Harvey Keitel hadde master class på filmfestivalen i Marrakech. Det ble en underholdende time med en fantastisk skuespiller som vet å underholde sitt publikum.

MARRAKECH: «Stanislavsky sa at det ikke finnes små roller, bare små skuespillere.» Harvey Keitel beviste dette da han tok birollen som det som i manuset var beskrevet som ‘en hallik som sto i døra’ i Martin Scorseses Taxi Driver.

Keitel var som skapt for rollen. Han skapte karakteren ut fra de han hadde møtt i Hell’s Kitchen hvor ham bodde i flere år  – blant narkotikasmuglerne og sexarbeidere i området. Før innspillingen tilbrakte han fjorten dager der ikledd sitt hallikkostyme. Det ble en blandet opplevelse; han traff faren sin på gata mens han sto der blant «de andre» hallikene. Farens eneste kommentar var: “Skuespiller er en drittjobb – få deg en jobb slik at du kan ha to ukers ferie på Coney Island”.

Avgjørende rolle

Actors Studio spilte en avgjørende rolle i karrieren. “Jeg hadde privilegiet å studere med storhetene Frank Corsaro, Lee Strasberg og Stella Adler. De var strålende lærere og skuespillere selv. Actors Studio var ikke bare et sted. Det satter en standard på arbeidet. ”

Han husket sin første rolle i Who’s That Knocking at My Door?, Scorseses studentfilm fra 1967, budsjettert til dollar 75 000 som ble skutt i helgene gjennom vinteren 1966/67.  Selv om ingen fikk betalt, likte han opplevelsen og ble shortlistet for hovedrollen. Han var blakk og desperat etter rollen da han møtte til audition. Han ble han ført inn i et lite rom der en fyr bak pulten ba ham sette seg ned. Det var ingen introduksjoner, og til slutt, sa Harvey, forbannet på mannens mangel på høflighet: “Fuck you”. Det endte med en slåsskamp som Scorsese måtte bryte opp.  Naturligvis fikk han rollen – fordi han til de grader levde seg inn i rollen.

Harvey Keitel og Zina Bethune i Who’s That Knocking At My Door.

Keitel hadde ikke skjønt ikke at det var en improscene. “Når du gjør en improvisasjon med en skuespiller, er det lurt å gi ham beskjed om det,” kommenterte Keitel senere. Han og Scorsese ble deretter livslange kompiser i en karriere som skulle spenne over 60 år, deres siste film sammen er The Irishman.

Harvey Keitel har et langvarig vennskap med Martin Scorsese og Robert De Niro. Han er mest kjent for sine roller i arthousefilmer som Jane Campions The Piano, Ridley Scotts The Duellists og Bertrand Taverniers La mort en direct vel som roller i hardkokte amerikanske thrillere: Reservoir Dogs, Mean Streets og Bad Lieutenant.

Vervet seg

Harvey Keitel innså først at skuespill skulle være hans karriere da han begynte å jobbe off Broadway i Greenwich Village. Faren hans hadde rådet ham til å «skaffe seg en skikkelig jobb», men målet hans var å tjene penger på håndverket som skuespiller da han vendtte tilbake etter tre år i marinen.

På spørsmål om hva han forventer av en regissør, sier Keitel at han foretrekker at “de holder kjeft og slår på kameraet”. Selv om han fortalte agenten sin at han ikke ønsket å jobbe for en kommersiell regissører, tok han til slutt mot tilbudet fra Ridley Scott i The Duellists i 1977.

Robert De Niro ble en nær venn da de to møttes i Actors ‘Studio og han visste intuitivt at de ville komme godt overens. De fortsatte å spille sammen i Mean Streets og Taxi Driver. Den tøffest delen med disse rollene var » å få betalt» og «prøve å få betalt». Det var lavbusjettfilmer. Han fikk til slutt et lite honorar for Mean Streets. Keitel henvendte seg faktisk til De Niro på vegne av Scorsese for å få ham til å ta rollen som Johnny Boy i Taxi Driver.

Harvey Keitel og Robert De Niro har holdt vennskapet ved like helt siden Taxi Driver.

Bertrand Tavernier, som også er i Marrakech, ble en nær samarbeidspartner og en venn. Keitel reiste til Europa for å se  Taverniers The Watchmaker of St Paul (1974). Det endte med at regissøren tilbød ham en rolle i La mort en direct (Death Watch, 1980) flere år senere. Det var en film som fremdeles er svært så aktuell med sine temaer om falske nyheter og alderdomsisolasjon. Keitel er fremdeles så beveget over rollen som en mann som blir blind etter å ha falt for Romy Schneiders tragiske sentrale karakter, at han ikke en gang kan snakke om det.

Ferrara og Tarantino

Å spille Judas i Scorseses The Last Temptation of Christ fikk ham til å oppdage sin egen reise med Gud. Han ble følelsesmessig beveget av lidelsene til de andre karakterene. Innspillingen var hans første møte med Marokko. Hele ensemblet bodde i en liten beduinlandsby, infisert med insekter og alle mulige kryp. Den opplevelsen forteller han at han tok ut i rollen.

Abel Ferrara ga ham hans første hoverolle i Bad Lieutenant i 1992. Fordi manuset var så trist, kastet Keitel det først i søpla, men bestemte seg så for å gi det en sjanse. Det endte med at han vant beste mannlige hovedrolle på Independent Spirit Awards.

Så kom Quentin Tarantino som hadde studert skuespill, men aldri hadde regissert en filmrull da han henvendte seg til Keitel for en rolle i Reservoir Dogs samme år. Keitel hevdet at han hadde en merkelig følelse da han leste manuset, men filmen overgikk forventningene, de to jobbet perfekt sammen og delte den samme skuespillerbakgrunnen. Han beundret spesielt måten Tarantino gjør sine egne lydeffekter under filmingen og redigerer fortløpende

Den samme rare følelsen kom da Jane Campion ba ham om å spille som sin første romantiske hovedrolle i The Piano et år senere.

Han har alltid prøvd å unngå kommersielle regissører. Keitel har aldri vunnet en Oscar til tross for mange nominasjoner og 27 filmpriser for de mer enn 160 filmene sine.

Om forfatter

Redaktør og publisher av Cinema. Han har jobbet med filmjournalistikk og kritikk siden 1987. Han er utdannet ved Høgskolene i Volda og Bø. Geir Kamsvåg har jobbet som avisredaktør og redaktør og publisher av flere kultur- og filmtidsskrifter. Han har vært redaktør for Cinema (tidl. Film & Kino) siden 2008. Medlem av Norsk Filmkritikerlag/FIPRESCI

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen