Stopp en halv! Heks? Ja, The Wretched er en film om en heks som flytter inn i nabohuset til en tenåring. Det medfører selvfølgelig en rekke skumle hendelser.

Tenåringen Ben har det ikke lett. Foreldrene hans har skilt seg, og faren hans har funnet seg en ny dame som ser ut til å være betydelig yngre enn Bens mor. Ben jobber på marinaen som faren hans driver. Det hadde vært bra det, hadde det ikke vært for at den søteste jenta i klassen også jobber der. Med hormonene i full sving, er ikke det alltid like greit. Og nå viser det seg at nabodama er en heks! Det er sannelig ikke lett å være tenåring.

The Wretched er ingen original film, men føles mer som et billig cover-band som spiller «greatest hits» fra langt bedre artister. Her får vi en salig blanding av The Blair Witch Project, Stranger Things, Pan’s Labyrinth og Invasion of the Bodysnatchers. Det er en god dose Hitchcock og til og med litt Stephen King her også. Istedet for å være sin egen greie, prøver The Wretched å være alt mulig annet.

«Hjelp! Naboen er en heks!»

Filmen åpner med en slags prolog som er satt «for 35 år siden» før vi får en løst sammenklippet montasje av forskjellige 80-talls-leker gjenglemt ute i regnværet. Hva dette, eller i det hele tatt hele denne prologen har å si for resten av filmen er jeg usikker på. Den fyller iallefall det behovet mange grøssere har for å fortelle at «her skjedde det noe skummelt en gang» før vi går over til «nåtiden». Dessuten er jo 80-tallet populært i grøssersjangeren nå om dagen, så det er kanskje viktig å få med noe herfra også?

Vi møter altså den så veldig typiske tenåringen Ben. Han er som tenåringer flest. Han går på fest. Han er forelsket. Og han havner i trøbbel. Faren hans er bekymret for ham. Kanskje han driver med narkotika? Hvem vet hva disse tenåringene egentlig driver med nå om dagen?

Men når Ben ser at nabodama begynner å oppføre seg rart, mistenke han at hun er en heks. For han har lest om hekser på internett, skal du vite! Han sitter bak vinduet med kikkert og spionerer. Han ser at nabodama gjør merkelige ting. Mannen hennes begynner å oppføre seg rart. Barna hennes forsvinner.

John-Paul Howard spiller Ben. Han gjør en grei nok jobb i rollen, selv om jeg kommer til å ha problemer med å huske ham senere dersom jeg blir spurt. Det vanskelige forholdet han har til sin far (spilt av Jamison Jones) kommer klart frem, men mye av motivasjonen uteblir, utover hormondrevet tenåringsangst og skilte foreldre. Men om du velger å se The Wretched, så regner jeg ikke med at det er for å få et innblikk i et problematisk familieliv. Det er grøss og gru du vil se, så jeg skal ikke dvele mer på dette.

Gode grøsserscener

Det som delvis redder filmen er godt håndtverk i grøssereffektene. The Wretched leverer noen riktig så gode og creepy grøsserscener. Disse er allikevel ikke spesielt originale, men godt gjennomført, og med gode sminkeeffekter, noe som bygger opp den nifse stemningen. Her er ingen trygge, spesielt ikke små barn, som heksen tydeligvis synes er snacks!

The Wretched finner heldigvis også en god balanse mellom den nifse, creepy og nesten Hitchcock-aktige stemningen og blodig, spesialeffekt-drevet gørr. Etter hvert som heksen begynner å drepe, besette og hjernevaske folk rundt seg, tar spenningen seg noe opp. Jeg tror resultatet kunne blitt bedre dersom filmskaperne hadde tonet tenåringsdramaet litt ned, og heller laget en renspikka grøsser.

Bunnen av bøtta

Covid-19 har endevendt kinobransjen over hele verden. Når storfilmer blir utsatt til bedre tider, må kinobransjen virkelig skrape bunnen av bøtta for å få nok filmer opp på lerretene. Jeg mistenker at The Wretched er et eksempel på en film vi ellers ikke ville ha hørt om hadde det ikke vært for pandemien.

Oversatt til norsk, betyr tittelen «den elendige». Jeg ville nok ikke gått så langt i å beskrive filmen. The Wretched er på sitt beste en middelmådig og forglemmelig grøsser. Om du er spesielt opptatt av sminke- og spesialeffekter, kan det være verdt å få med seg denne. Hvis ikke anbefaler jeg å spare på popcornet til en bedre film.