Den klassiske romanen «Klodenes kamp» (War of the Worlds), som ble skrevet av den engelske forfatteren HG Wells og først utgitt i 1897, er uten tvil en av de viktigste science fiction-historiene vi har i dag.

Fortellingen ble først utgitt som en serie kortere episoder, men ble senere samlet til den romanen vi kjenner. War of the Worlds har fascinert mennesker (og filmskapere) over hele verden og banet vei for en ny sjanger i historiefortelling og science fiction: invasjon fra verdensrommet!

Invasjon!

Men som du kanskje vet, er ikke historier om hissige skapninger fra fremmede planeter akkurat et automatisk kvalitetsstempel i filmer og serier. Selv om invasjons-sjangeren ble populær i litteratur etter HG Wells klassiske roman, tok det tid før den fikk fotfeste i film, og det var først på 50-tallet vi fikk en bølge med science fiction og invasjonsfilmer fra USA. Én grunn til dette kan ha vært medieoppmerksomheten rundt UFO-hysteriet som startet i etterkrigstiden, spesielt etter Roswell-hendelsene i 1947, noe som i stor grad var inspirert av frykten mange amerikanere hadde for kommunismen.

For de som ikke kjenner romanen, her er en kort gjennomgang: Vi er i England på slutten av 1800-tallet, og skapninger fra Mars invaderer. Vi følger en ikke navngitt journalist i hans reise mot London, gjennom et stadig mer ødelagt landskap. Etter at de invaderende skapningene har feid til side alle militære motangrep, er det virus og bakterier, som vi mennesker har blitt immune mot gjennom utallige generasjoner som stopper dem.

Fascinasjon

Jeg har en spesiell fascinasjon for historien til HG Wells, der mildt sagt hissige skapninger fra Mars kommer til jorda for å lage bråk. For min del startet det hele da jeg var liten. Jeg var kanskje 7 eller 8 år gammel, og min far hadde nylig introdusert meg til Star Wars (som forandret livet mitt!). Jeg ville se flere romskip, flere skapninger fra andre planeter, flere laserstråler! Så, en kveld kom faren min (som var fan av musikalen Jeff Wayne’s War of the Worlds) hjem med en film han hadde leid på VHS: The War of the Worlds fra 1953.

Denne måtte jeg bare se! Men da periskopet sakte, men sikkert kom opp av krateret (de av dere som har sett filmen forstår hva jeg mener), endte jeg opp bak sofaen med en pute foran øynene!

Helt siden denne kvelden har jeg vært fascinert av War of the Worlds, og som film- og science fiction-nerd, forsøker jeg å få med meg alle versjoner av historien som kommer ut, enten det er film, serier, hørespill, musikaler eller andre medier. Og selv om de fleste av disse versjonene misforstår (eller ignorerer) hva den opprinnelige romanen egentlig handler om, er det interessant (og ofte hysterisk morsomt) å se de forskjellige versjonene.

Filmatiseringer

Så, her vil jeg dele mine tanker om de ulike versjonene jeg har sett. Jeg tar bare med «live action»-versjoner, så ingen tegnefilmer (sorry, War of the Worlds: Goliath).

La oss begynne på begynnelsen, med filmen som startet det hele:

 

The War of the Worlds (Paramount Pictures, 1953)

Uavhengig av hva jeg selv synes, så er dette en klassiker …

Denne filmen, som hadde premiere helt tilbake i 1953, blir av mange fremdeles ansett som den store invasjonsfilmen, og sjangerens klassiker. Filmen ble regissert av Byron Haskin, og har Gene Barry og Ann Robinson i hovedrollene. Fun fact: både Barry og Robinson hadde små roller i Steven Spielbergs 2005-versjon.

Som nevnt tidligere, var dette filmen som fikk meg interessert i filmer om invasjoner fra verdensrommet, selv om mitt første forsøk på å se den ikke var helt vellykket.

