø i Oslo og fra filmprofessorene på Blindern, i Bergen, Lillehammer og i Trondheim slik at du kan få belyst saken på en ny og bedre måte og gå inn i historien som kulturministeren som reddet Cinematekene (og filmklubbene) i Norge!

Om forfatter

Jan Erik Holst, født 10.04.1949 er utdannet ved Filmvetenskapliga Institusjonen og senere ved Dramatiska Institutet i Stockholm. Han har vært filmklubb-leder, kinosjef, filmkritiker, filmprodusent og universitets- og høgskolelærer i film og direktør i Norsk filminstitutt fra 1988 – 2014. I denne tiden var han også formann i Scandinavian films 1993 - 2001. Han er medlem av Norsk filmkritikerlag og av det Europeiske filmakademiet og redigerte bokverket Filmen i Norge del I og II, skrev essaysamlingen Det lille sirkus om film- og kinohistorie i Norge og redigerte Stork flying over pinewood. Nordic – Baltic film co-operation 1989 – 2014. Han lanserte sin bok To liv – Zwei Leben om norsk – tyske filmforbindelser under bokmessen i Frankfurt i oktober 2019.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen