Ta to kompiser, en pose med tjall og et eller annet som skal fikses, og du har de perfekte ingrediensene til en stonerfilm.

”Ja, men jeg inhalerte ikke.” – Bill Clinton
”Så klart jeg inhalerte. Det var jo hele vitsen med det.” – Barack Obama

Den siste revejakta, filmatiseringen av Ingvar Ambjørnsens bok ved samme navn, hadde premiere under filmfestivalen i Haugesund i 2008. Utstyrt med afghanerpels og en sliten peugeot, tjener to stonere – Carl (Kristoffer Joner) og Robert (Nicolai Cleve Broch) – sine slunkne grunker på småsalg av tjall, og sørger i sin virkelighetsforståelse for livsnødvendig påfyll til en lidende befolkning. Nå står de foran det siste store kuppet: Et digert parti med høykvalitets hasj fra de nepalske høyder skal distribueres i Oslos undergrunn og gjøre Carl og Robert økonomisk uavhengige. Endelig kan drømmen om hippiekollektiv på landet realiseres. Slik går det selvfølgelig ikke. I stedet setter dunderen inn: ”Noia er når man tror at noen følger etter deg, men når du veit det, da er det noe annet, ikke sant?”, som Carl sier.

I tillegg til å gå inn i det-aller-aller-siste-kuppet-tradisjonen ( The Sting, Ocean’s Eleven); melder Revejakta seg like tilforlatelig inn i en annen og tynnere befolket sjanger her til lands: Stonerfilmen. En liten presisering – ikke filmer som inviterer til røyking, slik som Winged Migration eller The Wizard of Oz (som angivelig bør parallellkjøres med Dark Side of the Moon ”for awesome effect”), men heller filmer som viser bønnerøykere i all sin sjarmerende enfoldighet. Stoneren kan ikke være opprører – for han vil så lite; han kan ikke være helt – for hodet hans er et annet sted; men salig – det kan han være. Han er den fødte antihelt.

Flukt og noble hensikter

Slik Carl og Robert, i sitt forsøk på å unnslippe Oslogryta, må bryne seg på den vannsengselgende jappen Glenn (Kåre Conradi), graviterer stoner-filmer rundt en quest eller en mission som hovedkarakterene – alltid like distré som godhjertede – må overvinne. Oppdragene motiveres sjelden ut fra egeninteresse, men er snarere altruistiske og noble, enten det dreier seg om å skrape sammen nok penger til å redde en kompis eller få bandet sammen igjen.

I Half Baked (1998) må Thurgood og vennene hans begynne å selge dop, men bare for å skaffe nok penger til å kausjonere ut Kenny som uskyldig har blitt sendt i fengsel. I Rolling Kansas (2003) drar protagonisten ut på leit etter The Magical Marijuana Forest – et sagnomsust marihuanafelt dyrket fram av myndighetene, men igjen, bare for å skaffe penger til å redde sin egen konkurstruede t-skjortebusiness.

På samme vis i Dude, Where’s My Car? (2000) som innledningsvis bare handler om å finne igjen Jesse sin bil, men som snart dreier seg om å redde hele universet fra den mystiske tingesten kalt The Continuum Transfunctioner. Et våpen hvis mysterium bare overgås av dets ødeleggelseskraft. I Harold & Kumar Go to White Castle (2004) er målet enkelt og greit burger-nirvana. Harold og Kumar får et kraftig anfall av munchies og må komme seg til burgerkjeden White Castle litt brennkvikt.

At man kan overvinne de største utfordringer, selv om man røyker haugevis med pot, bare man er tro mot sitt hjerte og holder av sine venner, er stoner-filmens credo og kanskje det som forbinder dagens stonere med hippieånden fra 1968 da free love og easy going-filosofi (”relax, man!”) skulle frelse verden. Sånn sett er det veldig riktig at filmatiseringen av Den siste revejaktakommer nettopp nå. Timingen er god. Barna til sekstiåtterne er blitt studenter. Og de tar etter sine foreldre.

70-talls stonere

Forskningsmagasinet Apollon kunne i juni melde at over 40 prosent av alle nordmenn prøver hasj før de fyller 30 år. I Oslo meldte hele 60 prosent det samme. Undersøkelsen viste også at tenåringer fra ressurssterke familier der foreldrene har høy utdanning (sekstiåttere!), var mer tilbøyelige til å fyre opp enn de som har foreldre med niårig skole. Hasjbruken til tenåringer var også avhengig av musikksmaken (tenk Doors), kunne testen fortelle. Men det visste vi vel. Om det var kongruens mellom hasjregistreringer og fans av Ingvar Ambjørnsen og Den siste revejakta, sa statistikken derimot ingenting om. Men det er nok ikke noe dristig tips.

Før frisleppet på 70-tallet måtte stonere ta til takke med kultklassikere som den amerikanske antidop-kampanjefilmen Reefer Madness (1936) eller Øyvind Vennerøds Himmel og helvete (1969) hvor det tar noe sånt som tretti dager fra hovedpersonen Arne (Lillebjørn Nilsen) tar sin første blås til han hiver seg ut av vinduet i København (syndens pøl) i den LSD-tro at han kan fly. Eventuelt kunne de selvfølgelig sette på Easy Rider (1969) enda en gang. Heldigvis for mange kom duoen Cheech Marin og Tommy Chong på banen og lagde ti klassiske stonerfilmer i løpet av 70- og 80-tallet. I deres første, Up in Smoke (1978), kjører de rundt i en bil med skiltene MUF DVR (Muff diver er en som går ned på jenta), mens de røyker en joint på størrelse med en gulrot. Dette var toppen av humor for 70-tallets stonere. Og er det sikkert ennå. Stonere har aldri vært spesielt progressive.

Cheech/Chong-filmen skapte malen som stonerfilmen sjelden klusser med: two guys + a big bag of weed + some kind of task to complete = awesome times. Slik stoner-alkymister har funnet fram til det perfekte blandingsforholdet mellom svart maroc og rød libaneser, har de kanskje snublet over suksessoppskriften her også.

Skyr autoriteter

Enda bedre er det kanskje at all denne awesomeness skjer i løpet av skarve 90 minutter. Begrensningen ved stonerfilmen – den går tom ganske fort – er også dens styrke; filmskaperne tvinges til å være effektive, til å stappe den korte tiden de har til rådighet full av moro. Ingen filmer føles kortere enn stonerfilmen, likevel tar de lengre tid å gjenfortelle enn hvilken som helst superheltfilm. (Filmen kjenner likevel sitt publikum, og krever aldri seerens fulle oppmerksomhet, han kan godt rulle seg en røver eller ta imot pizzabudet på døra uten å miste noe essensielt i forhold til plotet).

I nevnte Harold & Kumar Go to White Castle, innebærer burger-questen en gal vaskebjørn, en tur til universitetet i Princeton og et møte med den ecstasy-spinnville barnestjernen Neil Patrick Harris (spiller seg selv). I The Big Lebowski (1998) hindrer ikke The Dudes ønske om aller helst bare å ligge i badekaret med en white russian og en spliff, at han støter på tyske nihilister, teppepissere, radikale feminister og en breial bowlingspiller.

Det er ingen god dag for The Dude. For det verste stonere vet om, er vold og konfrontasjoner. Ved siden av å jakte på neste blås, er hovedaktiviteten til en stoner flukten fra autoritetspersoner – det være seg politiet, vaktmestere, kolleger eller foreldre. Ikke fordi the manager nødvendigvis er så lovlydig og ønsker å ivareta samfunnets policy vis-à-vis drugs. Nei, han er ute etter stonerens uskyld, foreslår stonerfilmen. Det er stonerens idylliske fristed på siden av 9 til 4-samfunnet som tirrer autoritetspersonene. Det er da gjerne også politikere som selv hadde sine ”youthful indiscretions” som raser mest.

Vennskap

Lojaliteten og kjærligheten innad er til gjengjeld rørende. (Selv i The Breakfast Club, 1985) – neppe en stonerfilm som sådan – blir plutselig nerden, prinsessen, emo kid-en, fotballidioten og bølla venner når de deler en joint). ”Aldri stol på en fyllik”, sang Jokke. Stonere derimot, stiller tilsynelatende alltid opp for hverandre. Carl og Robert, Cheech og Chong, Bill og Ted, Wayne og Garth, Harold og Kumar. Alle sørger de for en rekke ”I love you, man”-øyeblikk. Det hører også med at stonerfilmene er usedvanlig inkluderende i sitt demografiske utvalg. Joda, mest hvit middelklasse, men også asiatere, svarte og jøder istemmer når jointen går rundt. Dophuer kunne fort vært enda en rase-stereotyp, men i disse filmene tegnes de med den største affeksjon. De er ikke så mye lovbrytere som de er edle individualister som nekter å spille the corporate game. Stonerfilmen er da også et eldorado for kjendiser som ønsker å pådra seg litt outlaw-kred. Snoop Dogg, Willie Nelson og Jon Stewart, kan nevnes.

Jentene må imidlertid stort sett ta til takke med roller som strippere, gamle kjerringer eller the long-suffering girlfriend. Fjorårets Smiley Face, hvor protagonisten ved en feiltakelse kommer til å spise en hasjkake, var antagelig den første stonerfilmen noensinne til å ha en kvinne i hovedrollen. Filmen gikk da også usedvanlig dårlig. Om menn føler seg marginaliserte i dagens samfunn, er det en ting de skal vite: Ingen ruller jazztobakk som dem.

Filmselskapene selv har et ambivalent forhold til sjangeren. Som regissøren av Half Baked, Tamra Davis sier i kommentatorsporet til filmen: ”You just can’t believe they let you make a movie like this.” Forklaringen er at filmen raskt spilte inn fire ganger det beskjedne budsjettet på ti millioner dollar. På den annen side måtte filmen tas av plakaten, siden kidsa begynte å røyke pot inne i kinosalen. Det var for så vidt god PR i et par uker, men ikke noe selskapet ville assosieres med i lengden.

Strategien har blitt å gjemme bort røykinga, og i stedet bare hinte til at snusk foregår. Slik det ble gjort i Waynes’s World (1992). Likeens, Dude, Where’s My Car? hadde opprinnelig flere røykescener, men produsenten grep inn og kuttet dem ut av hensyn til de aller yngste. Eller kanskje aller helst av hensyn til bunnlinja. Amerikansk 13-årsgrense fordrer totalt fravær av eksplisitt dopbruk. Filmen tilkjennegir likevel bikkja et drag fra pipa. Som et inneforstått nikk til menigheten? Hilsener til tross, trenden er ikke spesielt populær blant stonerne selv: ”Stoner movies without weed should have been like Star Wars without the Force, or Titanic without the iceberg”, skriver den australske bloggeren Mondo.

Så, bør man være høy når man skal se Den siste revejakta? Nei, eller joda, gresset er sikkert grønnere og du fanger antagelig opp noen flere referanser om du kan skille ghanesisk skunk fra gul libaneser, men det er absolutt ikke noen betingelse. Stonerfilmens velsignelser er uansett knyttet til dens befriende og upretensiøse laidbackhet. ”By simply existing”, skriver Marisa Meltzer i artikkelen The Eternal appeal of the Stoner movie: ”Stoner movies also point out that movies are sort of silly, which can be refreshing in this age of bloated three-hour-long Spider-Man sequels.”

Delta i diskusjonen