«Dere politikere, i stedet for å få landet til å trekke sammen splitter dere det, bare for å vinne stemmer.»

«Til arbeidslivet lover dere høyere lønninger og lavere priser. Til næringslivet høyere priser og lavere lønninger. Til de rike sier dere «la oss senke skattene», til de fattige «la oss ta knekken på de rike». Til krigsveteranene lover dere billigere boliger, til boligbyggerne ukontrollerte priser. Det er ingen glorie rundt mitt hode, Mr. Conover, men det er slike ting som holder folk som meg borte fra politikken.» – Grant Matthews i Frank Capras State of the Union fra 1948.

Det er lett å få inntrykk av at fortidens filmer, fra før filmen fikk farger, alle er høystemte melodramaer, luftige romantiske filmer eller spennende eventyrfilmer. At den gamle Hollywood-filmen kun besto av virkelighetsfjern idoldyrkelse som kun skulle sørge for et par timers eskapisme, uten å stille noen ubehagelige spørsmål.

Virkeligheten er imidlertid langt mer nyansert. Det var riktignok en del spesifikke temaer som var forbudt, spesielt i forbindelse med seksualitet eller kjønn, men selv om de ikke kunne diskuteres åpent, visste smarte filmskapere å snike dem inn i filmen på indirekte vis. Hitchcock, for eksempel, var en mester til dette. Så selv om rammene for kreativiteten kunne være snevre, var det likevel en større frihet enn man kan tro, når man i dag blant annet leser om fortidens mektige film-moguler og filmselskapenes kontraktsmessige jerngrep om skuespillerne.

Realisme og relevans

Etter annen verdenskrig økte dessuten friheten betraktelig. Etter at kanskje litt naive amerikanere hadde måttet dra ut i verden for å kjempe i en blodig krig, mistet de mange illusjoner om menneskenaturen og var rede for en noe større psykologisk realisme også i kinosalen, samtidig som filmenes teatrale uttrykk ble dempet ned. En hel sjanger, Film Noir, blomstret opp, der de spennende kriminalhistoriene fikk en hardkokt atmosfære og en tidligere uhørt bitter undertone, hvor personene ofte var fanget i mørke nett i en marerittaktig verden uten holdepunkter. Selv om det kanskje gikk bra til slutt, var opplevelsen underveis ofte så foruroligende at det var dette som ble sittende igjen i kroppen etter at lysene ble slått på.

Samtidig vokste det fram en liten, men markant bølge av såkalt «sosialt relevante» filmer, som tok opp temaer mye nærmere den jevne mann. Intruder in the Dust (Clarence Brown, 1948) var en adapsjon av en berømt roman av William Faulkner om en farget mann som blir uskyldig anklaget for mord, med et realistisk portrett av fattig-Amerika. Regissøren Jules Dassin brøt ny mark i den halvdokumentariske The Naked City (1948), der vi følger helt vanlige mennesker i en film som i sin helhet er skutt på location i New York, eller i det tøffe fengselsdramaet Brute Force (1947) med Burt Lancaster. Samtidig blødde en mer realistisk tone over i mer sjangerorienterte arbeider som kriminalfilmen Criss Cross (Robert Siodmak, 1949), også den med Lancaster. Selv i melodrama-dronningen Joan Crawfords verden måtte hun nå hanskes med politisk korrupsjon i Flamingo Road (Michael Curtiz, 1949), der uvesenet blir framstilt som å gjennomsyre et helt lite samfunn, ikke bare som et utslag av noen få «råtne epler».

Fra idealist til hykler

Det er i denne sammenhengen vi må plassere State of the Union, regissert av Frank Capra. Han var ellers kjent for komedier eller, mot slutten av 1930-tallet, milde, men svært medrivende politiske fabler, som den berømte Mr. Smith Goes to Washington, der James Stewart utfører sin heroiske filibustertale i protest mot en tvers igjennom kynisk politisk elite.

Capra var nettopp ferdig med sin legendariske julefilm I t’s a Wonderful Life (1946) – som heller ikke den var uten en sosial samvittighet – når han gjøv løs på Howard Lindsay og Russel Crouses Pulitzer-prisvinnende skuespill. Selv om filmmanuset er utvannet i forhold til det som utspilte seg på teaterscenen i New York, forblir State of the Union en slagkraftig satire over USAs politiske liv. Men det som virkelig hever filmen, er den uhyggelig troverdige blottleggelsen av de mekanismene i et politisk system som metodisk forvandler en idealist og kjernekar til en hykler som helt mister seg selv.

Virkeligheten står ikke noe tilbake for fiksjonen. Bare se på det pågående primærvalg-sirkuset hos republikanerne i USA. Skikkelsene som passerer i revy i State of the Union, iallfall de som representerer særinteresser i amerikansk samfunnsliv, er svært karikerte. Men kaster man et blikk på rekken av mer eller mindre absurde kandidater i det nåværende republikanske primærvalget, som sier hva som helst for å tekkes partiets ytre høyrefløy, så føles de ikke så snodige likevel. Dette sirkusaspektet ved State of the Union, og hovedpersonens altomfattende kompromisser, er ikke de eneste parallellene en kan trekke fra denne over seksti år gamle filmen til dagens politiske liv. For idealistens opprinnelige budskap, om betydningen av håp og samhold, og viktigheten av å legge motsetningene i samfunnet bak seg og trekke sammen, sammen med hans talegaver og oppriktighet, minner ikke så lite om President Obama under hans valgkamp for fire år siden.

I S tate of the Union heter han Grant Matthews (Spencer Tracy) og akkurat som Obama kommer han inn i politikken som et friskt pust. Han høres ikke ut som politiker, for han er ikke politiker, men en industrileder, som har bevart gutteaktigheten og idealismen fra yngre år. Nettopp på grunn av at hans budskap blir framført med slik oppriktighet – den aller mest verdifulle egenskapen en politiker kan ha – blir han ikke bare populær, men også interessant for krefter i det republikanske partiet. Hvis de bare kan vinne hans tillit, men samtidig temme ham slik at han kan bli et passe lydig redskap, så vil Grant Matthews kunne vinne primærvalget i partiet. Dermed vil han ende opp i Det hvite hus, for Harry Truman anses som en så svak president at selve presidentvalget bare blir en formalitet. (Ironisk nok snudde President Truman sin lykke og vant i virkeligheten dette valget.)

På turné med en løs kanon

Problemet er bare at Matthews vet veldig godt (se artikkelens innledende sitat) hva politikken egentlig går ut på, nemlig å lefle med særinteresser – spesielt med lederne av interesseorganisasjonene, for det er de som har den innflytelsen som kan få delegatene til det republikanske årsmøtet til å gå inn for Matthews i stedet for de opprinnelige kandidatene. For de faller ikke i smak hos manipulatorene i partiets kulisser. Ved hjelp av smarte manøvre, blant annet ved å spille på hans forfengelighet og ved hjelp av de manipulatoriske evnene til den mektige kvinnelige avismagnaten Kay Thorndyke (Angela Lansbury), som er elskerinnen til den gifte Matthews, får de overtalt ham til å legge ut foredragsturné.

Den blir en stormende suksess, noe som imidlertid blir mottatt med blandede følelser av manipulatorene på bakrommet. For Matthews begynner etter hvert å avvike fra de manusene han har fått utlevert. I stedet snakker han rett fra leveren, og sier en rekke idealistiske ting med så stor overbevisning at han blir elsket av folket, mens representantene for alle særinteressene som han må holde seg inne med, blir helt sjokkerte.

Den som inspirerer Matthews til å være så oppriktig er hans kone, vidunderlig livfullt gestaltet av Katharine Hepburn, en av de mest uttrykksfulle skuespillere i filmhistorien. Selv om hun er klar over ektemannens utenomekteskapelige forhold, lar hun seg overtale til å følge ham på turneen. Hun håper å kunne vinne ham tilbake ved å støtte hans presidentambisjoner fullt og helt. Dette er imidlertid akkurat det de smarte bakmennene i partiet har ønsket seg, fordi det de trenger er en kandidat som kan framstå som å ha et lykkelig og ukomplisert familieliv.

Et ekteskap i krise

State of the Union er ikke bare en politisk film, men også en historie om et ekteskap i krise, innsiktsfullt instruert av Capra og spilt med følsomhet og energi av Tracy og Hepburn. De var jo i virkeligheten et av filmhistoriens mest berømte par, kun overgått av Liz Taylor og Richard Burton, men i motsetning til de to sistes stormende samkvem, nøt de to eldre stjernene et lykkelig (men ugift) samliv over 25 år. De spilte også sammen i hele ni filmer. Personlighetene vi møter i State of the Union passer inn i et mønster man ofte så i filmene deres sammen, der Tracys persona er godslig, velmenende og rolig, men ofte må gi tapt for den mer intelligente og energiske Hepburn.

Energisk er også filmen, for State of the Union går unna i et rasende tempo. Riktignok lider den en del av å være basert på et teaterstykke, for den blir aldri noe særlig visuelt uttrykksfull. Den inneholder også en rollefigur som til stadighet skal kommentere handlingen med en kynisk humor som føles ganske oppstyltet og ikke så lite overtydelig. Men filmens siste halvtime er forrykende på alle tenkelige vis og et mesterverk av iscenesettelse. Her skal Matthews holde en radiotale som arrangørene anslår vil få tyve millioner lyttere, og den blir også sendt på det nye mediet fjernsynet. Dette skal være kronen på verket på kampanjen, men også høydepunktet for hans hykleri, for han vet innerst inne at han ikke kan stå inne for noe av det som nå taleskriverne prakker på ham, og som han for lengst har gitt opp å kjempe mot, siden jakten på presidentembetet nå har blitt en besettelse for ham. Hykleriet har ikke bare slukt ham selv, men også kona, for talen skal sendes fra hans hjem, der hun skal introdusere det som skal framstilles som en grepa kar og trofast ektemann.

Et mesterverk av en kulminasjon

I denne siste halvtimen supplerer Capra det politiske og personlige dramaet med å hente fram igjen sine komiske klør fra 1930-tallet. Med suveren timing orkestrerer han ubesværet over et dusin rollefigurer, den ene merkeligere enn den andre, i intrikate interaksjoner i de nervøse minuttene før sendestart. Man gisper etter pusten av all den nakne kynismen som lynhurtig alternerer med en like pustberøvende humor.

Til tross for sin satiriske drakt og forkjærlighet for karikatur føles State of the Union på sitt snurrige vis på mange måter like overbevisende som den kinoaktuelle, strengt alvorlige Maktens Menn. Den siste filmen foregår også under et primærvalg, men på demokratisk side. Riktignok er den nye filmen langt mer opptatt av spillet mellom kampanjelederne, og ikke mellom disse og selve kandidaten. Men vi ser også her hvordan George Clooneys kandidat, som tross alt synes å ha iallfall en kjerne av idealisme, likevel gradvis må gi etter for det presset som omstendighetene ubønnhørlig legger på ham. Han ender opp med å sluke kameler som bare dager før var utenkelige, fordi det er trangen til bli valgt som alltid får det avgjørende ordet. Kunne jeg bare bli valgt, slik at jeg så kan gjøre alt det idealistiske jeg drømmer om! Bare en pakt med djevelen først, slik at jeg kan begynne å gjøre godt! 64 år tidligere er det akkurat den samme, umulige handelen Grant Matthews innlater seg på i sin tørst etter embetet. Verden har ikke forandret seg mye, fra den tiden før filmen fikk farger.

Delta i diskusjonen