Når du ikke lenger klarer å holde takt med storbyens kvernende rytme, kan det virke forførende å drømme seg bort til et harmonisk liv i utkantnorge.
Men da hovedkarakteren i Hoggeren bestemmer seg for å flykte ut til bygda, oppdager han at det er ikke bare gøy på landet. Cinema tar en prat med regidebutant Jorunn Myklebust Syversen og hovedrolleinnehaver Anders Baasmo Christiansen.
Anders: Jeg var midt i filmingen av serien Dag, og hadde spilt inn en trekant-sexscene med Atle Antonsen og en pornostjerne. Jeg kjente at det var litt mørkt å jobbe med, og jeg var litt slækk. Så da Jorunn ringte og fortalte om filmen sin, hørtes det ut som et annerledes og interessant univers.
I tillegg til Baasmo Christensen, er også Benjamin Helstad å se i filmen. Resten av skuespillerne er derimot amatører fra regissørens egen familie.
Jorunn: Jeg gjorde casting og research i bygda. På middag hos familien min ble jeg veldig inspirert i forhold til hvordan jeg skulle vinkle manuset. De lurte på hva jeg drev med, og da jeg forklarte at jeg skulle lage en film om en mann som gikk oppi skogen og hugget ned trær uten mål og mening, så rev det hjertet ut av onkelen min. At noen skulle kappe ned trær og ikke ha noen plan for hva man skal bruke det til, er hærverk. Og hogst-arbeid er jo dessuten farlig.
Anders: Ja, jeg skjønte fort at det ikke var så enkelt som man trodde. Det tar ikke mange hugg før man kjenner melkesyra, og da stivner man litt. Jeg vet hvordan det er når kamera går, og man skal spille fortvila, så tar man gjerne noen sjanser. Men en liten skli da, så hugger du deg i låret, og tar hovedpulsåra, og da hadde det ikke hjulpet om sykebilen stod rett ved siden av. Da er du død. Jeg fikk kjenne hvor skarp øksa var en gang den kom så vidt borti buksebeinet. Buksa spjæra med én gang.
Jorunn: Familien min var også skeptiske til prosjektet, noe jeg skjønte at hovedkarakteren trengte. Så jeg spurte om de ville spille i filmen, og de sa ja med én gang. I forkant av innspillingen ga jeg dem retningslinjer i forhold til hva de skulle snakke om foran kamera, men jeg fortalte veldig lite om bakhistorien til Anders, for jeg ville ikke at de skulle ha for mye empati med ham. Isteden ba jeg onkel Bjarne være så sint han bare klarte.
Autentisk
Der Jorunns familie improviserte, fikk Anders derimot et manus. Regissøren forteller at i selve opptakssituasjonen sa hun ellers egentlig veldig lite.
Jorunn: Jeg følte at som førstegangs-regissør, så var det Anders som skulle vise meg faget sitt, og ikke jeg som skulle fortelle ham hva han skulle gjøre. Det handler om å gi tillitt. Det var også veldig viktig å ha en skuespiller som ville gjøre de andre trygge. Og det å være autentisk på film, det synes jeg Anders klarer så bra.
Anders: Det er alltid viktig for meg å få frem en viss menneskelighet i karakterene jeg spiller. Enten det er kronprins Olav eller Børning-Roy, så må det være rom for menneskelighet. Liv Ullmann sier at «En kunstners oppgave er å minne folk om hva det er å være menneske». For hvis du ikke får med deg menneskelighet i dette, hva er det da vi holder på med? Det er så mye posering i vår tid, med folk som tøffer seg og ser fine ut i riktige vinkler, og har et helt annet fokus enn det indre menneskelige. Men sånn var det ikke i denne filmen. Og det var jo nærmest method acting for min del, for på den tiden hadde jeg gjort 7 filmer og en tv-serie på et drøyt år. Jeg var ganske kjørt, full av tvil og en slags tomhetsfølelse, og jeg nærmet meg 40-års krisa, noe som gjorde at jeg lett kunne sette meg inn i karakteren. Nå har jeg spilt i mye forskjellig, og det finnes mange måter å jobbe på innenfor mitt yrke, dessverre er det ikke alltid jeg får brukt faget mitt i like stor grad. Mens i lengre tagninger der man får lov til å være et menneske, og må improvisere seg frem, så er det nakent og utfordrende.
Å drive en scene
En av karakterene vi møter, er en svært pågående selger som forsøker å overtale Anders til å bli med i salgsteamet. Han er også selger i virkeligheten, og spilles av Jorunns fetter.
