Etter pandemien kommer apokalypsen og etter apokalypsen kommer postapokalypsen. En egen filmsjanger er dedikert tiden etter den katastrofale hendelsen, dette er historien bak sjangeren.  

Det hele begynte da den visjonære regissøren George Miller valgte bort en lovende legekarriere til fordel for høyoktansk cinematisk råskap. Med en pur ung og ukjent Mel Gibson på laget skapte han en av filmhistoriens største kultfilmer og nesten egenhendig den postapokalyptiske sjanger.

Apokalypsen

Idéen om verdens undergang er flere tusen år gammel. Oldtidens sivilisasjoner, gresk og egyptisk mytologi, norrøn mytologis Ragnarok og Bibelens Johannes´ åpenbaring varsler alle om apokalypse og hva som skal skje når denne verden forgår, og en ny verden skapes. Spektakulære dommedagsvisjoner som Roland Emmerichs 2012 (2009), The Road (2009) og Darren Aranofskys storslagne syndeflod i Noah (2014) er ferske tilskudd til et nærmere 200 år gammelt populærkulturelt fenomen.

Pesten som katalysator i Mary Shelleys The Last Man (1826) er moderne litteraturs første bidrag til temaet. Et annet velkjent verk er H.G. Wells The War of the Worlds (1898) som omhandler en utenomjordisk invasjon. Endetidstemaet fikk en ny oppblomstring etter andre verdenskrig og atombombene, eksempelvis med Richard Mathesons roman I Am Legend (1954).

Postapokalypsen som filmsjangeren tar utgangspunkt i tiden etter apokalypsen. Sivilisasjonen har kollapset og verden er i ruiner. Landskapet er øde og livløst, og en kamp for vann, mat og drivstoff utkjempes. Sjangeren er et alternativ til en høyteknologisk fremtid med metropoler og interstellare reiser og ble nesten egenhendig skapt av George Miller.

George Miller

Australske George Miller fant gleden i filmens verden allerede tidlig i barneårene. Til tross for en sterk interesse for film skulle han sammen med sin tvillingbror John studere medisin og bli lege. Men ved siden av studiene laget de to brødrene en kortfilm som de sendte inn til en studentkonkurranse. Overraskende vant filmen førsteprisen, et kurs på en filmskole, og mens John fulgte studiene og tok notater, deltok George på kurset. Her møtte han Byron Kennedy, og sammen laget de en parodi på datidens voldshysteri på film.

Violence In the Cinema – Part One (1971) vant to priser hos det australske filminstituttet og ble vist på kortfilmprogrammet i Cannes. De to forble venner og samarbeidet på et manus parallelt med at George fortsatte sin praksis som lege. Den autofile Byron tilførte manuset action på fire hjul, mens Millers opplevelser fra akuttmottaket bidro til bilkjøringens etterspill. Navnet til manusets hovedperson, Max Rocketansky, var inspirert av Baron Carl von Rokitansky som utviklet en prosedyre for å fjerne innvendig organer under obduksjon.

Mad Max

Mad Max (1979) utspiller seg noen år inn i fremtiden. En energikrise har kastet samfunnet ut i kaos. Sivilisasjonen er i oppløsning, det eneste som står igjen er endeløse motorveier hvor den én gang sterke politistyrken prøver å opprettholde lov og orden. Lovløse motorsykkelbander plyndrer, voldtar og herjer. Politiet har begrensede midler, og det er mangel på drivstoff. Blant lovens håndhevere finner vi Max. Han lever i en brutal verden, men prøver å holde tilbake sin voldsomme natur. Men da hans kone og nyfødte barn blir offer for en av disse gjengene, mister han troen på rettferdighet og starter sitt hevntokt.

George Miller hentet inspirasjon til filmen fra oljekrisen som preget verden i 1973. Høye drivstoffpriser, rasjonering, restriksjoner på bilbruk og påfølgende voldelige hendelser skulle etablere filmens premisser. Bilens sterke posisjon som transportmiddel i ungdomskulturen, samt den australske nasjonens utstrakte veinett, skapte filmens arena. Hovedrollen Max var derimot ikke like planlagt.

Kvelden før den ukjente skuespilleren Mel Gibson skulle på audition hadde han havnet i et barslagsmål. Kjeven var knekt, nesen var hoven, og han lignet på et sort og blått gresskar. Castingansvarlig var på utkikk etter interessante personer til gjengrollene og ba ham om å komme tilbake senere. Med Gibsons karismatiske og plettfrie ansikt fikk hevnehistorien sin protagonist.

En lovløs visjon

Innspillingen av Mad Max skulle bli like lovløs som visjonen av fremtiden. Kameramannen filmet scener mens han satt usikret bak på en motorsykkel i høy hastighet. Gjengrollene gikk til den lokale motorsykkelbanden Vigilantes og det lokale Hells Angels som selv utførte de nådeløse stuntene. Hovedskuespillerinnen og stuntkoordinatoren ble skadet i en bilulykke etter to dagers innspilling.

Mange hadde utur, men produksjonen hadde ingen dødsfall. Underveis gikk de tom for penger, og tidsbegrensninger førte til at mange scener kun ble innspilt én gang, uten gjennomkjøringer. Mangel på råmateriale resulterte i en energisk og frenetisk klipperytme.

Av økonomiske grunnet klippet Miller store deler av filmen selv, men han ble aldri helt fornøyd med resultatet og fryktet at filmen aldri kom til å bli vist noe sted. Av helt andre grunner ble Mad Max forbudt i mange land, inkludert Norge. I USA ble den dubbet, da man fryktet at ingen ville forstå den australske dialogen.

Men det skulle vise seg at Miller var en visjonær. En liten uavhengig finansiert produksjon innspilt på beskjedne $350 000, av en førstegangsregissør med en ukjent skuespiller ble sensasjonelt årets mest sette film i Australia. Den spilte inn over $100 millioner på verdensbasis og ble oppført i Guinness rekordbok som den mest lønnsomme filmen noensinne. En rekord filmen hadde i over 20 år.

Landeveiens kriger

I Mad Max 2 (1981) fortsetter fortellingen fem år etter den første filmen. Mel Gibson, som var 21 år under innspillingen av første film, hadde nå modnet på lik linje med sin karakter Max. I etterdønningen av sin families død har Max blitt et tomt skall. Han er en ensom kriger i en kompromissløs og nihilistisk ødemark, hjemsøkt av sine demoner. Den apokalyptiske hendelsen utbroderes ytterligere ved at to stormakter braket sammen. De maskinavhengige landene hadde mistet tilgang på olje og drivstoff. Byer eksploderte, og verden gikk under.

Det var ingen tredje verdenskrig, men det sosiale, politiske og økonomiske samfunnet kollapset. I denne verdenen er det kun de mobile og brutale plyndrende som overlever, og de som har drivstoff har frihet og makt. En gruppe mennesker har forskanset seg i et selvbygd fort med et oljeraffineri, midt i et truende og ugjestmildt landskap. De trues av en omstreifende gruppe lovløse, og håpet om overlevelse er minimal.

Helten med tusen ansikter

Mad Max 2 byr på et enkelt konsept med to kjempende grupperinger og en antihelt. På samme måte som George Lucas hadde funnet inspirasjon til Star Wars (1977) i Joseph Campbells Helten med tusen ansikter, var også Miller sterkt inspirert av denne boken. Her ser Campbell nærmere på den mytiske helten og hvordan heltemyter fra hele verden følger et felles mønster.

Sammen med Terry Hayes, forfatteren av bestselgeren Jeg er Pilgrim, skrev Miller et manus om en ukjent som ankommer et fremmed sted hvor han hjelper noen i nød. I tråd med Campbells ideer har Max blitt en universell karakter som kan tolkes i alle kulturer. Han blir en parallell til en mytisk vikingkriger, en japansk samurai eller en pistolmann fra Vesten.

Actionfilmens sedvanlige bruk av skytevåpen som problemløsning erstattes av alternative og kreative våpen. Filmens crescendo leverte en intens, lang og actionfylt vogntogsekvens som man aldri hadde sett maken til og knapt har sett siden. De særegne kostymene, de modifiserte kjøretøyene og dens dyriske og seksuelle råskap sørger for at nye generasjoner holder dens kultfilmstatus ved like.

En apokalyptisk bølge

Med et beskjedent budsjett på $4 millioner klarte Mad Max 2 å spille inn over $100 millioner på verdensbasis. Filmen ble enormt populær over hele verden og skulle bli 1980-tallets mest innflytelsesrike actionfilm. George Miller fulgte ikke trender, han skapte dem. Til tross for at det eksisterte tidligere apokalyptiske filmvisjoner som A Boy and his Dog (1975) og Damnation Alley (1977), var det Mad Max 2 som satte i gang den postapokalyptiske bølgen med en lang rekke imitasjoner.

Ensomme helter, Mad Max-universets kostymer, oljekrig og heseblesende modifiserte kjøretøy kom på løpende bånd i filmer som Battletruck (1982), Warriors of the Wasteland (1983) og Warrior of the Lost World (1983). I flere tiår forsøkte amerikanske produksjonsselskaper med enorme budsjetter å gjenskape suksessens utseende og handling, men uten å lykkes. Kloner varierer fra Patrick Swayze i Steel Dawn (1987) til senere tiders Waterworld (1995) og The Postman (1997) med Kevin Costner. Finurlig nok var The Highwayman (1988) et mislykket forsøk på å tilpasse konseptet også til TV-serie-mediet.

Etter Thunderdome

Filmseriens vedvarende økonomiske suksess førte til en innsprøyting av amerikanske dollar og en budsjettøkning til $12 millioner for tredje kapittel. Mad Max Beyond Thunderdome (1985) utspiller seg rundt 15 år etter hendelsene i film to, og nå kom referanser til en verden som har opplevd atomkrig. I en scene ser vi hvordan Max benytter en geigerteller for å måle radioaktivitet i vann. En ytterligere understrekning av at verden mangler drivstoff illustreres ved at Max forflytter seg i landskapet uten kjøretøy, nå bare ved hjelp av kjerre og esel.

Max ankommer den middelalderaktige Bartertown og blir raskt kastet inn i den gladiatorlignende kamparenaen Thunderdome hvor han må kjempe for sitt liv. Han blir en brikke i konflikten mellom stedets herskerinne Aunt Entity og Master Blaster som hersker i underverden. Den reddende rollen Max hadde i forrige repeteres først da skjebnen fører ham videre mot en isolert oase i ørkenen hvor en gruppe barn hyller Max som sin reddende Messias.

Mindre nihilistisk

Den opprinnelige ideen med Beyond Thunderdome var å forflytte Max fra ødemarken til et Sydney som ligger i ruiner. Men uventet døde produsent Byron Kennedy i en helikopterulykke, og George Miller var forståelig nok uinteressert i å lage en tredje film uten sin faste samarbeidspartner. Med tiden dukket det opp et manus om en gruppe barn som levde i villmarken, og dette ble tilpasset Max sitt univers av Miller og Terry Hayes.

Miller regisserte actionsekvensene på sedvanlig vis, men fortsatt preget av sin venns død overlot han filmingen av de øvrige scenene til George Ogilvie. Filmens kampscener og den heseblesende avslutningen bærer umiskjennelig Millerske trekk. På mange måter kan man anslå at Thunderdome fikk en mildere tone, mindre vold og mer humor grunnet amerikanske midler. På den andre siden kan man også se dette som Millers søknad om innpass i Hollywoods system.

Etter Kennedys bortgang var alibiet og fascinasjonen for kjøretøy delvis forsvunnet, og dermed også kjøretøyet til Max. I de foregående filmene hadde bilen gjort ham mobil og fri, men nå var han ufrivillig fanget på et sted. Til tross for at råskapen og det nihilistiske i de foregående filmenes bilkjøring hadde forsvunnet et sted på veien, hadde filmuniverset og karakteren nå satt et solid avtrykk også i amerikansk populærkultur.

Forfulgt av katastrofer

Et gjensyn med en aldrende Max var svært etterlengtet blant publikum, men det er få filmer som har hatt en like innfløkt vei som Mad Max: Fury Road. Allerede i 1995 annonserte bransjebladet Variety at studioet Warner Bros. hadde planer om å gi karakteren en egen TV-serie. I 1999 bekreftet George Miller at han skrev et manus til en ny film, og Mel Gibson hintet om at han var klar. I 2001 var mannskapet og det logistiske klart for innspilling i Namibia, men tre måneder før innspilling kom terrorangrepet 11. september. Dollaren kollapset og 30 % av budsjettet forsvant.

En ny innspilling i 2003 ble skrinlagt grunnet Irak-krigen, en ny dollarkollaps og sikkerhetshensyn som gjorde det umulig å flytte de mange containerne med spesialbygde kjøretøy. Samtidig som Gibson fikk anerkjennelse som regissør vurderte Miller ham til å være for gammel for universet. På samme måte som stafettpinnen til James Bond-rollen hadde gått videre ble Tom Hardy annonsert som den nye Max i 2010.

Hardy hadde riktig karisma og et tøft og farlig utseende. Warner Bros. hadde gitt grønt lys, og Miller annonserte innspilling av to filmer i sitt hjemland; Fury og Furiosa. Så inntreffer det katastrofale nok en gang. Kraftig regn i Australia gjør det apokalyptiske landskapet grønt og fruktbart. Innspilling av det som nå er en helt ny trilogi filmer flyttes tilbake til Namibia og starter i 2012. Ytterligere scener spilles inn i 2013.

Fury Road

Mad Max Fury Road er den fjerde filmen om Max Rockatansky og den første i en ny trilogi. Skuespiller Tom Hardy har erstattet Mel Gibson, og galskapen er skrudd ytterligere et hakk opp i en verden som allerede befinner seg på bristepunktet. Den første trilogien presenterte den odde og ordknappe karakteren Max. Han hadde et sjeldent overlevelsesinstinkt og nerver av stål, og han var en kald jævel som kunne kjøre raskt.

Fury Road kan beskrives som en gigantisk jaktscene. Hjemsøkt av en turbulent fortid mener Max at den beste måten å overleve på er å vandre alene. Likevel blir han plukket opp av en gruppe, i en rullende krigsmaskin på flukt gjennom ødemarken, som stadig blir angrepet fra alle sider. Ledet av Furiosa (Charlize Theron) blir de jaktet på av den tyranniske Immortan Joe som har blitt frastjålet noe uerstattelig.

Tittelen Fury Road henspiller på en rasende og tøff verden som alle forsøker å komme seg levende gjennom, og Miller har skapt en enda mer aggressiv og rasende film enn de tre foregående. Det er en verden uten håp, lover eller nåde, og franchisens kjennetegn med krigerske kjøretøy er representert i enda større grad enn tidligere.

Tematisk holder filmen seg tro mot universet, og det handler fortsatt om jakten på drivstoff og vann. Til glede for tilhengerne av den originale trilogien fikk filmen et retronostalgisk visuelt utseende. Sammen med J.J. Abrams står Miller i spissen for en motkultur med fokus på innspilling på location, praktiske effekter spilt inn foran kamera og minimal bruk av green screen og dataeffekter.

Etter apokalypsen

Arven etter filmserien Mad Max lever fortsatt i aller høyeste grad i dag. Ved Silverton i den australske utmarken, hvor filmene ble innspilt, finner man et eget Mad Max-museum med rekvisitter og kjøretøy. Stadig lages det kopier og hyllestfilmer som Neil Marshalls Doomsday (2008) og Bellflower (2011) samt filmer fra lignende dystopiske univers som The Rover (2014) og Young Ones (2014).

Franchisen, som ble inspirert av en 40 år gammel oljekrise, er i aller høyeste grad like aktuell i dag. Den første trilogien portretterer en mulig dystopisk framtid med energikriser, en sivilisasjon i forfall og stormakters kamper om olje og gass. I dag er vitenskapsmenn og forskere enige om at klimaendringer er en ubestridelig realitet.

Stadig kommer rapporter om det varmeste året som noensinne er blitt målt, og gjennomsnittstemperaturen er spådd å stige i årene som kommer. Sivilisasjonen er truet av CO2-utslipp, vi kan ikke utvinne ubegrensede mengder olje og gass. De siste 40 årene har vi sett mange eksempler på stormakters krigføring for å skaffe seg kontroll over olje. Kanskje er ikke Mad Max-universets ubeboelige ødemark og dets kamp om drivstoff så urealistisk som antatt?

Mad Max: The Wasteland

En femte film er allerede i anmarsj. George Miller har vistnok fått grønt lys til å lage Mad Max: The Wasteland og det antydes at innspilling vil starte i Australia til høsten. Tom Hardy forventes å gjenta sin rolle, men det usikkert om Charlize Theron vil bli å se da det ryktes at dette vil bli en forhistorie til Fury Road.

Mens vi venter og ser hvordan dagens korona-epidemi vil påvirke innspillingen og eventuelt gi Mad Max: The Wasteland en sosial kommentar, er det en ting som er sikkert; Mad Max-filmens høyoktanske råskap og villskap ville ikke vært den samme med modifiserte elbiler.

Delta i diskusjonen