– Da jeg lette etter locations til Villmark på begynnelsen av 2000-tallet, fikk jeg se et stort, forlatt sanatorium i Luster. Den gangen tenkte jeg at her må jeg lage en film en dag.

12 år senere leste jeg i avisa at bygget skulle rives, og etter så mange år med spørsmål om den åpne slutten i Villmark, så jeg endelig muligheten til å utdype noe av dette. Så jeg ringte til produsent Einar Loftesnes og satte meg på et fly. Noen måneder senere kjøpte vi ut rettighetene til alle mine filmer og startet selskapet Hand Made Films In Norwegian Woods sammen med Sjur Aarthun, fotograf og klipper på Villmark 2, forteller Øie.

– Og hva skjedde med sanatoriet? Ble det revet?

– Vi hadde jo nesten håpet at det skulle bli det, sånn at vi kunne filme det, og det ble slutten på filmen, men så ble det ikke revet like vel. Nå som det har blitt så mye skriverier rundt bygget etter filminnspillingen, så skjer det sikkert ikke.

– Manus pleier vanligvis å være grunnsteinen til enhver film, men her var det altså location som kom først?

– En hver film er en konstruksjon. I forhold til Villmark 1 så hadde vi et manus som trengte en hytte og et vann, og fant det etter lang tids leting. Når vi skulle lage toeren hadde vi allerede sanatoriet som en slags hovedkarakter, og bestemte oss for å skrive historien rundt det. Men tanken var alltid at vannet skulle være linken mellom de to filmene. I Villmark 2 er det samme tjernet fra den første filmen, som forsyner sanatoriet med vann.

Øie presiserer at Villmark 2 er en film du kan se uavhengig av eneren, men da Villmark 1 hadde en slutt som var åpen for tolkning, vil toeren gi tydeligere svar.

– Jeg husker jeg fikk masse mailer av folk som lurte på den åpne slutten. Men den var ikke åpen for meg. Toeren setter ting litt på plass, men jeg skal innrømme at jeg ikke vet svaret på alt selv heller. Det var fantastisk å få oppleve at Villmark 1 levde sitt eget liv, selv om det sikkert var noen som lot seg irritere av den åpne slutten.

Ifølge reglene

Scream-filmene er metafilmer som harselerer med skrekksjangeren, og fastsetter visse regler som alltid gjelder. Scream 2 fokuserer på oppfølgere og påstår blant annet at det alltid må være flere folk som dør i en skrekk-oppfølger. Pål Øie begynner å le da vi spør om dette stemmer med Villmark 2.

– Den første Villmark-filmen var jo egentlig veldig blodfattig, så den regelen stemmer absolutt for Villmark 2. Du spisser jo produktet ditt, og det er kjedelig å gjenta seg selv. Og nå, 12 år etterpå, med det publikumet som finnes i dag, så er vi nok litt mer eksplisitt.

– Scream 2 påstår også at drapene i en oppfølger må være blodigere og mer omstendelige. Er det noe du kjenner deg igjen i?

– Det er ofte den veien det går. Man vil alltid prøve å overgå, og når du lager sjangerfilm, så har du mulighet til å skru volumknappen litt opp. Men man skal også ha en viss dynamikk, og når det er stille, så skal det være stille.

– Siste Scream-regel: Aldri, under noen omstendigheter, må du tro at morderen er død. Stemmer?

– Ja, herregud, det er jo klart.

– Så ligger det en Villmark 3 i kortene?

– Hvis folk går mann av huse for å se toeren, så spiller vi gjerne inn en treer. Da det i sin tid gikk så bra med Villmark 1, så husker jeg Kristoffer Joner sa til meg at han ble med på en oppfølger, på den betingelsen at vi var den første til å lage en toer. Men andre prosjekt trengte seg på, og det gikk så lang tid, at andre kom før oss. Men vi har tenkt ut en mulig treer.

Norsk opptur

Mye har skjedd på 12 år, og vi spør Øie hvordan norsk filmbransje har forandret seg på denne tiden.

– På begynnelsen av 2000, så skammet vi oss litt over norsk film. Det at jeg skulle lage en sjangerfilm på den tiden, det ble ikke tatt så seriøst. Men på disse 10-12 årene så har vi fått en helt annen selvtillitt, og nå ser jo folk i utlandet over til oss. Norsk og nordisk sjangerfilm har jo blitt ganske hot, og jeg merker mange flere henvendelser fra utlandet. Det lages også mye mer film, og det var jo Villmark litt med på å dra i gang. Jeg møter folk i utlandet som sier de er spesielt glad i norsk film, så det har skjedd en forandring. Det er ingen som ser ned på norsk film lenger.

– Hvordan har du forandret deg som regissør på disse årene?

– Man lærer at kaos rår, men det går seg til. Jeg har mer selvtillitt, men man blir også mer usikker. Det er så mange muligheter, og man kan for eksempel gjøre så mye i klippen, at man kan lure på hva som funker best. Det å lage film på de budsjettene vi operer med, det er ekstremt tøft både fysisk og psykisk. Denne gangen hadde vi 25 dager innspilling, med 10-12 timers jobbing hver dag. Du blir helt mørbanka. Det er gøy, men det er beintøft og jeg tror ikke folk flest er klar over hvor hardt det er. Det er en enorm logistikk som bestemmer rekkefølgen av hva man spiller inn, og man har et så stramt budsjett at man ikke har tid til mange opptak. En filminnspilling er et godstog du ikke kan stoppe.

– Når det er så tungt, hvorfor gjør du det?

