Mord på Orientekspressen er tittelen på Agatha Christies velkjente detektivroman fra 1934. Historien er allerede overført til langfilmformatet en gang tidligere (Sidney Lumet, 1974) og i to TV versjoner, 2001 og 2010 med den kjente David Suchet som mesterdetektiven Hercule Poirot.
Denne gangen er det Kenneth Branagh som har både regi og spiller hovedrollen som den belgiske detektiven. Branagh var nylig å se på filmlerretet i Dunkirk, det mektige krigseposet til Christopher Nolan, og i likhet med ham har også Branagh en kjærlighet for å gjøre filmopp-takene sine på film, ikke vanlig film, men 70mm! Tidligere har han også spilt inn Hamlet (1996) i det storslagne formatet.
Flott produksjonsdesign
Bruken av bredfilmformatet synes å være et klokt valg. Skarpheten og dybden i bildene løfter fram mysteriets klaustrofobiske atmosfære om bord på luksustoget fra Istanbul.
Mord på Orientekspressen har en overbevisende produksjonsdesign, overdådige landskapsbilder nord i Jugoslavia og Italia opp mot alpene, glamorøse kostymer og elegant scenografi i det luksuriøse toget, som bare har 1. klasses sovekupeer, spisesal og salong med bar og plattform for utsikten bakover. Filmens rolleliste er mektig og inkluderer velrennomerte Hollywood-storheter som Johnny Depp, Penélope Cruz, Judi Dench, Michelle Pfeiffer og Willem Dafoe.
Filmen er på mange måter konstruert som en James Bond film, den innledes med Poirots forrige oppdrag, å avsløre en korrupt politisjef i Israel og den avsluttes med et nytt oppdrag, som han gjerne vil, men ikke kan si nei til. Togmysteriet går som kjent ut på å avsløre en morder blant tretten passasjerer, en sak som har forgreninger bakover og hvor Poirots nese avslører at alle tretten har en tidligere forbindelse til den myrdede gangsteren.
Cinematografisk reise
Alt er duket for et spennende mysterium og togets vandring gjennom massive fjellpartier og snødekte landskap er en opplevelsesrik cinematografisk reise. Man får virkelig troen på at alt er opptatt på location og ikke i et studio i London med tilhørende digitale effekter. Likevel er det noe teatralsk over det hele, det kan skyldes Christies velkjente omstendelige fortellerstruktur, intet er så kjedelig som på bli fortalt hvordan det hele henger sammen, men ikke se det. Men også stjernenes spill og Branaghs regi minner mer om teater enn film, rollefigurene agerer ikke mot hverandre men kun overfor hovedpersonen selv og overfor kamera. For å si det rett ut, det hele blir fort litt kjedelig og oppstyltet, til tross for en stadig mer oppfinnsom kameraføring.
Likevel blir man fascinert av dristigheten i produksjonen og Branaghs utrettelige forsøk på å levendegjøre klassikere i et stort og episk filmformat. Han skal ha honnør for det og vil sikkert lykkes med denne produksjonens suksess over hele verden. Markedsføringen så langt tyder jo på det.