Det er få direkte krigshandlinger i norsk film. Historier som utspiller seg under Den annen verdenskrig kalles heller for okkupasjonsdramaer.

Arne Skouen var en til tider mesterlig utøver av slike filmer, som også danner ryggraden i hans filmkunstneriske virksomhet.

Arne Skouens okkupasjonsdramaer er i slekt med en bølge av norske etterkrigsfilmer som vi i dag ville kalt dokudramaer. Flere norske filmer rekonstruerte nitidig faktiske hendelser, og som i Kampen om tungtvannet (Titus Vibe-Müller & Jean Dréville, 1948) og Shetlandsgjengen (Michael Forlong, 1954) spilte faktisk mange av de virkelige deltagerne seg selv. Skouens arbeider skiller seg markant fra disse, siden de reelle forholdene kun danner grunnlaget for noe som helt klart er spillefilmer. Men de starter likevel med høytidelige tekstplakater som forkynner den faktamessige bakgrunnen. Krigen var stadig så nær at filmene – representanter for noe «alle» anså som pur underholdning – fikk legitimitet ved tydelig å markere opphavet fra faktiske forhold. Som innføring i filmenes handling og en smak av den ofte høytidelige tonen, blir disse tekstplakatene i det følgende gjengitt (inkludert skrivefeil).

Nødlanding (1952)

Det hendte en gang under krigen at et amerikansk bombefly forsøkte å nødlande et sted i Sør-Norge. Åtte mann sprang ut i fallskjerm mot hver sin opplevelse, den niende møtte døden. Det ble Milorgs og alle gode krefters oppgave å finne alle havaristene før tyskerne fant dem. Denne filmen forteller historien om hvordan oppgaven ble løst. Hendelsene er fritt gjengitt etter beretninger fra deltakere i aksjonen.

Nødlanding handler i sin helhet om det diskrete lurendreieriet i å skjule et høyt antall engelskmenn rett under nesa på nærgående tyske soldater. De gjemmes på kirkeloft, i tomme graver, inne i hesjer, i underjordiske motstandsreir, og utgis for å være norske tømmerhuggere når de må ut i dagslys. Skrikene under spjelking av brukne ben skjules av brusende kirkesang, hemmelige beskjeder gis via kollektbøssen. Filmen har et vell av pussige detaljer, og idérikdommen bidrar i sterk grad til å gi sjel til en i utgangspunktet enkel historie. Blant annet er de forulykkedes fallskjermer et kjærkomment bidrag hos husmødrene til å brukes som laken. Det hjelper også på autentisiteten at Skouen er opptatt av å skildre mange aspekter av hverdagslivet i denne idylliske kystbygden i Vestfold, hvis bestanddeler man føler henger organisk sammen.

Han viser også bevegende fintfølelse i en scene der hovedpersonen, spilt av den alltid sjarmerende Henki Kolstad, skjuler for en glad ungpike at han snakker med en av engelskmennene om hennes storebror, for ikke å rippe opp i hennes ulykkelige minner om at han ble drept av tyskerne. Videre er det mye humor, for eksempel når Gisle Straume spiller en nervøs tysk soldat som ledsager den lokale legen på sykebesøk til en forrykt maler. (Det hele er naturligvis bare et skalkeskjul.) Filmen inneholder også et virkelig vågalt øyeblikk, der vi usjenert ser brystene til en pike som skifter til badetøy – Nødlanding kom kun et år etter innledningen av den «svenska synden» med Arne Mattssons Hon dansade en sommar, og et år før Bergmans Sommaren med Monika.

Et innslag som neppe har rot i virkeligheten, men som tillater Skouen å briljere med suspense-aktige grep, er introduksjonen av «Stråmannen». Han er en listig og beryktet angiver som ankommer distriktet for å nøste opp motstandsbevegelsen. Bjarne Andersen spiller ham mesterlig, og Skouen viser et flott blikk for positurer og kroppsspråk, i flere sekvenser med langsom katt-og-mus-lek der fyren stadig er snublende nær ved å oppdage engelskmennene. Skouen viser forøvrig også visuell idérikdom, med uvanlige kameraplasseringer som ser ned fra kirketårn og fra toppen av telefonstolper. Nødlanding blir kanskje vel søkt etter hvert og tyskerne for lette å lure, men Skouen viser fint håndlag og sjarm i denne, hans kun andre, spillefilm.

Ni liv (1957)

Våren 1943 møtte Jan Baalsrud dramaet om sitt liv. Alle hans kamerater møtte døden. Over hundre landsmenn i Nord-Norge – kjente og ukjente – hjalp ham til å overleve. Denne filmen kan ikke fortelle om hver enkelt, og nevner derfor heller ingen med riktig navn. De som er med står som symboler for alle. Jan Baalsrud har veiledet denne filmens opphavsmenn for at film og virkelighet skulle møtes i samme tanke: hans takk for livet.

Nødlanding ser vi et lite samfunn der innbyggernes innsats griper inn i hverandre som tannhjul for å redde engelskmennene. I Ni liv utvides denne norske forbrødringen til en mye større geografisk skala, der Baalsrud hjelpes, bæres og skyves over fjord og fjell, fra kysten til Sverige. Akkurat som i Saving Private Ryan blir det omfattende prosjektet for å redde kun én person et slags fokuseringspunkt og symbol for hele motstanden mot den tyske militærmakt. Ni Liv er også et mektig kompendium av norsk natur, som gjennomskjæres av båter, ski, kjelker og andre farkoster, fanget inn i pirrende atmosfæriske bilder. Detaljrikdommen er så frapperende, strabasene så varierte, den fysiske degraderingen til hovedpersonen så gradvis og skremmende troverdig, at filmens 90 minutter fortoner seg som et langvarig, episk verk.

Jack Fjeldstad i hovedrollen er usedvanlig overbevisende forkommen og værbitt. Filmen antar surrealistiske former i et par hallusinasjonsscener som er mesterlig iscenesatt og teknisk utført, der Baalsrud ligger alene, snøblind og utkjørt, værfast i snødrivene, mens fantasien løper helt løpsk. Det gjør også vår egen fantasi i scener der han må ta avgjørelsen om han selv skal skjære av sine forfrosne tær. Filmen kretser stadig rundt disse forfrysningene, som vi aldri ser, men vi kan avlese alvorlighetsgraden gjennom de andre rollefigurenes stille sjokkerte ansikter. Skouen er også mesterlig i å hylle filmen inn i en følelse av iherdig jag og intensitet, ikke minst i noen tidlige scener der Baalsrud tas hånd om av et ektepar (spilt av Alf Malland og Henny Moan). Alltid er det talende detaljer: De makter ikke å få mat i ham fordi kjevene hans er låst i et sammenbitt. Når de senere skal hale ham opp en bratt fjellvegg må de snu kjelken underveis, fordi prosessen har pågått så lenge at han har fått alt blodet i hodet. Hele tiden må man være på vakt mot provokatører og angivere, og motstandsmennenes forsiktighetsgrad gir Ni liv et preg av paranoia. I filmens mest hjerteskjærende situasjon er redningsmennene bare meter unna, men Baalsrud er så avkreftet at han ikke orker å rope høyt nok.

Ni Liv ble Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film og har antatt en ikonisk dimensjon i vår filmarv. Den er likevel ingen perfekt film. Joachim Holst-Jensen gis etter hvert for stort spillerom som svigerfaren til det reddende ekteparet. De gjentagende scenene i et klasserom der en lærer konfererer med unge menn som skal frakte Baalsrud den siste biten til Sverige er merkelig stivt spilt og regissert. Det er imidlertid ingen tvil om at det er fortjent at Ni Liv stadig kommer ut i det absolutte toppskikt i kåringer av beste norske film noensinne.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen