Cinema har tatt et dypdykk inn i grøssersjangeren med onde barn. Tre filmer om familier i krise, onde barn, besettelse og antikrist skulle løfte den forslitte grøssersjangeren fra B-filmnivå til å vinne Oscar-statuetter og være blant studioenes mest innbringende filmer.

Gjennom fire tiår har tre filmer blitt brukt om og om igjen. Det som preget sjangeren  på 1950-tallet hadde rot i den kalde krigen og spenningen mellom øst og vest. Japanerne skapte sine eco-monstre, som f. eks. Gojira (1954), med utgangspunkt i frykten for atomvåpen. Hollywood brukte invasjon fra det ytre rom som en metafor for den kommunistiske trusselen, best illustrert med Invasion of the Body Snatchers (1956) hvor de utenomjordiske allerede hadde inntatt menneskelig form og infiltrert USA. Men på 1960-tallet hadde monsterfilmen og trusseltemaet gått på tomgang og en stigende økonomi i fredstid ga minimalt med inspirasjon til en sjanger som speiler samfunnets frykt og angst.

Ondskap i anmarsj

Samtidig som hippiebevegelsen blomstret, sprang det ut en motbevegelse som skulle prege 1960-tallet. Anton LaVey starter Church of Satan i 1966 og skriver Den Sataniske Bibel tre år senere. Denne tar utgangspunkt i en slags sosialdarwinistisk filosofi som får mye av æren for den økte populariseringen av satanisme og heksekunst det tiåret. Charles Manson og hans sekteriske felleskap skulle sjokkere verden med syv drap på Hollywood-sosietetens elite. Samtidig som Vietnamkrigen ble trappet opp ble drapene på lederskikkelser som Robert Kennedy og Martin Luther King Jr. ytterligere bidrag til sosial uro. Rolling Stones laget Sympathy for the Devil, og med et bandnavn hentet fra en Mario Bava-film skapte Black Sabbath en ny og mørk musikksjanger. Det moralske forfallet på slutten av 1960-tallet ga den sårt tiltrengte inspirasjonen grøssersjangeren trengte.

Syklus 1: Fødselen

Den mest skremmende og spennende delen med en grøsser er ikke før eller etter, men i det øyeblikket det grusomme blir avdekket. I 1965 lekte den amerikanske forfatteren Ira Levin med ideen om at hvis leseren hele tiden viste at et barn i en mors mage var i ferd med å utvikle seg til noe ondskapsfullt, så hadde han ni måneder til rådighet for å bygge opp mot klimaks. Til tross for at han ikke trodde på ideen om djevelen, var temaet perfekt for en roman.

Regissøren og markedsføringsguruen William Castle var kjent for sine strømførende apparater som ga en ekstra sjokkeffekt under kinosetene på filmen The Tingler (1959). Han drømte om suksess og Oscar, og da han leste Rosemary´s Baby så han en sjelden mulighet. Han pantsatte huset og kjøpte rettighetene for egne midler. I møte med studioet Paramount gikk derimot ikke alt som planlagt. De så nemlig at dette kunne bli noe mer enn en ordinær B-film og ønsket i stedet den da 32 år gamle og lovende Roman Polanski som hadde bemerket seg i Europa. Den 54 år gamle Castle måtte nøye seg med produsentrollen, og på mange måter gikk grøssersjangerens stafettpinne fra den eldre til den nye generasjonen. En agnostisk jøde fra Europa skulle sette en ny sjangerstandard.

Rosemary´s Baby

Rosemary og Guy flytter inn i et leilighetsbygg på Manhattan og blir raskt kjent med sine merkverdige naboer. En graviditet med konstante smerter, en snikende paranoia og en mystisk, satanisk sekt skulle vise seg å bli en bestselgende roman. Da filmen kom tok religiøse miljøer avstand fra den og gravide nektet å se den, men samtidig var det en film alle måtte se. Slik som Paramount hadde forutsett hadde Polanski laget en troverdig grøsser som appellerte til et mer voksent publikum.

Tilnærmingen til temaet var mer alvorlig enn hva som var vanlig på den tiden. Filmen mer enn tidoblet sitt produksjonsbudsjett, to Oscar-nominasjoner fulgte og den vant for beste kvinnelige birolle. Men Polanskis satanistflørt og brudd på den uskrevne Hollywood-regelen om at djevelen ikke kunne triumfere skulle få et enda mer sjokkerende etterspill enn det publikum fikk i kinosalen. Et år senere skulle Manson-familien drepe hans kone Sharon Tate som var gravid i niende måned.

Djevelutdrivelsen

William Peter Blatty var kjent for å skrive manus til komedier på 1960-tallet, men sjangeren var blitt mindre populær og billettsalget til disse filmene dalte. To hendelser skulle derimot endre livet hans; den første var en avisartikkel om en 14 år gammel gutt som var besatt av demoner og en prest utførte en djevelutdrivelse på ham. Den andre var opplevelsen etter å ha sett Rosemary´s Baby på kino sammen med sin kone, hvor han uttaler ”Det er den typen bok jeg ønsker å skrive”.

Sammen med Blake Edwards hadde Blatty skrevet manus til filmatiseringen av detektivkarakteren Gunn (1967). I et intervju for regijobben hadde William Friedkin vært sterkt imot flere sekvenser i manuset. Han fikk aldri jobben, men da Blatty hadde skrevet ferdig manus til Exorsisten og trengte en regissør, ønsket han en ærlig person som ikke løy for ham. Friedkin fikk jobben, også han tilfeldigvis en agnostisk jøde.

Exorsisten

En tilsynelatende vanlig 12 år gammel jente begynner å vise merkelig, voldelig og forstyrrende oppførsel. Hennes desperate mor tyr til alt legestanden har å by på, men uten hell. En siste mulighet om hjelp ligger i hendene til en prest og djevelutdriver. Romanen var en sjelden page-turner som hadde ligget 17 uker på bestselgerlisten. Med rykter om dødsfall på settet, tidlig og smart promotering av filmen og ikke minst ryktet om at det var en sann historie lå alt til rette for en suksess. Rick Baker og Dick Smith sto bak banebrytende og sjokkerende effekter som fikk publikum til å spy, besvime og til og med få hjertestans. De konservative opponerte mot filmens okkulte og sataniske tema, en kvinne spontanaborterte og det var hysteri og panikk. Solid regi, erfarne skuespillere og det at filmen tok seg selv alvorlig førte raskt til at dette var filmen alle måtte se i 1973. Exorsisten ble nominert til hele 10 Oscar-priser og den vant to, deriblant for beste manus.

Antikrist

Etter at Exorsisten hadde blitt en av de aller mest innbringende filmene i 1973 var det flere som tenkte på hvordan dette kunne bli utnyttet. En av disse var Harvey Bernhard som tidligere hadde produsert noen exploitationfilmer. Da han fikk høre en pitch om antikrist, hyret han inn David Seltzer til å skrive et manus med den foreløpige tittelen The Antichrist. Manuset hadde blitt sendt rundt til alle de store studioene hvor blant annet Warner Bros hadde avslått til fordel for sin egen storsatsing Exorcist II: The Heretic.

Richard Donner hadde bakgrunn i TV-serier og var oppdratt i jødisk tro. Han fikk lest manuset, likte det godt, og ga det videre til sin gode venn Alan Ladd Jr. som hadde en høyere posisjon hos 20th Century Fox. Også Ladd Jr. så potensialet i manuset og da han fikk høre hvordan Donner skulle fjerne alle referansene til klovdyr, hekseringer og djevelguder som ville plassert filmen i schlock-landskap, var det bare å gi beskjed til Bernhard om at filmen skulle lages.

The Omen

The Omen starter med at Robert Thorn ankommer et sykehus hvor hans kone har fått et dødfødt barn. Men samme natt døde en kvinne under fødsel, og Thorn blir spurt om han og hans kone vil være villig til å ta til seg dette barnet. Thorn aksepterer og holder hemmeligheten om den nye sønnen Damien skjult. The Omen fortsetter på mange måter der Rosemary´s Baby slutter. Er barnet antikrist eller er det bare en tilfeldig adopsjon? Thorn blir gradvis forsøkt overtalt om at dette er djevelens barn samtidig som han må kjempe mot vrangforestillinger. Trenden fra de to forrige filmene fortsettes med en sterk, karakterdrevet historie med en snikende, ubehagelig tone og som kun i få tilfeller må ty til spesialeffekter og sjokk.

