«Om det uendelige» - kjærligheten flyr forbi
5Total vurdering

I Roy Anderssons siste film Om det uendelige ser vi et kjærestepar fly gjennom skyene, over et utbombet Køln og inn i evigheten. Det er vakkert, lengselsfullt og melankolsk, men at hans film er en kjærlighetsfilm er å ta litt i. Det er mer en klagesang om, og for, menneskeligheten og dens tilværelse.

Roy Andersson har nå laget en kvartett av filmer etter samme mal, etter at hans Sanger fra andre etasje kom i 2000, 25 år etter hans forrige spillefilm Giliap (1975). Han lager tablåer, eller levende malerier, lange innstillinger nesten uten kamerabevegelser. Det er filmer som omhandler menneskeligheten, viljen til å bry seg om det «lille» mennesket, om det sårbare.

Om det uendelige (2019) 1h 18min | Drama | 13 March 2020 (Norway) Summary: With ABOUT ENDLESSNESS, Roy Andersson adds to his cinematic oeuvre with a reflection on human life in all its beauty and cruelty, its splendour and banality.
Countries: Sweden, Germany, Norway, FranceLanguages: Swedish

Krever tålmodighet

Å se en film av Roy Andersson krever tålmodighet av tilskueren, for en fortelling i vanlig forstand er fraværende. Hans filmer minner mer om et galleribesøk, eller en vandring i et museum. Det er scener og sekvenser som maner til refleksjon, og går imot all overfladiskhet og likegyldighet. Scenenes lengde er akkurat så lange at man kan studere bildene, dialogen er knapp og enkel, perspektivet legger opp til et dybdefokus der detaljer av betydning synes uviktige umiddelbart, men vokser fram etter hvert. Det er som om man ber publikum ikke gå hastig forbi, men studere situasjonen og karakteren.

Det nye med Om det uendelige er at Andersson innfører en fortellerstemme, som introduserer nesten hver scene med «Jeg så en mann/kvinne som…». Som at han peker på enkeltmenneskes tilværelse, dets ensomhet og sårbarhet. Det er enkle filosofiske betraktninger, men som i visse tilfeller får en nesten dystopisk dybde. En gjennomgående karakter er presten «som har mistet sin tro». Vi ser presten i et mareritt der han bærer korset på ryggen opp en Stockholmsgate, han våkner opp i sengen ved siden av sin kone, han drikker av vinen han skal bruke i nattverden, han går til sin lege som knapt har tid til å høre om hans problemer for han må rekke bussen. Den sterkeste scenen, og ytringen fra fortelleren, er: «Jeg så en mann som hadde begått et æresdrap, og angret seg».

Tidløst univers

Roy Andersson har i alle sine filmer jobbet i et nesten tidløst univers, som kan minne om en samtid en gang i løpet av de siste 30 årene. Men i alle filmer har han på en eller annen måte knyttet menneskets tilværelse til grusomhetene som skjedde under annen verdenskrig, med Holocaust og den fascistiske tankegangen. I Om det uendelige presenterer han en scene med tyske offiserer som venter på krigens slutt, helt stillestående og apatisk, inntil en «troverdig og sliten» Hitler-figur dukker opp i døråpningen. Her har Andersson igjen krysset en grense han ikke har gjort tidligere, det å portrettere en «virkelig» figur. Det kjennes nesten som litt for mye, fordi det tar fokus vekk fra de enkle trivielle situasjonene som fyller mesteparten av filmen, og skaper refleksjon.

De som har sett andre filmer av Roy Andersson de siste 20 årene vil kjenne igjen universet, for eventuelt nye seeres møte med Roy Andersson kan denne filmen bli en åpenbaring eller en tålmodighetsprøve. Men uansett er dette en film som ikke ligner noe annet (enn seg selv), og derfor framstår som genuint unik. Dystopisk i sin følelse, men med humoristiske og absurde trekk.

Om forfatter

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen