Noen ganger overgår virkeligheten selv den mest fantasifulle fiksjonshistorien. En lastebilsjåførs febermareritt om en drapsmaskin fra framtiden ble verdens største filmfenomen.

Med kun en måned igjen til premieren på Terminator: Dark Fate er det på tide å ta et dypdykk i franchisen. Tre tiår før den dagsaktuelle debatten rundt trusselen om kunstig intelligens proklamerte James Cameron at det ikke er maskinene som vil utrydde oss, det er vi selv, men vi vil bruke maskiner for å gjøre det. Hypotesen om teknologisk singularitet tar utgangspunkt i at akselererende fremgang i teknologi etter hvert vil føre til at kunstig intelligens vil overgå menneskets intellektuelle kapasitet og kontroll, og dermed endre eller ende sivilisasjonen.

Ekspertene advarer

Et stadig aktuelt spørsmål blant forskere er hvorvidt datamaskiner kan bli smartere enn mennesker. Vil dataprogrammer kunne forbedre seg selv og kan systemer kunne komme ut av kontroll? Flere eksperter på kunstig intelligens, deriblant Elon Musk og avdøde Stephen Hawking, advarte med et åpent brev om hvordan menneskets forsøk på å skape en tenkende maskin utgjør en eksistensielle trussel. Når vi først har skapt en tenkende maskin kan den kunne redesigne seg selv i et økende tempo.

The Terminator (1984) var den store pioneren i å skildre denne teknologiske trusselen og presenterte en dyster fremtid, tidsreiser, troverdige drapsmaskiner, heftige spesialeffekter og ikke minst storslåtte actionscener. Året 2029, en atomkrig og nådeløse drapsmaskiner har gjort menneskeheten utryddingstruet. Opprørsstyrken blir ledet av John Connor som ansees som en Messias i kampen mot maskinene. For å bekjempe menneskenes profet sendes en infiltratør, en målbevisst kybernetisk organisme med levende organisk hud over et metallskjellett, tilbake til 1984 for å drepe John Connors mor før han blir født.

Geniet James Cameron

Slik som ved alle filmatiske genier finner vi i James Cameron en oppvekstskildring som stikker seg ut. Han var smart som gutt og ble til stadighet flyttet til et høyere klassetrinn. Han elsket effektskaperen Ray Harryhausen, Spider-Man og sci-fi-forfatteren Arthur C. Clarke og hans store drøm var å skrive sin egen sci-fi roman. Det første store vendepunktet i hans liv kom med 2001 A Space Odyssey (1968) og han gikk fra å være fascinert av, til å få et brennende ønske om å jobbe med film. På College studerte han realfag, men ble en del av et filmkollektiv og enhver ledig stund utenom deltidsjobben som lastebilsjåfør gikk med til å jobbe på et filmmanus og lese tidligere filmstudenters avhandlinger på biblioteket.

Det andre store vendepunktet kom med Star Wars i 1977 og den inspirerte Camerons filmkollektiv til å filme et utdrag fra et manus de hadde jobbet med. Etter George Lucas´ eventyrlige suksess innså filmstudioene at det for alvor lå store penger i sjangerfilmer og mange investorer hadde store drømmer om raske penger. Fra et konsortium bestående av tannleger skaffet kollektivet seg finansiering til å lage et utdrag av filmmanuset.

Camerons første film

I Xenogenesis (1978) blir Raj oppdaget av en patruljerende drapsrobot om bord på et gigantisk romskip, men som blir reddet av en maskinførende Laurie. Fortellermessig var det ikke mye å skryte av, men det var en god oppvisning i stop-motion, laserstråler, spesialeffekter og modellbygging. Det ble aldri laget noen komplett spillefilm, men kortfilmen imponerte sjangerspesialisten Roger Corman såpass at James Cameron umiddelbart fikk jobb hos hans studio.

Modellbygger

Som nyansatt hos Corman var Camerons første oppgave å bygge modeller til Battle Beyond the Stars (1980) som var en av de første Star Wars-kopiene. Produksjonslederen Gale Anne Hurd så raskt potensialet i Cameron og forfremmet han til art director. Som produksjonsdesigner på Alien-imitasjonen Galaxy of Terror (1981) innså Cameron at han kunne gjøre en bedre jobb enn regissøren og kameramannen og fikk naturligvis jobben som second unit regissør.

Da noen italienske produsenter besøkte settet til Galaxy of Terror og så Cameron i aksjon slo de raskt fast at han var perfekt for deres nye film. Men kun fem dager ut i sin debutfilm som regissør ble Cameron sparket med begrunnelse i at hans opptak ikke var gode nok. Hans regidrøm hadde fått en alvorlig knekk! Da Piranha II (1981) var ferdig reiste han til Roma for å se det endelige resultatet og især for å se hvor dårlig sine egne scener var. Det han derimot fikk se var at de var mer enn gode! Det viste seg at den italienske produsenten, som hadde overtatt regien selv, kun trengte et amerikansk navn på kontrakten for å få finansiert filmen.

Febermareritt

Det skulle likevel komme noe godt ut av oppholdet i Roma. Han var syk, hadde høy feber og drømte om en forkrommet forkrommet overkropp som kommer ut av en eksplosjon og drar seg langs bakken ved hjelp av kniver. Cameron bråvåkner og illustrerer sin drøm, idéen om en kyborgleiemorder fra fremtiden som forsøker å endre fortiden var født. På vågalt vis solgte han filmmanuset for 1 dollar til produsent Gale Anne Hurd mot at han fikk regissere selv. Distribusjonsselskapet Orion Pictures godtok etter hvert den prinsippfaste regissøren og støttet prosjektet med 6 millioner dollar. Orion-sjefen hadde riktignok et ønske om en Hollywood-stjerne med økende popularitet og foreslo O.J. Simpson i rollen som drapsmaskin.

Ironisk nok var Cameron forut for sin tid og trodde ikke at det var noen god idé å ha en svart mann til å jage ned og drepe hvite kvinner og forkastet ideen om O.J. Simpson i hovedrollen. Arnold Schwarzenegger var en annen voksende stjerne som var i ferd med å spille inn Conan (1982) og Cameron møtte ham til en høflig lunsj for å diskutere ham som helten Kyle Reese. Etter hvert gikk det opp for Cameron at Schwarzenegger passet som Terminator og fikk laget et maleri med ham som filmens antagonist. Schwarzenegger takket ja og filmens finansiering var i boks. Problemet var bare at Schwarzenegger hadde signert Conan-kontrakten med opsjon på en oppfølger og dermed skulle det ta ytterligere ni måneder før innspillingen kunne starte.

En troverdig maskin

Ingen hadde tidligere skapt en troverdig maskin som var noe mer enn en person i kostyme. I sterk motsetning til filmens avslutning som utspiller seg i en fabrikk med helautomatiske roboter, var ikke denne filmen en samlebåndsproduksjon. Camerons febervisjon, Schwarzeneggers mekaniske fremføring og effektmakeren Stan Winston hadde skapt en unik film. Skuffelsen var derfor stor da de dresskledde sjefene i Orion avfeide filmen som nok en enkel sjangerfilm. Men med kritikerne med på laget ble den sakte, men sikkert en suksess som spilte inn 78 millioner dollar på verdensbasis. Det stadig voksende hjemmevideomarkedet skulle sørge for å gi filmen ytterligere klassikerstatus. Seks år senere kom verdens dyreste film; Terminator 2: Judgement Day (1991).

 

 

Delta i diskusjonen