«The oldest and strongest emotion of mankind is fear, and the oldest and strongest kind of fear is fear of the unknown.» –The Call of Cthulhu, Howard Philips Lovecraft (1928)

Kosmisk horror er en subsjanger av klassisk horror. Den inneholder gjerne en god blanding av klassisk grøss og science fiction, men det som gjør den spesiell er hvordan den vektlegger frykten for det ukjente. Her blir våre helter, i den grad de kan kalles det, stilt opp mot det «unevnelige» og «ubeskrivelige» i historier der mennesket er irrelevant og ubetydelig i en kosmisk sammenheng. Dette er historier om overmot, ego og hybris, og i denne eksistensielle håpløsheten blir vi stilt overfor grusomme skapninger og uløselige mysterier som er lang større enn oss selv, der det beste vi kan håpe på er å overleve.

Du har kanskje sett filmer eller lest bøker i denne sjangeren. Det er også mulig du kjenner til den amerikanske forfatteren Howard Philips Lovecraft, som vi straks skal få møte. Kanskje du til og med har hørt begrepene «Cthulhu Mythos» eller «Lovecraftian»? Lyder navn som Azathoth, Cthulhu, Nyarlathotep, Yog Sothoth og Shub Niggurath merkelig kjent?

Filmskapere har funnet inspirasjon i denne sjangeren, til tross for at den er vanskelig å filmatisere. For hvordan filmer man egentlig det «ubeskrivelige» og «unevnelige»? Regissør Richard Stanleys nyeste film, Color Out of Space, med Nicolas Cage I hovedrollen, er bare den første i hans trilogi basert på novellene til Howard Philips Lovecraft. Den Oscar-belønnede regissøren Guillermo del Toro har lenge ønsket å filmatisere Lovecrafts science fiction-klassiker At the Mountains of Madness, og Stuart Gordon lagde tre grøssere basert på historiene til denne eksentriske forfatteren.

Men først, la oss møte mannen som startet det hele.

Lovecraft – en mann og hans demoner

Den amerikanske forfatteren Howard Phillps Lovecraft, ble født i Providence, Rhode Island i 1890. Han var kontroversiell og eksentrisk, og er kanskje best kjent for å ha etablert nettopp kosmisk horror-subsjangeren.

Lovecraft hadde en vanskelig barndom. Etter å ha mistet sin far i ung alder, ble han utsatt for en form for emosjonell barnemishandling av sin konservative og puritanske mor. Dette førte til en rekke psykiske lidelser, slik som alvorlige depresjoner, agorafobi, angst, paranoia, voldsomme mareritt og en frykt for alt nytt og ukjent. Som et resultat av denne frykten for det ukjente, og de konservative holdningene han lærte i oppdragelsen, utviklet Lovecraft også det man kan kalle en mildt sagt entusiastisk rasisme, selv sammenlignet med tiden han levde i. Novellene han forfattet og de tusenvis av brevene han skrev, var tydelig farget av dette.

Til tross for en angivelig frykt for sex og det motsatte kjønn, giftet Lovecraft seg med Sonia Greene i 1924, og paret flyttet til New York. Lovecraft mistrivdes veldig i den flerkulturelle byen og det problematiske ekteskapet varte i bare to år. I et brev Lovecraft skrev i 1925, beskriver han byens smeltedigel av kulturer slik:

«I certainly hope to see promiscuous immigration permanently curtailed soon. Heaven knows enough harm has already been done by the admission of limitless hordes of the ignorant, superstitious and biologically inferior scum of Southern Europe and Western Asia.»

Lovecrafts rasistiske holdninger myknet noe opp etter hvert som han ble eldre. Han begynte å reise mer og kom i kontakt med andre amerikanske forfattere, slik som Robert E. Howard, August Dereleth og Donald Wandrei, som han også delte ideer og historier med. Noen av historiene han skrev på mot slutten av livet, slik som The Whisperer in Darkness, hintet til en gryende toleranse til minoriteter og andre kulturer. Lovecraft ble aldri rik av arbeidet som forfatter, mye på grunn av en dårlig selvtillit, selvkritikk og en mening om at ekte gentlemen ikke skulle ta betalt for kunstnerisk arbeid.

I 1936 fikk Lovecraft en rekke helseproblemer, men hans frykt for leger forhindret ham ta imot behandling i tide. I 1937 døde Lovecraft av tynntarmskreft. Han ble 46 år gammel.

Filmatiseringene – kosmisk horror i film

Til tross for kontroversene rundt forfatteren, har Lovecrafts noveller, samt sjangeren han etablerte, blitt spesielt populær i årene etter hans død. Flere kjente forfattere, slik som Stephen King, Neil Gaiman og Ramsey Campbell nevner Lovecrafts litteratur blant sine største inspirasjonskilder, og Lovecrafts mytologi, eller «Cthulhu Mythos» kryper stadig inn i filmer, serier, dataspill og andre medier.

Det er produsert en rekke filmer med inspirasjon fra Lovecrafts historier. Her finner vi filmer i alle sjangere, fra bloddryppende grøss til rolledrevne dramafilmer og til og med komedier (om man har en noe skrudd humor, vel å merke!). Filmskapere som Guillermo del Toro, Ridley Scott, Jordan Peele, John Carpenter, Richard Stanley og Stuart Gordon lar seg ofte inspirere av Lovecraft, og kosmisk horror spiller en viktig rolle i filmer som Alien, IT, The Thing, 2001: A Space Odyssey, Hellboy, War of the Worlds, Annihilation, Bird Box, Event Horizon og serien True Detective.

Her er et utvalg filmatiseringer direkte inspirert av Lovecrafts noveller og historier.

Color Out of Space (2019)

«It was just a color out of space. A messenger from realms whose existence stuns the brain and numbs us with the gulfs that it throws open before our frenzied eyes.» -Ward (Elliot Knight), Color Out of Space

Den mildt sagt eksentriske regissøren Richard Stanley gir oss den første filmen av sin trilogi basert på Lovecrafts noveller. I rollene finner vi blant annet Nicolas Cage, Joely Richardson, Madeleine Arthur, Brendan Meyer og Julian Hilliard.

Color Out of Space er historien om Gardener-familien, som nylig har flyttet ut på landet og startet alpakka-oppdrett. Moren i huset, Theresa, har nylig gjennomført en operasjon for brystkreft, noe som byr på utfordringer med ektemannen Nathan. Det dysfunksjonelle familieforholdet påvirker også deres tre barn, som forsøker å håndtere utfordringene på sine egne måter.

Gardener-familiens hverdag blir snudd på hodet når det som ser ut til å være en meteoritt lander i hagen, noe som fører til en rekke mystiske hendelser. Merkelige planter og insekter sprer seg på eiendommen, og et uforklarlig lys skinner om natten. Snart begynner hendelsene å påvirke Gardener-familien, både fysisk og psykisk.

Color Out of Space er en av mine favoritter blant Lovecrafts noveller, og det gledet meg å se hvor nærme Richard Stanley holdt seg til handlingen, til tross at den er flyttet til nåtiden. Filmen bare fungerer, og Nicolas Cage leverer som vanlig sin kjente galskap på skjermen. Den er også skikkelig skummel og til tider grotesk (selv for oss garvede grøsserfans), og det gir meg håp om at Stanleys neste film i trilogien, som skal være basert på Lovecraft-historien The Dunwich Horror, vil bli bra. Color Out of Space anbefales for de som liker god, grotesk, surrealistisk og fargesprakende grøss!

 

 The Whisperer in Darkness (2011)

«Shall I tell you? Are you ready? Come closer. Let me whisper it to you.»-Henry Akeley (Barry Lynch), The Whisperer in Darkness

The Whisperer in Darkness er lavbudsjetts indie-film fra 2011 regissert av Sean Branney. Filmen ble produsert av Lovecraft-fanklubben The H.P. Lovecraft Historical Society, og er filmet i en stil som er ment å minne om filmer fra 1930- og 1940-tallet. Det hele føles veldig autentisk Lovecraft, og selv om budsjettet er minimalt, er resultatet riktig bra.

Filmen, som er basert på Lovecraft-novellen med samme navn, begynner etter et voldsomt regnvær som har fått elver til å gå over sine bredder i New England. Store, krepselignende skapninger med vinger blir funnet skylt opp på elvebreddene, og professor Albert M. Wilmarth fra Miskatonic University begynner å etterforske saken. Det hele leder Wilmarth til en avsidesliggende dal der mennesker er i ledtog med skapningene, de såkalte Mi-Go’ene.

Selv om Whisperer in Darkness er en indie-film og kanskje for de spesielt interesserte, synes jeg den er god. Handlingen følger Lovecrafts novelle nokså nært, selv om det er lagt til litt ekstra på slutten av filmen for å runde av storyen på en bedre måte enn i novellen.

Cthulhu (2007)

«I don’t know what they were. There were things, and they were on the ground, they were on the ceiling… everywhere!» -Russel Marsh (Jason Cottle), Cthulhu

Dan Gildark har regi på denne filmen som er basert på Lovecrafts novelle Shadow Over Innsmouth. Cthulhu ble laget på et nokså lavt budsjett og ble raskt glemt av både publikum og anmeldere etter at den kom ut i 2007.

Filmen følger den unge historieforeleseren Russ, spilt av Jason Cottle, som reiser tilbake til den lille kystbyen han vokste opp i for å være til stede i sin mors begravelse. Russ er homoseksuell, og møter motstand fra familien og det konservative kystsamfunnet. Men gradvis merker han at det er mer som ligger til grunn for innbyggernes merkelige oppførsel.

Cthulhu er en spesiell film. Den er tidvis saktegående til tross for å være basert på en av Lovecrafts beste og mest actionfylte noveller. Og til tross for bisarre sekter, monstre fra havet og skumle ritualer, er det relativt lite action og spesialeffekter å se i filmen. Men det Cthulhu leverer på er stemningen og filmen er til tider riktig så nifs.

 

 The Call of Cthulhu (2005)

The Call of Cthulhu er en indie-film produsert av fanklubben H.P. Lovecraft Historical Society. Den er nokså uvanlig med tanke på at den er en stumfilm i stil med filmer fra 1920-tallet.

Filmen er basert på H.P. Lovecrafts mest kjente novelle, og handler om etterforskningen av den mystiske Cthulhu-sekten. Etter hvert som forskjellige historier blir nøstet sammen, slik som en politimanns jakt på en sekt i sør-statene i USA og en norsk sjømanns fortelling om møte med monstre på havet, begynner det å danne seg et tydeligere bilde.

The Call of Cthulhu er en svært spesiell film. Den ble vist på en rekke filmfestivaler i 2006, og har fått svært gode omtaler, spesielt for sin uvanlige visuelle stil. Men dette er absolutt en film for de spesielt interesserte, eller de som ønsker å se noe langt utenom det vanlige.

Dagon (2001)

«No one leaves Imboca. People come, but no one leave.» -Ezequiel (Francisco Rabal), Dagon

La meg først rydde opp i litt forvirring rundt navn, spesielt for de av dere som har lest litt Lovecraft. Dagon, i likhet med Cthulhu fra 2007, er basert på samme Lovecraft-historie: Shadow Over Innsmouth, som Lovecraft skrev i 1936, et års tid før han døde. Men Dagon er navnet på en annen Lovecraft-novelle, som ikke har så mye med denne filmen å gjøre. Og Cthulhu refererer til Call of Cthulhu, Lovecrafts kanskje mest kjente verk.

Dagon, som også følger Lovecraft-novellen Shadow Over Innsmouth nokså løst, er en helt annen film enn Cthulhu, som jeg nevnte tidligere, og har alt vi kan forvente av en Stuart Gordon-grøsser. Filmen er produsert i Spania, så en del navn er byttet ut fra Lovecrafts historie, slik som Innsmouth som er byttet til Imboca, og handlingen er satt til den spanske kysten i stedet for New England.

Fire venner er på seiltur utenfor kysten av Spania når båten forliser i en storm. To av dem tar seg inn til kystbyen like i nærheten for å skaffe hjelp, men ting går ikke som forventet når det viser seg at byen er bebodd av groteske fiskemennesker og andre monstre.

I ekte Stuart Gordon-stil, er Dagon blodig og gørrete, og selv om den følger Lovecrafts historie til en viss grad, er stemningen en helt annen enn den Lovecraft ønsket å få frem. 

 From Beyond (1986)

«Humans are such easy prey.» -Dr. Edward Pretorius (Ted Sorel), From Beyond

Jeg nøler nesten med å skrive om From Beyond. Som fan av Lovecrafts noveller, er jeg glad for at Stuart Gordon i det minste valgte å beholde det riktige navnet. Om dette er en kultklassiker kan diskuteres. Den fikk gode anmeldelser da den kom ut, men ble antagelig for drøy for publikum, noe som gikk utover billettsalget. Og det er forståelig, da den til tider er så ekkel og grotesk at det er vanskelig å se den.

Ideen bak Lovecrafts novelle er den samme som i filmen, men som med de andre filmene til Stuart Gordon, har regissøren vridd sjangeren fra å være et mysterium og over til det overdrevne og groteske. Resultatet er en science fiction-grøsser som mildt sagt går sine egne veier.

Her møter vi forskeren Crawford Tillinghast (Jeffrey Combs) som har laget en maskin som sender ut signaler som stimulerer et organ i hjernen. Formålet med dette er å kunne forsterke sanser. Men ting går selvfølgelig ikke etter planen, og etter at slimete ål-lignende monstre dukker opp fra løse luften, går ting raskt i nedoverbakke.

Sammenlignet med andre grøsserfilmer fra 80-tallet, har From Beyond noen riktig gode spesialeffekter, men det overskygges litt av hvor grotesk, voldelig og pervers filmen er.

 Re-Animator (1985)

«You’ll never get credit for my discovery. Who’s going to believe a talking head? Get a job in a sideshow!» -Herbert West (Jeffrey Combs), Re-Animator

Stuart Gordons film, Re-Animator, regnes som en kultklassiker og er en av de store grøsser-komediene fra 80-tallet. Filmen er basert på Lovecrafts novelle Herbert West – Reanimator, og var forfatterens eneste publiserte forsøk på å blande skrekk med humor (Lovecraft var angivelig ingen morsom mann). Filmen ble godt mottatt av både publikum og anmeldere, og har vunnet flere priser.

Her møter vi Herbert West, en arrogant og ambisiøs legestudent som har funnet opp et serum som kan vekke døde kropper til live. Novellen fremstiller dette som en slags «Lovecraftiansk» versjon av Frankenstein, med gravrøving og eksperimenter, men filmen tar selvfølgelig en noe annen retning. Det er tross alt Stuart Gordon som har regien.

Re-Animator er, i ekte Stuart Gordon-stil, blodig, gørrete og pervers. Men i motsetning til From Beyond, gjør den dette med ganske snedig humor og et klart og tydelig glimt i øyet. Jeffrey Combs er knallbra som den eksentriske, nei, stryk det… den gale, Herbert West, noe som er med på å gjøre denne filmen uforglemmelig.

Men, som med andre Stuart Gordon-filmer, er ikke dette for alle. Filmen inneholder noen særdeles drøye scener.

Gåten Lovecraft – hvorfor er han så populær nå?

Lovecraft har sjelden vært mer populær enn han er nå, og jeg lurer noen ganger på hvordan han selv ville opplevd dette dersom han hadde levd i vår tid. Ville denne eksentriske og kontroversielle forfatteren fortsatt å mykne opp sine holdninger om han hadde blitt eldre? Det er mange som mener det. Selv er jeg ikke sikker. Og jeg innrømmer at jeg synes det er vanskelig å se forbi de mildt sagt giftige meningene han fylte sine noveller og sine brev med, spesielt i starten av sin karriere.

Så hvorfor er han så populær nå? Det er vel kanskje mer riktig å si at det er sjangeren, og ikke mannen, som er populær. Men med interesse for kosmisk horror i filmer, bøker, spill og andre medier, kommer også interesse for mannen Lovecraft. Det er lett å bortforklare hans holdninger som en del av tiden han levde i, men det er bare delvis tilfellet. Lovecraft var en rasist, antisemitt og xenofob, og dette kan ikke bortforklares. Han fikk negativ oppmerksomhet for dette mens han levde, og selv Lovecrafts brevvenn, forfatteren Robert E. Howard fra Texas, og mannen bak litterære figurer som barbaren Conan og den puritanske Solomon Kane, ba Lovecraft tone det litt ned.

Okay, så er det greit at vi bare glemmer Lovecrafts rasisme nå, over 80 år etter hans død? Det blir kanskje litt for enkelt. I det minste bør vi kunne ha det i bakhodet dersom vi velger å lese novellene og brevene han skrev. Og de som ønsker å tolke Lovecrafts noveller, enten det er for film, bøker, spill eller andre medier, kan gjøre det akkurat som de vil, spesielt siden hans historier for lengst har sluttet å være beskyttet av opphavsrett.

Uavhengig av Lovecrafts holdninger, har verdenen og mytologien han skapte blitt en del av vår populærkultur. Hans mest kjente monster, «Cthulhu», finnes over alt. De spesielt interesserte spiller Cthulhu-monopol, kjøper Cthulhu-kosedyr og går på Lovecraft-messer. Lovecraft og Cthulhu dukker til og med opp i animasjonsfilmer for barn (Howard Lovecraft and the Frozen Kingdom) og i South Park.

Og filmskapere har begynt å forstå sjangeren. Vi har sett på Richard Stanleys Color Out of Space, som er en av de bedre Lovecraft-filmatiseringene til nå. Jordan Peele er snart klar med en HBO-serie basert på boken Lovecraft Country, som har sin handling satt til 50-tallets USA under Jim Crow-lovene, og som på mange måter er et oppgjør med Lovecrafts rasisme. Og jeg tror mange av oss krysser fingrene for at Guillermo del Toro endelig får filmatisert At the Mountains of Madness, som han lenge har ønsket. Jeg gjør i alle fall det.

Så gjenstår det å se om vi gradvis glemmer mannen og meningene hans, mens vi fortsetter å omfavne den mytologien han skapte.

Delta i diskusjonen