Har du lagt merke til at filmlanseringer i disse dager stort sett dreier seg om oppfølgere, «remakes», eller «prequels«? Eller at det meste som kommer på de store kinolerretene ser ut til å være en filmatisering av noe annet vi kjenner fra før?

Nå om dagen er det sjeldent vi ser en film som ikke er basert på en bok eller annen film. Til og med leker, dataspill og brettspill blir det laget film av (ja, en film basert på brettspillet Monopol ryktes å være på vei).

I de siste årene har Topp 10-listene, ja, til og med Topp 20-listene hatt en massiv overvekt av filmer basert på andre verk. En original historie så langt oppe på listene ser ut til å være unntaket fremfor reglen.

Det er flere grunner til dette, og her strides ofte de lærde. Én mulig forklaring er at mainstream filmproduksjon er, i de aller fleste tilfeller, en særdeles kostbar affære, noe som gjør at studioene heller setter pengene på merkevarer som tidligere har vært innbringende.

En annen mulig årsak ligger hos publikum. De fleste av oss går på kino for underholdningens skyld. Hvilken film vi ser er ikke alltid like viktig. Det er lettere, og raskere, å velge noe vi har kjennskap til fra før.

Gullrush

Filmbransjen er i forandring. Man kan jo si at den har alltid vært det, helt siden filmpionerer som brødrene Auguste og Louis Lumière. De tradisjonelle distribusjonskanalene må følge i takt med de teknologiske, kulturelle og ofte politiske utviklingene i samfunnet, noe som ikke alltid er like smertefritt. Én slik utvikling, som påvirker hva vi ser på kino, er det spesielle forholdet mellom amerikansk og kinesisk filmindustri.

LES OGSÅ: Kinesisk krigsfilm erobrer kinoer over hele verden – og flere følger

Det kinesiske filmmarkedet har, spesielt i det siste tiåret, begynt å åpne seg mer for amerikanske og vestlige filmer. I en stadig hardere kamp om publikums oppmerksomhet (og billettpenger), har dette ført til et slags gullrush til dette nye markedet. Kinesiske myndigheter lar ikke hvem som helst slippe til, og har derfor en kvoteordning på hvor mange vestlige filmer som skal vises i kinesiske kinosaler. Filmer som løfter frem kinesisk kultur, verdier og skuespillere blir prioritert. Som et resultat av dette har mange amerikanske studioer begynt å «flørte» med kulturmyndigheter for å få et fortrinn over sine konkurrenter. Kinesisk kultur, skuespillere eller produktplassering av kinesiske merkevarer blir derfor vanligere i amerikanske filmer.

Barrierer

For å få en film ut på det kinesiske markedet, er det visse utfordringer som må løses for et amerikansk filmstudio. Språkbarrierer og kulturelle forskjeller mellom amerikansk og kinesisk publikum gjør at filmer ikke kan legge like stor vekt på dialogdrevne handlinger og vestlige stjerneskuespillere. I stedet må studioene som ønsker et fotfeste i det kinesiske kinomarkedet heller selge inn filmer med sterkt visuelt innhold, slik som store og spektakulære spesialeffekter og gjenkjennbare roller.

Vestlige stjerneskuespillere, som tidligere kunne fronte en film med sitt navn på plakaten, får derfor nye utfordringer. Slike filmer, tradisjonelt sett med middels stort budsjett og én eller to større navn på rollelisten, slipper ikke like lett inn på det kinesiske kinomarkedet, og blir derfor mindre konkurransedyktige. Kinesisk publikum har rett og slett ikke like sterkt forhold til skuespillere som Brad Pitt, Will Smith og Adam Sandler. Mange av disse skuespillerne opplever derfor en ny situasjon, der de er mindre attraktive for studioene enn før.

Effektiv distribusjon

Én løsning for mange skuespillere og filmskapere er derfor å omgå de tradisjonelle distribusjonskanalene. Strømmetjenester som Netflix, HBO og Disney+ kan være gode og effektive alternativer til kostbar kinodistribusjon, og stadig flere stjerneskuespillere, som tidligere kunne ha trukket publikum med kun sitt navn på plakaten, går nå til produksjoner for strømmetjenestene. Dette er ikke en problemfri utvikling, da det trekker publikum bort fra kinosalene, og skaper en splid mellom strømmetjenestene og de tradisjonelle distributørene.

Det blir interessant å følge med på utviklingen i forholdet mellom Hollywood og Kina i årene framover. Med så stor konkurranse om billettsalget fra det kinesiske kinomarkedet, er det ikke så rart at mange studioer vil «flørte» med myndighetene i Beijing. Vil de løsne på kvotereglene og slippe til flere amerikanske og vestlige filmer, eller er målet å begrense importen fra Hollywood for å heller eksportere kinesiske filmer, og verdier, til vesten?

Et interessant eksempel er Wandering Earth, som dukket opp på Netflix i 2019. Denne kinesiske science fiction/katastrofefilmen satt rekorder i det kinesiske kinomarkedet og er så over kanten Hollywood-aktig at selv Ronald Emmerich (Independence Day, The Day After Tomorrow, 2012) antagelig rødmet da han så den. Er Wandering Earth en ny type eksportvare fra Kina som vil ta opp kampen mot de store Hollywood-produksjonene?

Det er godt mulig vi kommer til å se en stadig økende polarisering mellom filmer store «blockbusters» basert på kjente merkevarer og filmer, som kan eksporteres til det Kina, og smalere, mer eksperimentelle film med lavere budsjetter og mindre risiko. Og de store stjernene vil bli nødt til å tilpasse seg en ny hverdag, der teknologi og kulturforskjeller er de største driverne til utvikling.