Komikeren Pete Davidson vil fortelle deg sin livshistorie. Dette er historien om hans oppvekst på Staten Island i New York, og hvordan tapet av hans far, en brannmann som omkom under angrepene på World Trade Center 11. september 2001, påvirket ham.
Det er en fortelling om depresjoner, angst og narkotikamisbruk, men også evnen til å overvinne de utfordringene man blir stilt ovenfor.
En personlig historie
Vi møter Scott (Pete Davidson) som 24-åring. Hans yngre søster er på vei ut av redet, og skal tilbringe de neste årene på universitet. Selv er han en arbeidsløs, småkriminell narkotikamisbruker med ADHD. Han bor i morens kjeller, og søsterens fremtid er en kraftig påminnelse om hvor retningsløst livet hans egentlig er. Når moren til Scott (spilt av Marisa Tomei) innleder et forhold til brannmannen Ray (Bill Burr), blir det starten på en rekke utfordringer.
The King of Staten Island er utvilsomt et svært personlig prosjekt for Pete Davidson. Sammen med regissør Judd Apatow legger han alle kortene på bordet og leverer en fantastisk prestasjon som hans speilbildet i Scott. Det er ikke vanskelig å se hvordan Pete hentet inspirasjon fra sin vanskelige oppvekst, psykiske lidelser og mangel på retning, som nesten kjørte livet hans rett i grøfta.
Slites mellom to uttrykk
The King of Staten Island er en ektefølt og ærlig film. Mange sliter med å finne en retning i livet, og det er nok mange som kjenner seg igjen i flere av utfordringene Scott møter. Og dette kan være et problem, for filmen slites veldig mellom to sjangre. På den ene siden er The King of Staten Island en komedie. Men det er også en historie om en gutt med ADHD som sliter med tunge depresjoner og narkotikamisbruk. Her mister den raskt balansen, og fordi den ikke klarer å ha én fot i hver sjanger, mister den også mye av troverdigheten.
Og filmen er lang. Altfor lang. Med en lengde på 136 minutter, er The King of Staten Island til tider vanskelig å henge med i. De første to tredjedelene av filmen oppleves ofte som en tilfeldig rekke scener om hvordan Scott enten ikke takler livet som voksen, eller rett og slett forsøker å unngå det. Men gradvis, mot slutten av filmen, begynner handlingen å sirkle seg inn på noe mer håndfast. Her finner vi en hjertevarm coming of age-historie som jeg faktisk skulle ønske jeg kunne få sett mer av.
Til tross for å rote litt med hvilket uttrykk den ønsker å gi, er The King of Staten Island et gripende innblikk inn i et vanskelig og ofte tragisk liv. Filmen utfordrer seeren, både med tragedier og en god dose svart humor. Og enten vi danser gjennom et bekymringsløst liv med gode venner og stappfull lommebok, eller vi sliter med å komme oss opp av mammas kjeller, oppfordrer filmen til selvrefleksjon.