«Alle utlendinger har lukka gardiner» – norske tilstander

3

For tiden er to filmer på kino om forholdene og oppvekst i belastede hovedstadsforsteder; franske De elendige og og norske Alle utlendinger har lukka gardiner.

Den førstnevnte filmen, i regi av franske Ladj Ly, har valgt en sosialrealistisk tilnærming. Den tar oss inn en nedslitt bydel full av kriminalitet. Drabantbyen styres av gjenger som har sine egne lover og hvor fremtidshåp er fraværende. Ingvild Søderlind har sosialromantisk tilnærning til en norsk virkelighet på Romsås som er nesten like gjerne kunne foregått på Toten.  Det er ingen tvil om det er stor forskjell på «franske-» og «norske tilstander» hvis vi skal tro de to filmskaperne.

Les anmeldelse av De elendige her

Alle utlendinger har lukka gardiner bygger på Maria Navarro Skaranger bok fra 2015 med samme navn og Hilde Susan Jægtnes står for filmmanuset. Styrken til romanen var ikke minst det språklige – kebabnorsken. Den delen er dyktig videreført av Søderlind.

Oppvekst

Alle utlendinger har lukka gardiner er en oppvekstfortelling fra en bydel i Oslo de fleste først og fremst kjenner gjennom medias nyhetsdekning. Det er ikke en film som problematiserer parallellsamfunn, gjenger, vold og narkotika -som også er en del av livet her.

Filmen forteller om Mariana (Karen Øye), hennes familie og vennene hennes – rett og slett om det å vokse opp i et multikulturelt samfunn i Groruddalen. Mariana chilensk-svenske far er arbeidsløs, moren jobber døgnet rundt og lillebroren får psykiske problemer når storebroren reiser som soldat til Afghanistan. Midt oppe i dette skal takle både venner og forelskelse.

Gode roller

Karen Øye gjør en solid rolle som Mariana. Her er også flere gode biroller.  Filmens styrke er hvordan filmskaperen får frem dynamikken ungdommene i mellom når den skildrer forelskelse, kjærlighet og vennskap.

Les anmeldelse av Hva vil folk si her

Det har blitt en varm kjærlighetserklæring til bydelene og menneskene. Filmen reflekterer i liten grad problemene og  utfordringene disse ungdommene har utenfor vennegjengen. De er så og si fraværende.  Filmen mangler dynamikken og kraften vi kjenner fra en filmskaper som Iram Haq. Alle utlendinger har lukka gardiner er først og fremst et hyggelig stemningsbilde.