Filmen er for så vidt god nok. Den vant Oscar for sine spesialeffekter, og disse var imponerende, med tanke på at filmen kom ut i 1953. Men i likhet med flere andre filmatiseringer, synes jeg denne versjonen av War of the Worlds delvis misforstår HG Wells opprinnelige budskap, der bakterier og virus vi mennesker gjennom generasjoner har utviklet immunitet mot, er det som til slutt bekjemper invasjonen. Dette blir riktignok nevnt i filmen, men ikke før vi blir servert noen ganske åpenbare hint om at det er Gud som er den egentlige årsaken.

Filmen er absolutt verdt å få med seg, og gir et interessant filmhistorisk innblikk i science fiction.

 

War of the Worlds (Paramount Domestic Television, 1988-1990)

Ah, 80-tallet….

Ok, du trodde kanskje at en klassisk roman som War of the Worlds, skrevet av science fiction-mesteren HG Wells, ville inspirere en rekke gode filmatiseringer? Nei? Ikke du heller? Ok, bra, fordi fra nå av blir det sprøtt!

Så, storyen går slik: Skapningene fra Mars, som i 1953-filmen ble beseiret av bakterier (eller var det Gud??) var faktisk ikke døde allikevel, men i dvale. Regjeringene rundt i verden bestemte seg derfor for å legge disse skapningene i fat med kjemikalier (hvorfor??), og stable disse fatene på dårlig bevoktede lagringsplasser (uhm… hvorfor?). På 80-tallet bryter det så ut en skuddveksling på en av disse lagringsplassene, og ett av fatene blir truffet (selvfølgelig…). Skapningen i fatet våkner opp og har nå evnen til å «smelte» sammen med mennesker og dermed ta deres form (javel?) Ved bruk av denne nye egenskapen begynner de å infiltrere menneskenes samfunn, som helt har glemt invasjonen som skjedde for 35 år siden (hva for noe??)

Men hvordan glemmer man egentlig en invasjon fra Mars? Bra du spurte! Massehukommelsestap i regi av regjeringen. Man skulle tro dette er en viktig plott-tråd i serien, men nei, så heldige er vi ikke. Det blir nevnt, så glemt, som mye så mye annet.

Denne serien er brutal, bisarr og ufrivillig morsom. Ingen distributør med vettet i behold ville gitt denne grønt lys i dag. Men det var 80-tallet, og det var en veldig annerledes film og tv-bransje. Til tross for seriens svakheter, fikk den en viss kultstatus. Serien gikk i to sesonger mellom 1988 og 1990.

 

HG Wells’ The War of the Worlds (Pendragon Pictures, 2005)

Drama, marsboere og løsbarter!

Hva kan jeg si om denne filmen? La oss få det gode unna først. Av alle filmatiseringene jeg skriver om her, er denne versjonen, som er regissert av Timothy Hines, den som er mest tro til HG Wells-romanen. Handlingen er satt på slutten av 1800-tallet, og følger bokens handling nokså nært.

Men dersom War of the Worlds-filmatiseringer skulle hatt sin egen Star Wars Holiday Special, så ville det vært denne. Filmen har en lengde på rundt tre timer, og er et prakteksempel på katastrofal filmproduksjon. De av oss med litt kjennskap til filmhistorie blir raskt minnet om Ed Wood, men selv regissøren av Plan 9 From Outer Space ville klart å lage en bedre film enn dette.

Det første man legger merke til er de åpenbare tekniske feilene. Bilde, lyd, klipping, sminke og spesialeffekter er gjort uten hensyn til kvalitet eller kontinuitet. Bakgrunner består ofte av statiske bilder eller enkel dataanimasjon, og det er tydelig at filmskaperne ikke vet hvordan de bruker disse redskapene. Skuespillerne har lite eller ingen regi, og sminken ser ut til å falle fra hverandre fra bilde til bilde. Hovedrollens løsbart ser ut til å delvis falle av eller flytte seg rundt på ansiktet hans i løpet av samme scene.

Jeg er klar over at filmen er produsert av et uavhengig filmstudio med svært begrenset budsjett. Men en viktig del av det å lage film er å vite hva man har av midler og planlegge deretter.

 

War of the Worlds (The Asylum, 2005)

Krigsmaskin fra Mars eller edderkopp?

Har du hørt om The Asylum? Kanskje ikke. Men du har kanskje hørt om Sharknado-filmene? The Asylum er produksjonsselskapet bak denne kult-serien, som kanskje er noe av det mest kjente de produserer. Men selskapet produserer også såkalte «mockbusters». Disse lavbudsjettsfilmene har som hensikt å tjene penger på storfilmene fra Hollywood, og blir masseprodusert på minimale budsjetter i håp om å kunne få drahjelp i markedet fra filmene de etterligner.

The Asylums versjon av War of the Worlds kom samtidig med Spielberg-versjonen, og følger HG Wells-romanen nokså nært, til tross for å være satt i nåtidens USA. Skuespill, regi og spesialeffekter er som man kan forvente fra The Asylums filmer.

 

War of the Worlds (Amblin Entertainment, 2005)

Jeg synes ennå dette er skummelt!

Av alle War of the Worlds-filmatiseringene, er dette min favoritt. Med Steven Spielberg i registolen, og Tom Cruise i hovedrollen, følger vi en enslig deltids-far i det han forsøker å beskytte sine barn fra en overveldende invasjon fra verdensrommet. Tom Cruise er fantastisk i denne rollen, og selv om handlingen er satt i nåtidens USA, er de viktigste delene av boken, inkludert budskapet fra HG Wells, bevart.

Det er ikke vanskelig å se hvor Steven Spielberg har fått sin inspirasjon fra. Katastrofer, kriger og terrorangrep fra virkeligheten blir gjenspeilet gjennom hele filmen. Vi blir minnet om holocaust, terrorangrepene på World Trade Center og flyktningkriser. Filmen er både personlig og episk, og stiller noen vanskelige spørsmål om hvor langt du ville gått for de du er glad i.

På denne måten er Spielbergs War of the Worlds den sterkeste av filmene på denne listen, om man velger å ta dette inn over seg når man ser den.

War of the Worlds 2: The Next Wave (The Asylum, 2008)

Den har i det minste tre ben…

The Asylum, uten så mye som et snev av skam eller sunn fornuft, fant ut at de skulle lage en oppfølger til «mockbusteren» fra 2005. Jeg er ikke helt sikker om dette er en etterligning av en annen, større film jeg kan ha gått glipp av, eller om denne bare ble produsert som en frittstående oppfølger. Det var i alle fall ingen større filmatisering av War of the Worlds i 2008 som jeg kan komme på.

Uansett, The Next Wave er satt 3 år etter invasjonen fra den første filmen, og de overlevende har forsket på hvordan skapningenes krigsmaskiner fungerer. Uten å gå nærmere inn på handlingen (i den grad det er en handling), så ender denne filmen med at menneskene flyr til Mars i romskip for å skyte marsboere.

Igjen, skuespill, regi og spesialeffekter er som man kan forvente av The Asylum. Unngå denne filmen om du kan. Men om du virkelig er en filmmasochist, se i det minste forgjengeren fra 2005 først. Du finner War of the Worlds 2: The Next Wave på Prime Video. Lykke til!

 

War of the Worlds – The True Story (Pendragon, 2012)

En annerledes og interessant stil.

War of the Worlds – The True Story er en tv-produsert «mockumentary» (eller «liksom-dokumentar») regissert av Timothy Hines, mannen bak den skrekkelige 2005-filmatiseringen. Filmen er satt sammen av klipp fra 2005-filmen, nye scener og effekter, intervjuer og faktiske filmklipp fra første verdenskrig.

Resultater er interessant og veldig originalt. Og selv om nye av det fremdeles har et visst Ed Wood-preg over seg, er det verdt å få med seg denne om du kan finne den.

 

War of the Worlds (Canal+, AGC Television, 2019)

Det er mye av dette i denne serien.

Denne fransk-amerikanske science fiction-serien blir påstått å være basert på HG Wells-romanen, men med en ny «look».

Sant nok, det starter det med en invasjon fra verdensrommet. Men der stopper likheten, og vi ender opp i en nokså generisk post-apokalyptisk science fiction-serie. Det hele føles litt som Walking Dead, bare uten zombier. I stedet får vi robothunder og tenåringer med overnaturlige sanser. Mye vandring gatelangs, blant døde kropper og stansede biler.

Det hele føles veldig 90-talls, og veldig fransk, med en så sakte oppbygning at jeg endte opp med å se på klokken flere ganger i løpet av hver episode. Samtidig er det ikke mye originalitet å finne i hverken manus eller regi, og jeg følte at jeg hadde sett det hele før. Mange ganger. På 90-tallet.

Så hvorfor heter denne War of the Worlds når det er så å si ingen likheter med HG Wells-romanen? Er det mulig at Canal+ har lånt noen ideer fra The Asylum fordi BBC også var i gang med en mini-serie basert på War of the Worlds? Kanskje, kanskje ikke, men det hele føles litt for tilfeldig.

War of the Worlds (BBC, 2020)

Som om det skulle vært tatt rett ut av romanen til HG Wells.

Denne BBC-produserte mini-serien er inspirert av HG Wells-romanen, med en handling satt til England på starten av 1900-tallet. Selv om den følger handlingen fra boken noe løst, er de riktige elementene til stede.

Vi får se landingen på Horsell Common, samt massive og fryktinngytende krigsmaskiner fra Mars. Rollene er velspilte, takket være gode skuespillere som Eleanor Tomlinson, Rafe Spall og Robert Carlyle. Og er du fan av Sherlock og BBC-serier, er det mange kjente ansikter å se her. Regien er god, og det hele ser veldig velprodusert og profesjonelt ut.

Dessverre synes jeg serien mister litt av HG Wells sitt opprinnelige budskap av syne i siste episode. Jeg får ofte en følelse av at BBC ønsker å være annerledes bare for å være annerledes, og at de ofte forandrer klassiske historier til det ugjenkjennelige (bare se på BBCs 2020-produksjon av Dracula). Men i motsetning til den fransk-amerikanske serien jeg nevnte tidligere, er dette absolutt gjenkjennelig som War of the Worlds.

 

Noen tanker til slutt

Så dette var de forskjellige filmatiseringene av War of the Worlds. Det vil garantert komme flere forsøk på å filmatisere historien, og det er antagelig noen jeg ikke har fått med meg her.

Men uansett hvordan man vrir og vender på den opprinnelige historien, bør enkelte elementer være på plass. Det bør begynne med en invasjon fra verdensrommet som skaper panikk i befolkningen. Massive krigsmaskiner feier til side alle forsøk på militære motangrep. Mennesker blir tvunget på flukt, eller i skjul. Og til slutt blir invasjonen stoppet av planetens naturlige forsvar: bakterier og virus.

War of the Worlds kan tolkes som en kritikk mot imperialisme og en advarsel om virkningene av utnyttelsen av dyr og ødeleggelse av natur. Den snur rollene på hodet, og setter mennesker, uavhengig av sosial klasse eller kultur, i samme sårbare situasjon. For engelsk overklasse på slutten av 1800-tallet, med herredømme over et verdensomspennende imperium, opplevdes War of the Worlds som et emosjonelt knyttneveslag mot et selvbilde bygget rundt opplevelsen av kolonial overlegenhet.

Men også i dag fremstår metaforene fra War of the Worlds som relevante.