Jorunn: Han casta egentlig seg selv. Med det samme takket jeg nei, men innså at han kunne gi Anders en annen type motstand, noe som vil gi mer til tematikken i filmen. Jeg bestemte meg for at de ikke måtte møtes før innspillingen, sånn at Anders kunne bli overrumpla.
Anders: Det var nok smart, for jeg lot meg fascinere av ham som person. Men også motet han viste foran kamera. Karakteren min har jo mistet søsteren sin og sliter med tung sorg, men da jeg møtte på han, så bare kjørte han på med beinhard selgerprat, og slang inn noen kommentarer om søsteren min innimellom. Det var en gavepakke. Det er mange som blir livredde bare de ser et kamera, men han improviserte så jeg bare måtte henge på. Jorunn sa flere ganger at jeg skulle prøve å komme meg ut av situasjonen, men det var klin umulig. Og rent faglig sett, så er du veldig avhengig av den som driver en scene. Det er ikke alltid jeg er så fornøyd med kollegaer som har i oppgave å presse meg til noe, for hvis de ikke kjører hardt nok på, så får jeg ikke det trykket som jeg trenger. Da må jeg late som om jeg blir drevet selv, og det blir jeg litt småfrustrert av.
Jorunn: De spilte inn en sammenhengende tagning på 14 minutter, som ble 8 minutter i filmen. Jeg ville at publikum skulle føle på ubehaget og bare ønske at scenen skulle ta slutt.
Anders: Da jeg jobbet med Bjørn Sundquist på teateret, så gikk han rundt med spissede ører, og viste oss at lytting er det viktigste. Skuespill handler om å være sammen og kaste ball, som pingpong. For hvis du kaster ut noe som ikke får noe reaksjon, så faller det pladask. Men denne selgeren bare tok imot og smasha tilbake. Jeg har aldri møtt en fyr som er bedre til å drive en scene noen gang, så dette er noe alle profesjonelle skuespillere burde se på.
Den mørke bygda
Historien maler et bilde av en skjult elendighet, hvor fasaden virker nymalt og vakker, men sprekkene ligger rett under overflaten. Det fremstår som en brutalt ærlig fremstilling av bygdenorge, og filmen slår hull på myten om det idylliske landsbylivet.
Jorunn: Både Anders og jeg kommer fra bygda, så vi kjenner mørket som kan komme fra sånne små steder. Men det handler også om å harselere med intellektualiseringen og romantiseringen av mennesket i naturen. Vi sitter her i byen og lengter tilbake til naturen, men de fleste har ikke kunnskap eller verktøy til å klare seg der lenger. Det er noe med det generasjonsskillet, og hva som skjer når vi mister håndverket. Hva skal vi med retorikk og høykultur når vi ikke kan forvalte naturen lenger?
Anders: Og noe av det som er så morsomt, at mange bygdefolk har mindre filter. Når man blir bedt på middag i byen og ikke kommer, så kan man unnskylde seg med en liten hvit løgn, og alle blir med på den selv om de vet at det egentlig bare er en bortforklaring. Men på bygda, så kan det lett bli: ”Hvorfor kom du ikke på middag? Driver du å ljuger?”
Jorunn: Vekslingen mellom hvor direkte karakterene er, samtidig som det er mye de viker unna å snakke om, var også en viktig tematikk i filmen. Hovedkarakteren har opplevd en del tunge ting i livet, men familien vil konsekvent ikke røre ved det. De vil heller bare fortelle hva han må gjøre for å ordne opp i problemene. Jeg tror vi mennesker har veldig sterkt behov for å kjenne en mening med tilværelsen vår, og vi har lett for prakke vår egen sannhet på andre.
Anders: Og deres utålmodighet i forhold til sorgen. De har full sympati, men lurer mest på «Hvor lenge skal du egentlig gå rundt og være lei deg?»
Den mørke byen
Selv om hovedpersonen har flyktet fra bylivet for å være alene, fungerer dette stikk imot sin hensikt. Som seer ønsker du deg tilbake til byen, men samtidig vet du at han har flyktet derfra. Illustrerer dette kanskje et elsk/hat forhold til byen også?
Anders: Absolutt, og jeg var veldig inne på disse følelsene privat også. Jeg var i slutten av 30-åra, singel, og så alle kompisene rundt meg fikk barn. Jeg tenkte noe så idiotisk, som at når man runder 40, vil det bare gå nedover. Så jeg dro til New York for å få fri og fred. Det var en sånn tanke om at «Åh, jeg må bare komme meg litt bort, så blir alt bedre.» Men du har jo med deg hodet ditt, og du kan ikke flykte fra deg selv. Så jeg gikk rundt i New York og var bare liten og lei meg. Også går jeg der i Central Park, tenker triste tanker og hører på noe melankolsk Beatles, og feller en tåre. Og akkurat da var det noen som hoppet frem og ropte «HEIA NORGE!» Det var midt bunnpunkt.
Frykt og forbruk
Hoggeren forsøker nesten bokstavelig talt å hogge de mørke tankene ut av hodet, uten at det fungerer i særlig grad. Så hvordan bør man da håndtere sorg?
Jorunn: Man må se på individet og finne ut hvordan hver enkelt forholder seg til følelsesmessig smerte og sorg. Å være i en krise oppleves jo gjerne veldig fysisk, en kjenner det i hele kroppen. Det er en scene i filmen hvor Anders legger hele ansiktet ned i mosen. Jeg ville vise sorgen som han kjenner den i kroppen, og hvordan han instinktivt ønsker å bli i ett med jorda.
Anders: Det hjelper jo absolutt å komme seg ut i naturen. Jeg tenker mye på at vi blir bombardert av inntrykk og stress til enhver tid. Reklame, sosiale medier og nettaviser. Jeg har hatt et nyttårsforsett, og har nå vært to måneder uten VG.no, og jeg føler at jeg blir bedre i sjelen. Etter en stund så gikk jeg tilbake til VG.no for å sjekke, men det var absolutt ingenting som jeg trengte å vite der! Det handler om inntrykk og hvordan man sorterer dem. Og i tabloide nettaviser får du masse stygge bilder og skremselsartikler som bare gjør deg bekymra. Marilyn Manson snakker om at frykt og forbruk henger sammen, og hvordan reklame sier: «What you didn’t know, that might kill you», men kjøper du et eller annet produkt, så blir det liksom bra. Men naturen kan innsvøpe deg, og skjerme deg fra alt dette. Vi trenger det rett og slett. Og etter hvert som jeg har blitt eldre, så har jeg fått forståelse for hyttementaliteten.
Jorunn: Det er også noe med hvordan man møter mennesker som sliter. Andre vil alltid mene noe, men det finnes ikke et enkelt svar for hvordan man skal bearbeide sorg eller traumer. Hovedpersonen i Hoggeren har vært gjennom noe tungt, og har sine naturlige reaksjoner, men så blir han møtt på en måte som stigmatiserer ham veldig. Og det tenker jeg er noe som sykeliggjør mennesker i naturlige livsfaser. Kanskje det hadde vært bedre om man bare hadde gitt dem rom, istedenfor å lete etter måter å sette stempler på de som sliter? Samtidig stiller jeg spørsmål ved hvilket ansvar vi har for eget liv når det treffer som hardest.
Anders: Plutselig slår det meg at vi har gjort en veldig viktig film. Den er det motsatte av all reklame og nettaviser og sosiale medier, hvor alle bare vil sminke profilen sin og fremstå som perfekte, med unger som sover søtt og nybakt brød i ovnen. For det er jo egentlig ikke livet. Det er ikke sånn det er å være menneske.
Skjærsild
Hoggeren er en ganske kryptisk film, som lar det være opp til seeren å trekke sine egne slutninger. En tanke denne journalisten fikk, var at historien kanskje var en slags skjærsild, hvor hovedpersonen må gjenoppleve alle sine tunge minner.
Jorunn: Det er en kjempefin tolkning. Karakteren går inn i den mørke fortiden og spørsmålet er hvordan han kommer ut av det. Jeg tenker at denne runddansen hans aldri vil bli bra, og det handler om hvilke krav vi har til hverandre om hva vi skal utrette. Det finnes mennesker som aldri vil klare å nå opp til kravene vi har satt i samfunnet.
Anders: Jeg er også fan av den tolkningen, også var det vel Kierkegaard som sa at du må gjennom en krise for å oppnå et nytt nivå av innsikt i livet. Og den innsikten går kanskje på at du ikke skal være fri for smerten. Du kommer muligens aldri ut av den, men du får kanskje et annet forhold til det ved å anerkjenne det. Det er det å innse at «Sånn har jeg det nå, og det er helt ok». Og for min egen del, så var det akkurat da jeg turte innrømme dette, at de tunge tankene plutselig slapp.