På sedvanlig vis blir filmen markedsført med referanser til alle ulykkene fra innspillingen og den hadde sin første publikumsvisning den sjette dagen i den sjette måneden året 1976. Med et veldig lavt produksjonsbudsjett på kun $2,5 millioner dollar skulle den tjene inn over $60 millioner bare i USA. Filmen ble en av de aller største suksessene dette året, og studioet 20th Century Fox sin aller største suksess til da. Av filmens to nominasjoner gikk en Oscar-statuett til komponist Jerry Goldsmith.

Oppfølgere

I de kommende årene skulle de tre filmene få hver sin oppfølger. TV-kanalen ABC produserte Look What’s Happened to Rosemary’s Baby (1976) som fortsatte åtte år etter originalfilmen. Filmen begynner med at Rosemary rømmer sammen sin sønn Andrew fra den sataniske sekten og avsluttes med at en ny kvinne i sektens klør blir gravid. Filmen led av lave produksjonsverdier, svak regi og skuespill. TV-filmen svarte ikke til publikums høye forventninger og ble raskt glemt.

Storsatsingen Exorcist II: The Heretic (1977) sparte ikke på noe og det skulle bli Warner Bros sin mest kostbare produksjon frem til da. Linda Blair fortsatte sin rolle som Regan og John Boorman kom rett fra suksessen med Picnic med døden (Deliverance 1972). Men ti minutter ut i den første publikumsvisningen startet utskjellingen, og studiosjefene som var til stede ble kjeppjaget ut av kinosalen. Filmen manglet alle elementene som hadde gjort den første til en klassiker. Den hadde svak regi, en usammenhengende historie, uinspirerte skuespillere og fremfor alt var den aldri skummel.

Ettersom Richard Donner hadde gått videre til Superman (1978) måtte produsent Harvey Bernhard finne en erstatter til Damien: Omen II (1978). Mike Hodges startet innspillingen men hans stil samsvarte ikke med ønsket resultat. Filmen ble etter hvert fullført av Don Taylor som nylig hadde laget The Island of Dr. Moreau (1977). Historien fortsetter syv år etter den første filmen og Damien har nå blitt adoptert av Richard Thorns bror og hans familie. Oppfølgeren gjentar i stor grad de samme fortellerelementene men klarer i liten grad å sjokkere på samme måte som den første filmen.

Etterdønninger

Tre høyst suksessfulle og Oscar-belønnede filmer om familier i krise, onde barn og djevelen skapte en bølge, og etter en bølge kommer alltid etterdønningene. Mens Stephen King skrev romanen Carrie satt manusforfattere over hele verden og pønsket ut historier om onde barn. The Other (1972) tar utgangspunkt i to tvillinggutter hvor den ene er god og den andre ond.

Med utgangspunkt i medikamentet Thalidomid som ble utskrevet mot graviditetskvalmer, skapte Larry Cohen med It´s Alive (1974) et deformert og ondt barnemonster. Mens spanske Who Can Kill A Child (1974) og David Cronenbergs The Brood (1975) i dag er anerkjente eksempler i denne bølgen, stjal italienske Beyond the Door (1974) åpenlyst så mye fra Exorsisten at Warner Bros så seg nødt til å saksøke produksjonsselskapet. Det beste eksemplet på utnyttelsen av temaet er Mario Bavas Lisa and the Devil (1973) som fikk klippet inn noen nyinnspillte exorsismescener før den ble lansert i USA som The House of Exorcism (1975).

Syklus 2: et tohodet troll

Den andre store bølgen med de tre onde barna starter høsten 2000 når The Exorcist the director`s cut, med salgsteksten ”versjonen du aldri før har sett”, relanseres på kino. Flere scener som har vært tilgjengelig som ekstramateriale på videoutgivelser gjeninnsettes, filmen tjener inn mer enn $100 millioner rundt om i verden og en fornyet interesse i materiale oppstår.

William Peter Blattys The Exorcist III (1990) var en munnrapp og effektfull adapsjon av hans egen oppfølgerroman Legion, men dessverre har den ikke tålt tidens tann. Historien bak det fjerde kapittelet i Exorsist-serien er mer interessant enn filmene. Den begynner å materialisere seg i 2001 med John Frankenheimer som regissør og Liam Neeson i hovedrollen. En måned før han dør trekker han seg fra prosjektet og Paul Schrader som er best kjent for manus til Taxi Driver og Raging Bull overtar jobben med Stellan Skarsgard som Father Merrin. Schrader fikk streng beskjed om å ikke ty til hodevriding og ertesuppe, men da studioet fikk se den dystre og nedtonede filmen ombestemte de seg og mente at den ikke var skummel nok.

Schraders versjon blir lagt på hyllen og finnen Renny Harlin får i oppdrag å spille inn filmen på nytt. Skarsgard gir en ny rolletolkning og resultatet ble en klassisk grøssertilnærming. Høsten 2004 slippes Exorcist: the Beginning som utspiller seg 25 år før originalfilmen. Til tross for dårlig mottakelse spiller den inn $78 millioner på verdensbasis, men den klarer aldri å tjene inn de samlede produksjonskostnadene til de to filmene. Dermed fikk Schrader tillatelse og finansene som trengtes til å fullføre Dominion: Prequel to the Exorcist (2005) slik at denne kunne tjene inn noe av tapet gjennom videomarkedet.

Et tegn i tiden

Kun åtte måneder før premieredatoen i 2006 startet innspillingen av The Omen. Nyinnspillingen ble markedsført med salgsteksten ”På den 6 dag i den 6 måned i året 2006 er hans tid kommet” og trekker tråder 50 år tilbake i tid til da Rosemary fødte en gutt den sjette juni 1966. Alt bar preg av at dette var en film som i stor grad var laget for å utnytte en konkret dato. Men markedsføringinsstuntet fungerte og filmen tjente inn $120 millioner fra et budsjett på $25 millioner.

Hva skjedde med Rosemary?

Så hva var årsaken til at det ikke kom en ny Rosemary´s Baby på dette tidspunktet? Ira Levin hadde tross alt skrevet oppfølgeren Son of Rosemary i 1997 hvor Rosemary våkner opp etter 26 år i koma og oppdager at hennes sønn har blitt en Jesus-lignende leder for en veldedighetsorganisasjon. Michael Bays produksjonsselskap hadde hatt stor suksess med nytolkninger av Motorsagmassakren, Fredag den 13 og A Nightmare on Elm Street og annonserte i 2007 at de skulle lage en nyinnspilling av Rosemary´s Baby. Men kun to måneder senere ble prosjektet avlyst og skrinlagt. De hadde snakket med de beste manusforfatterne i byen men ingen hadde klart å komme opp med noe nytt og relevant som ikke var der i utgangspunktet..

Syklus 3: TV-mediet

Seervaner er i endring, kvaliteten på TV-serier blir stadig bedre og ”TV har blitt den nye filmen”. Det første onde barnet som ble adoptert til TV-ruten var Damien. Med sjangerspesialisten Jack Sholder som regissør og Richard Donner som produsent ble det laget en pilot. TV-kanalen Fox kansellerte den planlagte serien, men viste pilotepisoden The Omen som en TV-film i 1995. Et nytt forsøk er nå i anmarsj med Glen Mazzara som har hatt seerrekorder som produsent på The Walking Dead. Han skal nå lage en ny serie for kanalen Lifetime som vil følge en mer voksen Damien gjennom makabre hendelser hvor han etter hvert må innse sin skjebne som Antikrist.

I 2010 begynte Wiliam Peter Blatty å snakke om en idé han hadde til en miniserie basert på sin roman The Exorcist. Sean Durkin som senere skulle bemerke seg med Martha Marcy May Marlene skulle regissere mens Roy Lee som etter hvert skulle lage Bates Motell skulle produsere. Siste endring i prosjektet er at Jeremy Slater som har skrevet manus til den kommende The Fantastic Four, nå har funnet en helt ny inngangsvinkel til Exorsisten-universet.

En fornyet Rosemary

Rosemary´s Baby har fått sin moderne TV-adapsjon i form av en fire timers miniserie. Forhåndsinteressen var stor ettersom produksjonsselskapet Lionsgate TV tidligere har laget originale serier som Mad Men og Orange is the New Black. Regi er ved den prominente polske filmskaperen Agnieszka Holland. Hun har bakgrunn i flere Oscar-nominerte filmer som Europa Europa (1990) og In Darkness (2011) samt bred TV-erfaring fra serier som The Wire, The Killing og Treme.

Åpningsscenen viser en ung kvinne som i en hysterisk tilstand stiller spørsmålstegn ved sin graviditet før hun hopper ut fra en balkong og tar livet av seg. Etter et skjebnesvangert svangerskap flytter det unge paret Rosemary og Guy Woodhouse til Paris i håp om å komme seg over den triste hendelsen. En serie tilfeldigheter fører til at de presenteres med et tilbud de ikke kan avslå; en leilighet på den mest prestisjefylte adressen i Paris. Paret Castevetes tar dem under sine vinger og de blir en del av Paris-elitens omgangskrets. Guys karriere skyter fart, Rosemary blir gravid på nytt og tråden skal trekkes tilbake til åpningssekvensen.

Et gotisk Paris

Miniserien følger i stor grad en historie vi kjenner fra før, men byr samtidig på nye og friske tilskudd. Overgangen fra 1960-tallets Manhattan til dagens Paris er en frisk vri og det gotiske Paris og området rundt katedralen Notre-Dame skaper rett stemning. Et ytterligere besøk i de underjordiske katakombene er med på å gi frampek til det som skal skje. En annen markant forskjell er fortellerperspektivet. Polanski la et tett utsnitt på Mia Farrows karakter og fortalte historien gjennom det hun opplevde. Hun var så å si i hvert eneste bilde og den stigende og snikende uhyggen hun gjennomgikk var også den seeren opplevde. I miniserien fortelles historien på en bredere fortellermåte fra flere karakterer og dermed får seeren tilgang på mer informasjon og paranoiaen blir dermed ikke like sterk.

Farrows Rosemary gjennomgikk i løpet av svangerskapet en forvandling fra å være vakker og sunn til å bli en usikker, blek og avkreftet karakter med konstante smerter. Zoe Saldana som spiller miniseriens Rosemary er kjent fra Colombiana, Avatar og Star Trek og er dermed kjent som en tiltrekkende og hardtslående actionheltinne. På grunn av dette klarer hun aldri å fremstå som like skjør og utnyttet som sin forgjenger, og dette skyldes nok en blanding av fortellerperspektiv, feil casting og regi.

Ikke like troverdig

Denne moderne adapsjonen har valgt overforklaring og fokus på brutalitet og blod i stedet for den psykologiske angsten. Den snikende paranoiaen har blitt erstattet med sjokkeffekter. Krzysztof Komedas gjenkjennbare og nynnevennlige musikk er erstattet med en musikk uten egenart. Sammenlignet med Polanskis film er denne TV-versjonen betraktelig svakere. Noe kan skyldes at det djevelske temaet hadde større troverdighet på 1960-tallet, noe kan skyldes at fortellingen er såpass kjent at det aldri blir så spennende som ønsket. Men den mangler rett og slett den angstskapende stemningen som preget originalen. Har du sett Polanskis film i senere tid kan du overse denne miniserien. Har du derimot ikke sett originalen og foretrekker TV-formatet, kan denne versjonen med en litt annerledes avslutning være et riktig valg.

Syklus 4?

Ira Levin har uttalt at suksessen til Rosemary’s Baby inspirerte til The Exorcist, The Omen og de påfølgende filmene. Dette stemmer nok godt. Uten Levins roman og den suksessfulle filmatisering ville det nok ikke vært en like stor interesse for onde barn som man så i den første syklusen. Uten den innbringende relanseringen av Exorsisten i 2000 ville man heller ikke da ha sett en fornyet interesse for dette tema. På samme måte som filmindustrien resirkulerer kjente merkevarer som Carrie, The Thing og Evil Dead i stedet for å skape noe nytt, ser vi at suksessen til The Walking Dead har blitt en inspirasjonsskilde. En oppblomstring av kjente grøsserfilmer har blitt TV-serier: Bates Motell, Hannibal, From Dusk Till Dawn: the series og Fredag den 13. Som historien har vist vil alltid et ondt barn inspirere to til og derfor har vi nå tre aktuelle TV-serier om onde barn. Og for de som aldri kan få nok kan vi nesten garantere at en ny syklus oppstår om ca. ti år.

Om forfatter

Kristian Krogstad har Master i Filmvitenskap NTNU. Han jobber som frilansjournalist og prosjektleder for dubbing i SDI Media. Han har tidligere blant annet vært jobbet med filmdistribusjon hos Scanbox og vært markedssjef hos Egmont. Han har vært redaktør for danske Filmwise og skrevet for blant annet Cinema, danske Ekko, DVD&Hjemmekino og Kosmorama festivalavis.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen