Løp og se, store og små, dette er filmkunst på sitt beste!
Klaus Härös nye film handler i utgangspunktet om en aldrende kunsthandler som skal avvikle sin butikk. Men så kommer han over et klassisk Kristus bilde, trolig av den finsk-russiske mesteren Ilja Repin. Problemet er bare at bildet ikke er signert, det ligner en ikon og kanskje er det grunnen til anonymiteten? I en fengslende fortelling vever Härö oss inn et komplisert familieforhold med datter og dattersønn og med mer eller mindre snuskete kunsthandlere og -kjøpere.
Filmen er et stykke samtidsdramatikk fra et moderne Helsinki, for første gang i Härös produksjon satt til vår tid og med en eldre mann i sentrum. Denne gangen er det ikke bare barna som er i fokus, noe han er så god til å skildre gjennom en rekke tidligere filmer, som Elina – som jag inte fanns (2003), Den beste av mödrar (2005), Dagmamman (2013), og ikke minst den gripende Sovjet-deportasjonsfilmen Fekteren (2015), som ble vist under de baltiske filmdagene for noen år side. Klaus Härös filmer har vunnet mer enn 60 priser på filmfestivaler over hele verden, deriblant Krystallbjørnen på Berlin Internasjonale Filmfestival. Han har selv mottatt den ettertraktede Ingmar Bergman-prisen, som Ingmar Bergman selv valgte vinneren av, under en festival i Göteborg.
Jeg håper inderlig at denne ukjente mesteren kommer i norsk distribusjon, skrev jeg i min festivalrapport fra Lübeck her i Cinema i fjor høst. Nå har det ambisiøse Kristiansand-selskapet Fidalgo tatt den inn, de er ser jo ofte østover, er i Tallinn på Black Night festivalen og henter inspirerende drama som går utenpå de mange tanke-tomme dataanimeringene som herjer kinorepertoaret for tiden.
Solide skuespillere
Filmen har gode skuespillere, særlig den aldrende kunsthandleren som spilles av Heikki Nousiainen er fremragende. Han presenterer en fagmann som har satt kunsten foran alt, også familien, gjennom mange år. Scenografi og kostyme er relevant valgt og så vel foto som lydside gjenspeiler miljøet på en utmerket måte. Og dramaturgien er som ofte i filmer østfra, godt anrettet, detaljer understreker de store linjene og styrker helheten.
Men det er synd at filmen kommer så sent, den hadde passet inn i Munch-museets store utstilling om russisk kunst nå i vinter, og hvor Repin var representert, men den er nettopp avsluttet på Tøyen. En kunstfilm som Det siste kuppet risikerer å gå i glemmeboken nå som båtspussen har startet. Så løp og se, store og små, dette er filmkunst på sitt beste!