Hvordan bli en god kone er det nye franske satire-drama om 60-tallets feminisme og kvinnefrigjøring fra regissør Martin Provost. Og til tross for at sjangeren ligger noe utenfor min komfortsone som filmanmelder, byr denne noe rotete filmen på rikelige mengder godhjertet humor, satire, drama og absurde scener.

Så la oss ta en titt på Hvordan bli en god kone, eller La bonne épouse, som er den originale tittelen. Etter at jeg hadde sett filmen googlet jeg tittelen, og jeg fikk straks opp en rekke titler på bøker og tvilsomme blogginnlegg som muligens bekrefter at, selv i dag, er ikke likestilling og kvinnefrigjøring en selvfølge for alle. Man trenger tydeligvis ingen tidsmaskin tilbake til 60-tallet for å finne en ideologi som verdsetter den underdanige kvinnen og husmoren som «tjener sin mann». Filmen er et oppgjør med denne ideologien.

Tilbake til 60-tallet

Den veldig så franske Martin Provost er kanskje bedre kjent for mer alvorstunge dramafilmer og tv-serier, slik som Séraphine (2003) og Violette (2013), men i Hvordan bli en god kone er det satire og komedie, blandet med litt drama, han vil vise oss. Filmen tar oss med tilbake til slutten av 60-tallet, der han forteller en historie om kvinnefrigjøring, kjærlighet og forviklinger rundt en husmorskole på den franske landsbygden.

Her møter vi det konservative ekteparet Paulette og Robert Van Der Beck, som sammen driver «Van Der Becks Skole for Husmødre og God Oppførsel». Her bor også Roberts søster, som hjelper til som kokk og hushjelp, og den halvsprøe og paranoide nonnen Marie-Therese. Deres formål er å utdanne nye kull med tenåringsjenter til å bli de perfekte (og underdanige) hustruene for franske menn.

Kampen mot patriarkiet

Etter at et dødsfall på skolen vipper den vante tilværelsen ut av balanse, begynner den konservative og gammeldagse hverdagen på skolen å gå opp i sømmene. Ungdomskjærlighet, seksuell frigjøring og feminisme blir sentrale temaer, og skolen blir på mange måter et speilbilde av de samfunnsmessige forandringene som skjedde på slutten av 60-tallet i Frankrike.

Det hele er drevet av Juliette Binoche i rollen som Paulette, den konservative og nevrotiske rektoren på husmorskolen som gradvis mister av syne hva det betyr å være den «perfekte hustru». Hun leverer en rolle full av selvironi, varme og seksuell frustrasjon. Det hele blir veldig, veldig fransk, men det er en glede å se.

Stereotypier og karikaturer

Filmens oppgjør med de tradisjonelle kjønnsrollene, sett gjennom satire og til tider skarp humor, fungerer for det meste godt. Det skal sies at denne humoren også kan bli i meste laget. Men ikke misforstå, det er en fryd å se Noémie Lvovskys paranoide, overtroiske og tungt bevæpnede nonne, Søster Marie-Théresem, lire av seg religiøs fanatisme mens hun ser etter «skumle kommunister» bak ethvert hjørne. Dessverre beveger det seg farlig over i stereotypi og karikatur, og når jeg ser på filmen som en helhet, så blir jeg usikker på om det var meningen å dra det så langt.

Klønete avslutning

Jeg prøver som regel å unngå «spoilers» i filmer jeg skriver om, men det er vanskelig å anmeldele Hvordan bli en god kone uten å nevne avslutningen på filmen. Fram til nå har vi fått en helt OK, om noe ubestemmelig, komedie-dramafilm om kvinners frigjøring og oppgjør med de mannsdominerte verdiene i 60-tallets Frankrike. Dette kunne blitt en fornøyelig, varm og inspirerende film, hadde det ikke vært for Martin Provosts klønete og tonedøve avslutning som består av: Et koreografert sang- og dans-nummer. Her får vi se damene og tenåringsjentene fra husmorskolen gå mot Paris mens de synger om feminisme, sterke kvinner og skolens «husmorregler» i en scene som godt kunne vært hentet ut av en musikal. Scenen oppleves som klønete, og jeg skulle gjerne vært en flue på veggen i det rommet der det ble bestemt at denne scenen skulle være med!

Men om vi ser bort fra en del klønete og til tider tonedøve forsøk på å ta opp kvinnefrigjøring og feminisme, er Hvordan bli en god kone en fornøyelig nok film. Men det kan virke som om regissør Martin Provost ikke helt hadde bestemt seg for hva slags film dette skulle være. Er dette satire? Ja. Drama? Det også. Komedie? Joda, den er morsom. Musikal? Hæ?! Hvorfor?