Kombinasjonen villmark, seriemorder og den danske Game of Thrones-skuespilleren Nikolaj Coster-Waldau burde vært en vinnerformel. Men fungerer det?
The Silencing tar oss med til den kanadiske villmarken og lar oss bli godt kjent med hovedkarakterene gjennom en god introduksjon. Oppbygning, presentasjon, setting og stemning er korrekt i henhold til kriminalsjangeren. Den tidligere jegeren Rayburn (Nikolaj Coster-Waldau) er nå oppsynsmann i et viltreservat og preges fortsatt av sin datter Gwens forsvinning fem år etter at det hendte. Da liket av en ung kvinne dukker opp og en mystisk skikkelse blir sett i reservatet hans, tar han frem gamle jaktferdigheter.
Sjangermessig leker den med thriller, kriminalfilmen og ikke minst menneskejakt for sportens skyld som har hatt en liten oppsving i senere tid, blant annet med kontroversielle The Hunt (2002). The Silencing er sådan kreativ med en spennende antagonist med særegen bekledning og våpenbruk. Men der stopper også det innovative. Underveis mens man ser The Silencing dukker det opp en del likheter som får tankene til å gli i retning Wind River (2017). Likhetstrekkene er en oppsynsmann i villmarka, et småbymiljø med et hardt kriminelt undergrunnsmiljø, noen som dreper unge kvinner og ikke minst rivalisering mellom hvit og politi med indianerbakgrunn
The Silencing holder på seerens interesse, byr på spenning og klarer å vri og vende på hvem som kan være skyldig. Mot avslutningen tar den noen enkle løsninger og troverdigheten faller sammen. Seeren blir ikke tatt på alvor og filmskaperne mater inn med teskje. Man skulle ønske at de hadde tatt en runde til med manuset og gjort det hakket mer intelligent. Danske Nikolaj Coster-Waldau, best kjent som Jaime Lannister i Game of Thrones, skulle egentlig lage filmen sammen med finske Anders Engström. Han forlot prosjektet, men er snart klar for å lage en nyinnspilling av klassikeren The Changeling (1980). I stedet steppet den relativt uerfarne belgiske Robin Pront inn som regissør. Med en mindre erfaren regissør og et manus fra en debutant blir resultatet også deretter.
Det er mulig at alle involverte hadde hatt mer å strebe etter om filmen hadde kommet som en del av et større fenomen, slik vi så på slutten av 1990-tallet med den tematiske bølgen med Copycat (1995), Kiss the Girls (1997) og The Bone Collector (1999) etter Seven (1995). Etter å ha sett The Silencing får man nemlig en trang til å se en av de andre nevnte klassikerne.