– Fordi man får fri imellom. Det er som å være utpå havet: Du legger ut fra kai, kanskje med en rusten holk, og du er sjøsjuk og jævlig, men du må fiske. Så drar du garnet opp, og noen ganger er det fulle garn, noen ganger ikke. Men så kommer du inn til land, og da er det deilig når du kan begynne å sløye fisken og krydre gryta. Da glemmer man fort opprørt hav. På opptak har du ikke full kontroll. Du må også ha litt flaks, du må jobbe med skuespillere, og det er flere variabler i spill. Men når filmen er klippet, så kan du bare løfte den, og det er som en foredlingsprosess. Nå som vi sitter i etterarbeidet og er stolte av det vi har filmet, så er det gøy å sitte og se at filmen blir løftet med lyd og fargegrading. Men det å gå fra en innspilling, og skrive manus til neste mens du sitter og klipper, det vil ikke jeg gjøre. Dette er min tredje kinofilm siden 2003, så jeg må ha litt pause imellom hvor jeg kan ha litt stillhet og lage filmer i andre formater.

– Hva er det viktigste i jobben som regissør?

– Den viktigste regien jeg gjør, er å velge skuespillere. Har du gjort det riktig og godt, så har du kommet langt. Jeg kan jo ikke fortelle skuespillere alt de skal gjøre, så du må prøve å få til en fin kjemi. Dere må ha diskusjoner og komme frem til ting sammen. Skuespillere er jo forskjellige de også, og det er ikke slik at du er en ”puppet master” som står på en stol og sier noen forløsende ord, så skjer alt du ønsker. Filminnspilling er kaos, og alle må ta ansvar for sin rolle og karakter, og jo mer tid du har i forkant til å utvikle og bearbeide en karakter, jo bedre blir det.

Skummel skog

Som filmenes tittel indikerer, er det tydelig at skogen spiller en av hovedkarakterene. Øie forklarer hva som gjør villmarken så skummel og forførende.

– Jeg har vokst opp med skog rett utenfor soveromsvinduet og det ligger tett opp til barndommen. Fra du bygde indianertelt, til du begynte å røyke og lese pornoblader i skogen. Det er et sted kan du skjule ting, og når du titter inn blant trærne, så er det et punkt hvor du ikke lenger ser, og der kan du dikte opp hva du vil. Det er det samme med et skogsvann. Hvorfor et det skummelt? Jo, fordi det er mørkt og man ser ikke hva som er under.

– Er det mer skummelt med ting du ikke ser?

– Absolutt. Da gir du publikum mulighet til selv å dikte med. Og i en psykologisk thriller hvor du vil skape en viss stemning, så vil du jo ikke fyre av kruttet for tidlig. Ordet villmark kan også tolkes på flere måter, og det kan være villmark i sjelen også. Dessuten er skogen grafisk og fin, og du kan legge så mye i den. Den har en kraft og det kan være så mye der. Jeg elsker skog, og jeg kan gjerne stoppe bilen og gå mellom trærne og lukte på bark. Kratt, små dammer og mose: jeg har veldig sterkt forhold til dette. Jeg er fra stranda på Sunnmøre, hvor det er noen flere århundre gamle, svære furutrær som står og klamrer seg fast til fjellsida, og man blir ydmyk når man ser slike fantastiske saker. Jeg har lyst å lage en film om et tre, men det blir vel kanskje ikke så spennende?

– Er målet å skremme?

– Målet er å engasjere folk på en eller annen måte. Hvis du skremmer dem, eller får dem til å føle en uhygge som holder dem i ånde, så er det veldig fint. Naturligvis er det viktig å fortelle en historie med gode karakterer, som får folk til å tenke, men om du lager en skrekkfilm, og folk ikke blir skremt, så er jo det litt skuffende. Hvis folk blir rystet og føler at de har kjørt en berg- og dalbane når de går ut av kinosalen, så synes jeg det er helt topp. Å holde folk i ånde i 90 minutter, det er jo ikke lett.

– Og hva skremmer deg?

– Det er ikke så mye. Jeg går gjerne gjennom en mørk skog om natten, det er ikke noe problem. Men jeg er ikke så glad i å bare skvette, selv om man må gjøre det i filmer iblant, for å holde på publikum. Jeg liker filmer som jeg ikke blir helt klok på, hvor det er en rar stemning som er mer som en tilstand du blir trukket inn i.

– Så du er ikke interessert i blod og gørr?

– Nei, det er ganske tydelig hvis du ser filmene mine. Jeg synes den første Blair Witch-filmen var et flott eksempel på hvor mye du kan få til uten å vise et eneste drap. Alt foregår utenfor teltet, og jeg syntes det var fantastisk at det var mulig å gjøre det så anspent uten at være eksplisitt. Mitt slogan er at hvis du bare rendyrker en sjanger, så blir du veldig flink, men hvis du drar inn flere elementer, så kan du kanskje oppnå å bli original. Hvorfor skal det bare være kunstfilmer, som er ”kunstfilm”? Når du krysser sjangrer kan du få til en hybrid som er mye mer interessant. Det kan kanskje være forvirrende for publikum, men om du bare begrenser deg til å skremme, så kan det også være fordummende.

– I amerikanske skrekkfilmserier pleier ofte den fjerde filmen å utspille seg i verdensrommet (Hellraiser 4, Leprechaun 4, Critters 4). Vil dette skje i Villmark 4?

– Ja, det hadde vært utrolig gøy, sier Øie og ler.

Om forfatter

Torgeir Blok jobber som regissør hos Monster Entertainment og som journalist og filmkritiker hos Cinema. Torgeir har vært journalist og filmkritiker i Natt&Dag. Han har tidligere jobbet som regissør, manusforfatter og researcher i ITV Studios og manusforfatter hos Metronome Spartacus.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen