Det er fremtiden, og vår verden er døende. En verdensomspennende krig mellom fanatiske tilhengere av en gjenoppstått religion og innbitte ateister har ført til ubegripelige masseødeleggelser.

Blant de overlevende blir noen få utvalgt til å reise til et annet solsystem for å starte på nytt. Men som vanlig med mennesker, tar de konfliktene med seg hvor enn de går.

Raised by Wolves er den første serien til den britiske mesterregissøren Ridley Scott. La meg beskrive dette på en annen måte: Jeg har aldri sett noe som er så til de grader Ridley Scott-aktig som denne serien. Serien føles ofte som en «greatest hits» av Scotts ideer. Dette er som regel en god ting, men ikke alltid.

Religion og roboter

På overflaten er Raised by Wolves en historie overlevelse i en ny verden. Etter at vår egen verden har blitt ødelagt av krig, blir de heldige utvalgte sendt til planeten Kepler-22b (som er en ekte planet rundt 638 lysår unna Jorden). De religiøse tilber guden Sol og messiasskikkelsen Mitras. Som mytologi-nerden jeg er, har jeg litt oversikt over gamle religioner. Det jeg har fått med meg er at Sol Invictus var en solgud fra det gamle romerske imperiet, og Mitras var en variant av denne. Begge var forgjengere til Jesus, og ting tyder på at Sol/Mitras også inspirerte mange av detaljene i historiene om Jesus (datoer, mirakler, disipler, osv.). Og jeg tror jeg stopper der, for jeg vil unngå trøbbel fra folk som tror mer på dette enn meg.

Sammen med de Sol-tilbedende Mitraistene skjuler det seg to desperate ateister. Marcus (spilt av Travis Fimmel) og Sue (Niamh Algar) drepte to av de religiøse og tok deres plass på arken som sendte dem til den nye planeten (les: «det forjettede land»).

De religiøse fanatikere, usubtilt nok kledd som korsfarere fra middelalderen, ankommer planeten kort tid etter ateistenes egen utsending: to omprogramerte androider og et knippe ufødte barn, som skal være menneskets håp for en ikke-religiøs fremtid. Mother (spilt av danske Amanda Collin) og Father (Abubakar Salim) er programmert til å beskytte barna de skal dyrke frem, og danne en ny ateistisk koloni på planeten. Problemet er at Mother er en omprogrammert drapsmaskin, en såkalt «Necromancer» fra krigen tilbake på jorda, som får Schwarzeneggers Terminator-roboter til å virke direkte harmløse i sammenligning.

Usubtil og pretensiøs

Raised by Wolves spiller på mange av de samme strengene vi har sett tidligere i Ridley Scotts filmer. Her har vi supersterke androider som reflekterer om hvordan det er å være menneske, og betydningen av å være foreldre. Spørsmålene om religiøs tro og tvil er mange, og den fremmede planeten menneskene (og androidene) kommer til, byr på sine egne mysterier. Vi ser elementer hentet fra flere av Scotts andre filmer, slik som Alien, Prometheus, Covenant, Blade Runner og Kingdom of Heaven, bare for å nevne noen. Resultatet er en serie som føles kjent, men samtidig original. Mest av alt føles det som en Ridley Scott-serie.

Men dette er en serie som sannsynligvis vil splitte science fiction-fans i tiden fremover. Den er ikke akkurat subtil i sine eksistensielle spørsmål om religiøs tro og sin brutale, ofte regelrette groteske, voldsscener. Og det var ofte mitt problem med serien. Jeg ser selv fan av Scotts filmer, men jeg hadde aldri noe problem med å forstå de underliggende temaene han var opptatt av. Her blir vi matet med teskje, uten anledning til å tenkte eller drøfte mellom episodene. Betydningene føles klare og tydelige i hver episode, og det oppleves ofte svært usubtilt og havner tidvis både på og over grensen til det banale.

Mor og far

Raised by Wolves er utvilsomt et karakterdrevet science-fiction-drama, noe som betyr at serien står og faller på hvordan skuespillerne gjør jobben sin. Selv ble jeg raskt sliten av Amanda Collins androide «Mother». Dette er synd, fordi serien på mange måter er hennes historie, i en slags allegori for Edens Hage (det er til og med en diger slange!). Jeg ble passe imponert i starten av sesongen, men for å være ærlig, mistet jeg gradvis interessen etter hver episode.

Men det skal sies at Abubakar Salims «Father» imponerte. Sammen med Mother utgjør de to et merkelig par: androidene som forsøker å være foreldre. Men der Mother kjører på med eksistensielle spørsmål om menneskelighet og morsrollen, mens hun brutalt dreper alle som ser litt rart på henne, leverer Father varme og en sårt trengt humor i serien, komplett med dårlige «dad jokes».

Rusk i maskineriet

Raised by Wolves er ikke bare science fiction, men science fiction med Ridley Scott bak roret. Vi forventer store ting fra den mannen, så det er derfor ekstra synd å se at serien har en del middelmådige spesialeffekter. Lanskapet på planeten er grått, uinspirerende og stort sett det samme overalt. Det hele har en slags retrofuturistisk stil, satt sammen med noe tvilsom og ruskete datasgrafikk.

Men til tross for det, fungerer serien fint. Den er spennende og velspilt. Så dersom du liker pretensiøs science fiction med mysterier, store temaer og dype budskap, vil jeg absolutt anbefale denne serien.

Serien kan sees på HBO 16. desember.