Etter mange forsinkelser og produksjonsutfordringer, kom endelig The New Mutants på kino. Men spørsmålet er om dette er for lite, og for sent. Regissør Josh Boone gir oss den nyeste filmen i X-Men-universet, og om ryktene er sanne, blir det den siste.
Kanskje det ikke er så ille allikevel, for etter ni X-Men-filmer, der den generelle kvaliteten sakte men sikkert sunket, har det for lengst begynt å gå inflasjon i denne superheltsjangeren. Adamantin-klørne til Hugh Jackmans Wolverine føles mer og mer som et fjernt minne om bedre tider.
Men The New Mutants er noe så uvanlig som en superhelt-grøsser. Sant nok, det er ikke helt unikt å kombinere disse to sjangrene, men jeg kan ennå telle antallet superhelt-grøssere jeg husker å ha sett på én hånd (La meg tenke… Darkman, Brightburn, Split, Glass… ehm.. Venom? Nei, den teller vel ikke som grøsser?). Er da The New Mutants i stand til å stake opp en ny kurs i superheltsjangeren, eller vil den forsvinne inn blant en haug superheltfilmer som bare føles likere og likere?
Klisjeer på rekke og rad
Nå gir jeg kanskje inntrykket om at jeg synes The New Mutants var dårlig. Det er ikke meningen. Dette er en helt fornøyelig X-Men-film. Men om jeg hadde hatt et skjema med en rute for hver X-Men-klisje, kunne jeg ha krysset av de fleste mens jeg så filmen. Oppvekst. Traumer i barndommen. Pubertet. Selvoppdagelse. Superkrefter og kampen for å passe inn i samfunnet. Store CGI-drevne action-scener. Alt er der, og vi har sett det før. Til tross for en ny visuell stil som fremhever grøssersjangeren i større grad enn tidligere, har ikke handlingen mye nytt å by på.
I The New Mutants møter vi et knippe nye mutanter (ingen poeng for original tittel!) som er holdt fanget i på et sykehus, angivelig for å hjelpe dem å håndtere deres destruktive superkrefter. Det har seg nemlig slik at hver av disse tenåringene har mistet kontroll på et tidspunkt i barndommen, noe som har medført tap av liv og store ødeleggelser. Men ting går selvfølgelig ikke som planlagt. Når en ny jente blir lagt inn, begynner onde skikkelser og traumer fra de unge mutantenes fortid å terrorisere dem.
En knallbra supergjeng
Til nå kan det virke som om det hele er ganske så forglemmelig, og det hadde vært sant, hadde det ikke vært for skuespillerne og rollene de spiller. Det tok litt tid før jeg klarte å bli kjent med dem, men etter hvert får The New Mutants til noe jeg ikke ser så mye av i moderne grøssere: jeg begynte faktisk å bry meg om de unge mutantene og hva som skjedde med dem!
Her møter vi den nye jenta Danielle (spilt av Blu Hunt), som kommer inn på sykehuset med ukjente superkrefter etter at en katastrofe dreper familien hennes. Hun kommer raskt i konflikt med den arrogante Illyana Rasputin (spilt av Anya Taylor-Joy), som har superkrefter som kunne ha vært hentet rett ut av en anime-film (Lysende sverd? Check. Lysende øyne? Jepp. Drage på skulderen? Gjett om!). Henry Zaga spiller flammemannen Roberto, og Charlie Heaton (kjent fra Stranger Things) spiller rakettmannen Sam. Og sist, men overhodet ikke minst (vel, jo, kanskje fysisk sett minst… huff, dårlig vits!), varulven Rahne Sinclaire, spilt av sjarmtrollet Maisie Williams (ja, det er Arya Stark fra Game of Thrones).
En positiv overraskelse
Jeg er usikker på hvor jeg vil stille The New Mutants i denne noe falmende filmserien. Jeg er iallefall ikke enig med andre anmeldere som setter den bakerst i rekken. Jeg tror den vil glede mange fans av superheltsjangeren og spesielt fans av X-Men-filmene. Den ga i alle fall meg en positiv overraskelse, og jeg hadde det gøy. Og selv om grøsserklisjeene kom på rekke og rad gjennom filmen, merker jeg at dette er en gjeng jeg gjerne skulle sett mer av i fremtiden.
Kanskje det var på tide å bytte ut våre gamle helter allikevel?