For å starte med en film det er vanskelig å skubbe ned fra det filmhistoriske parnass: Citizen Kane (Orson Welles, 1941). Dens hovedperson Charles Foster Kane, han som insisterte på å bli ”loved on his own terms» – et av de mest udødelige utsagnene i filmhistorien – var nært modellert på avismagnaten William Randolph Hearst.
Sentralt i filmen står hvordan Kane forvandler en tredjeklasses avis til en suksess, den første i hans imperium, men også hvordan hans til dels idealistiske innstilling etter hvert bikker over i egenrådighet og stormannsgalskap. Slike negative egenskaper skulle snart bli toneangivende i filmer fra medienes verden.
Journalisten som skurk
På 1950-tallet må tiltroen til journalister ha vært på bånn, for i filmen myldret det av kyniske mediefolk i den grad at vi må være selektive her. Billy Wilder er en av de mest ramsalte og elegante satirikerne i det gamle Hollywood – bare tenk på hans Sunset Boulevard (1950). I hans nesten like berømte Ace in the Hole (1951) møter vi en journalist typisk for tidens filmer: helt uinteressert i samfunnsmessig nytte, men monomant opptatt av å mele sin egen kake, karriere og berømmelse. Kirk Douglas spiller en reporter som oppdager at en mann har blitt fanget dypt nede i en gruve. Han aner ferten av en sensasjonell historie og for å melke situasjonen for alt den er verdt, lurer han den lokale sheriff til å anvende en mye langsommere metode for å redde den stakkars mannen. Mens hans lidelser blir forlenget med flere dager, får journalisten nok tid til å bygge opp det som skal bli et gedigent mediesirkus.
En annen berømt film er Alexander Mackendricks Sweet Smell of Success (1957) hvor Burt Lancaster spiller en sladrespaltist med enorm makt; en av de mest ufyselig karakterene – og med de kvalmeste brillene – i filmhistorien. Tony Curtis er en presseagent, en spyttslikker av rang som for lengst har gitt opp all sin menneskelighet i jakten på berømmelse, og den går via innpass i sladrespaltistens skriverier. Opptatt av media var også regissør-giganten Fritz Lang, hvis to siste filmer, som stilmessig viser ham på sitt mest fascinerende minimalistiske, begge utspiller seg i medieorganisasjoner. I While the City Sleeps (1956) blir vi vitne til en maktkamp i et stort mediekonglomerat etter at dets mektige leder er død, mens en seriemorder herjer i New York. Beyond a Reasonable Doubt fra samme år er imidlertid mer pressepositiv, da vi her møter en aviseier som kjører en kampanje mot dødsstraff. I en fiffig intrige overtaler han sin framtidige svigersønn til å ta på seg skylden for et mord og bli dømt til døden for dette. Deretter er planen å komme med beviser for svigersønnens uskyld, slik at man dermed får understreket det ugjenkallelige i å henrette en person som kan vise seg å ha vært uskyldig. Det oppstår imidlertid et problem når aviseieren plutselig dør, siden han var den eneste andre som visste om planen …
I 1974 var Billy Wilder tilbake igjen med sitt misantropiske syn på den fjerde statsmakt, med en nyinnspilling av Ben Hechts og Charles MacArthurs berømte teaterstykke The Front Page (1974). En av de to tidligere filmversjonene av dette stykket var en av Howard Hawks’ mest vellykkede screwball-komedier, His Girl Friday (1940), med Cary Grant og Rosalind Russell i rollene. I Wilders versjon finner vi, som i så mange av hans filmer, parhestene Jack Lemmon og Walter Matthau, henholdsvis som stjernereporteren og hans ultrakyniske redaktør. For å hindre reporteren i å si opp for å gifte seg utfører redaktøren alle mulige skitne triks, inkludert et forsøk på å ødelegge det amorøse forholdet. I en etsende, rappkjeftet farse avsløres et vulgært og kynisk pressemiljø der journalistene dolker hverandre i ryggen for å få den beste historien – hvis de da ikke skamløst kopierer dem, gjerne i forvrengt tilstand. I starten av filmen venter de som gribber på henrettelsen av en ung radikaler, men når han overraskende rømmer – rett i hendene på de to hovedpersonene – dreier alt seg om å sko seg på hans historie for å oppnå opplagsøkning, rikdom og berømmelse.
Et europeisk innslag i all denne elendigheten er Katharina Blums tapte ære (Volker Schlöndorff & Margarethe von Trotta, 1975) etter en roman av Heinrich Böll. Her er det den beryktede tabloid-avisen Bild-Zeitung, lett omskrevet, og dens tvilsomme metoder som får gjennomgå. På grunn av et kjærlighetsforhold til en anarkist på flukt fra loven, blir hovedpersonen uthengt i en serie artikler som nesten utelukkende er basert på oppspinn og forvrengninger. Imidlertid må det sies at denne en gang så viktige og debattvekkende filmen i dag dessverre framstår som en tanke overtydelig «budskaps»-film.
