Alenemoren er alltid forsinket. Enten det er til jobb eller avtaler, så kan det virke som om hun alltid kommer for sent. Det er alltid en eller annen unnskyldning, men hun gjør jo så godt hun kan. Hun har tross alt en vanskelig og stressende hverdag.
Mannen er alltid rasende. Så lenge han kan huske, har han blitt mobbet, ignorert og marginalisert. Han har alltid gjort så godt han kan, men etter å ha mistet både jobb og ekteskap, har det blitt nok. Stresset og raseriet blir for mye, og han klikker.
En dag, mens alenemoren Rachel (spilt av Caren Pistorius) er på vei til skolen med sin sønn (hun er, som vanlig, forsinket), må hun stanse bilen bak en stor pickup som står stille på grønt lys. Hun tuter. Ingenting skjer. Hun tuter igjen. Null respons. Så kjører hun forbi mens hun tuter, og helvetet bryter løs.
Unhinged er en psykologisk thriller om stress, trafikkraseri og avmakt. Det er historien om en rasende mann på slutten av et tragisk liv. Etter å ha drept eks-kona og hennes nye mann, og brent ned huset deres, ønsker han å påføre verden rundt seg så mye smerte og ødeleggelse som mulig før han når slutten av løypa. Dessverre for Rachel er dette mannen hun møter i den travle Los Angeles-trafikken.
Russell Crowe bak rattet
Det er Russell Crowe som spiller mannen (vi får aldri vite navnet hans). Denne New Zealand-fødte australieren vant Oscar-prisen for sin rolle som den romerske Maximus i Ridley Scotts klassiker Gladiator (2000). Hans intense fremtoning på skjermen har gitt ham en rekke hovedroller gjennom årene, men han er ikke fremmed for å spille skurkerollen nå og da. Han er uten tvil i skuespillernes toppliga og i Unhinged dominerer han hver eneste av scenene han er med i.
Og dette faktisk et problem. Unhinged handler egentlig om Rachels flukt fra mannen, men til tross for det kan det nesten virke som om Russell Crowe er i «sin egen film». Her mangler han skuespillere av sitt eget kaliber å spille imot, noe som resulterte i at jeg som publikum ofte mistet interessen i scener Russen Crowe ikke var med i. De andre skuespillerne spiller greit nok, men sammenlignet med Crowe blir de forglemmelige, nesten kjedelige.
Inspirert av bedre filmer
Unhinged kunne vært en film om hvordan det moderne rottereset får en frustrert, stresset og hvit middelklassemann til å gå over kanten. Og etter filmens første scene var det nettopp dette jeg trodde, eller i alle fall håpet på at jeg skulle få se. I stedet ble jeg servert en noe forglemmelig spenningsfilm om «stranger danger» og middelmådige biljakter som stadig minnet meg på tre eldre, og langt bedre filmer. Dette virket nemlig som om det var veldig inspirert av klassikere som Duel (Steven Spielberg, 1971), Cape Fear (Martin Scorcese, 1991) og Falling Down (Joel Schumacher, 1993).
Filmen byr riktignok på en god del spenning og til tider forstyrrende og brutale scener. Men Unhinged er først og fremst en Russell Crowe-film, og det føltes ofte som et «one man show». Russel Crowe spiller fletta av alt og alle rundt seg, noe som gjør at filmen mangler balanse. Hadde castingen være noe annerledes, kanskje med noen sterkere personligheter Crowe kunne brynet seg på, hadde resultatet utvilsomt blitt bedre.
Alt i alt var dette en fornøyelig nok spenningsfilm. Var den bra? Joda, den bra grei nok. Vil jeg huske den om tre måneder? Tvilsomt.