En far og hans datter er på telttur i skogen. Det er på slutten av dagen, og faren er i gang med å fortelle en historie om en listig rev og Noas Ark.

Historien er tydelig improvisert fram der og da, og datteren ler hver gang han gir Noa en overdreven australsk aksent. Men det er lærdom i historien. En listig rev må klare seg selv, løse utfordringer, og passe på sin familie. For datteren, hun er kanskje den siste av sitt kjønn i verden. Og det gjør verden farlig for henne.

Pandemi og overlevelse

I Light of My Life ser vi en annerledes verden i etterdønningene av en pandemi som har utslettet alle kvinner. Den såkalte «kvinnepesten» har skapet en post-apokalyptisk tilværelse for de desperate og motløse overlevende. Mennesket er en døende art, og selv om de som er igjen gjør sitt for å holde hjulene i samfunnet igang (så langt det lar seg gjøre uten kvinner, vel å merke!), er de klare over at de høyst sannsynlig lever i menneskets siste generasjon.

Men datteren lever på grunn av sin immunitet, og det gjør verden et farlig sted for henne. Ikledd gutteklær, har hun kort hår og falsk navn, og faren gjør alt han kan for å beskytte og isolere henne fra restene av det pandemiherjede samfunnet.

Stemningsfull

Casey Affleck har selv regi, manus og hovedrolle som den beskyttende faren. Hans fremtoning i rollen er rolig, behersket og nesten monoton, men med en klar desperasjon under et tynt lag av kontroll. 13 år gamle Anna Pniowsky glimrer i rollen som datteren «Rag», og samspillet mellom de to er troverdig og ofte rørende.

Light of My Life er ikke en film for alle. Den er saktegående, dialogdrevet og føles nok lengre enn det den faktisk er. Filmen blir til tider langdryg i sitt bruk av lange dialoger og statisk kameraføring, men den trykkende stemningen forhindrer at det blir kjedelig. Stemningen er på mange måter hovedrollen her, og selv om filmens handling i all hovedsak fokuserer på far og datter, glemmer vi aldri trusselen som henger over dem.

Problemer med spenningen

Til tross for dette, klarer ikke alltid Casey Affleck, enten det er fra registolen eller som skuespiller, å bygge den store spenningen. Vi blir stadig minnet på at verden er farlig, men det var sjeldent jeg følte det. Filmen har sine voldelige og brutale scener, men jeg hadde vanskelig for å se motivasjonen bak disse. Kanskje det er naivt av meg å tro at en global katastrofte vil styrke samhold fremfor å skape anarki?

Det er nesten litt urettferdig gjøre en sammenligning med så store klassikere, men Light of My Life minner ofte om en «light-versjon» av filmer som Children of Men og The Road. Men i motsetning til disse, hadde ofte Light of My Life vanskeligheter dra meg med i handlingen.

Heldigvis er Light of My Life er såpass velspilt at vi kan tilgi det ofte så saktegående tempoet i handlingen og det litt halvhjertede dramaet. Det klare søkelyset er på samspillet mellom Casey Affleck og Anna Pniowski, og her leverer den så absolutt.