Shirley Jackson var en av 50-tallets aller største mysterie- og grøsserforfatterne. Hun skrev en rekke romaner og noveller, både innen psykologisk spenning og overnaturlig grøss.

En av de mest kjente verkene hennes er The Haunting of Hill House, som regnes av mange for å være tidenes beste spøkelseshistorier. Denne har blitt filmatisert flere ganger, nyligst som en serie på Netflix.

I Shirley blir vi tatt med hjem til forfatteren, i anledningen spilt av Elisabeth Moss. Men dette er ikke et hyggelig besøk å se nærmere på boksamlingen hennes (selv om vi får se litt på den også). Nei, denne filmen tar utgangspunkt i Shirley Jacksons psykologiske problemer og giftige ekteskap med ektemannen Stanley Edgar Hyman (spilt av Michael Stuhlbarg). Dette er heller ingen sann historie, men heller en film inspirert av Shirley Jacksons egne bøker og noveller, bare med forfatteren i hovedrollen. Med andre ord, et fiktivt psykologisk drama om en av sjangerens mestere.

Fascinasjon for det makabre

Vi møter Shirley på starten av sin karriere, dypt inne i en av sine apatiske perioder. Hun isolerer seg fra omverdenen, røyker, drikker og generelt sett hater alle rundt seg. Den kontrollerende og dominerende ektemannen Stanley er godt plassert på sin side av 50-tallets kjønnsdeling, og er ikke i stand til å gjøre husarbeidet selv. Løsningen blir å hente inn sin assistent Fred (Logan Lerman) og hans gravide ektefelle Rose (Odessa Young) hjem for å hjelpe til i huset noen dager. Rose er nølende i starten, men etter press fra Fred, gir hun etter.

Dette snur selvfølgelig Shirleys hverdag på hodet, og kompliserer den psykologiske maktkampen mellom henne og ektemannen. Men gradvis oppdager hun at Rose deler hennes fascinasjon for det groteske og makabre, og griper dermed fatt i den unge kvinnen for å tappe henne for inspirasjon. Rose på sin side er både avstøtt og fascinert, men lar seg gradvis rive med inn i forfatterens skrudde verden.

Gir frysninger

Filmen er basert på romanen Shirley av Susan Scarf Merell. Dette er utvilsomt Elisabeth Moss’ film, og hun spiller tittelrollen mesterlig, med apati, hatske blikk og en «gi faen»-holdning til omverdenen. Hun er en kvinne i psykisk og fysisk fritt fall, uflidd, med hår til alle kanter og tvilsom hygiene. Michael Stuhlbarg på sin side leverer frysninger som den kontrollerende og passiv-aggressive ektemannen. Shirley og ektemannen viser en tydelig skadefryd for andres misnøye. Det hele utspiller seg i Shirleys hjem, og klaustrofobien mellom de fire er til å ta og føle på.

Regissør Josephine Decker skaper en helt spesiell stemning. Det er trykkende, klaustrofobisk, ubehagelig, og ofte vanskelig å se på. Bildene er ofte uklare og nære, og kameraet, som ofte er håndholdt, gir det hele et veldig subjektivt uttrykk. Filmen har en  nesten drømmeaktig stemning som setter spørsmål ved rollenes tvilsomme sinnstilstander.

Jeg vil understreke at dette er en riktig god film. Men den er nok ikke for alle (hvilken film er det egentlig?), og jeg må nok innrømme at den ikke var for meg. Men til tross for det er det umulig å benekte hvordan Elisabeth Moss løfter handlingen og knytter det hele sammen. Her kan man kutte stemningen med en kniv!