Journalisten som helt
Etter alle disse skurkeaktige mediefolkene er det som å komme til den journalistiske himmelen å ta fatt på Alle presidentens menn, en film som burde bringe et salig smil på leppene hos selv den mest desillusjonerte og nedkjørte reporter. For i Alan J. Pakulas moderne klassiker fra 1976 er journalistene virkelig helter, i en film som fortoner seg som en eneste lang hyllest til den frie pressen og dens naturligvis uhyre viktige samfunnsmessige betydning. Den er også en hyllest til realisme på film, og på noen få scener nær, er alt du ser dobbelt- og trippelsjekket for å sikre seg at det er i samsvar med det som virkelig skjedde. Alle presidentens menn, som var nominert i åtte Oscar-kategorier og vant fire, er kanskje den filmen som best, og mest detaljrikt, beskriver det nitide arbeidet som gravende journalistikk innebærer. Det er betegnende for denne nøkterne, saklige og resolutt anti-glamorøse filmen at den konsentrerer seg om den vanskelige perioden fram til det store gjennombruddet, i Washington Post-reporterne Bob Woodwards og Carl Bernsteins herostratisk berømte opprulling av Watergate-skandalen, som skulle føre til President Nixons fall. Pakula var en av de mest markante stilister som den amerikanske syttitallsfilmen frambrakte, og hans varemerke med golde oversiktsbilder med vekt på store åpne flater og arkitekturen i byene han filmer i, er på plass også her.
En lignende realistisk gjenskapelse av miljø og karakterer i en virkelig avis finner du også i David Finchers majestetiske Zodiac fra 2007 – en filmatisk tidsmaskin som tar oss tilbake til San Francisco Chronicle i årene rundt 1970, en avis som mottok mange av de kryptiske meddelelsene fra den mystiske Zodiac-seriemorderen. En annen ny film som imidlertid går dypere inn i selve det journalistiske arbeidet er fjorårets State of Play, regissert av Kevin MacDonald. I en for manusforfatter Tony Gilroy typisk komplisert intrige, møter vi Russell Crowe som en rufsete, men uhyre durkdreven reporter som kommer i et moralsk krysspress da både hans beste venn og hans tidligere kjæreste er involvert i en sak som starter med et par mord, men eskalerer ubønnhørlig til en sak av betydning for den nasjonale sikkerhet. Filmen tematiserer også dagsaktuelle trender i pressen, nemlig et økende press fra eierne om lønnsom drift, noe som setter kvaliteten på det journalistiske arbeidet i fare, og konkurransen mellom den tradisjonelle papirutgaven og den mer ungdommelige, kjappere nettavis-utgaven. Her får vi for øvrig et mer nyansert portrett av journalisten, da Crowes rollefigur ikke er fremmed for metoder som er på kanten. Filmen får også fram hvordan en journalist uforvarende kan la seg bruke av andre med en skjult agenda.
Dette siste er i høyeste grad et tema også i den glimrende Absence of Malice (Sydney J. Pollack, 1981), et flott eksempel på at det ennå gikk an å lage seriøs amerikansk film selv om gullalderen på 1970-tallet var over. Dette er et tematisk dyptloddende verk om fallgruver i journalistisk virksomhet, nærmere bestemt hvordan man kan komme til å ødelegge menneskers liv ved sakene man publiserer. Her ser vi både hvordan myndighetene med en skjult agenda lekker en sak til media, noe som fører til store problemer for enkeltmennesker, og hvordan en ubetenksom journalist trykker en sak som fører til en stor personlig tragedie. Man kan innvende mot filmen at den kvinnelige journalisten i hovedrollen er vel naiv, men det er i den tematiske dybdens tjeneste. Pollack iscenesetter for øvrig filmen med stor ro og naturlighet, og en glitrende Paul Newman gir oss en scene med uhørt emosjonell råhet, der han i raseri over medienes ulykksalige behandling av ham og hans nærmeste går fysisk løs på den uheldige journalisten.
En severdig film av den mer ledige typen er Ron Howards The Paper fra 1994, en særdeles velspilt komedie fra en tabloidavis i New York, med mange treffsikkert tegnede typer, hvor konsekvensene ved å ferdes i et miljø hvor man fort blir gift med jobben kommer godt fram.
Bølger i etermediene
Konservative radiopratere som Rush Limbaugh har i dag stor makt i USA, iallfall som pådrivere for en agenda langt ute på høyresiden, men slike folk har ennå ikke fått sin film. I stedet har vi Talk Radio fra 1988, en av Oliver Stones totalt sett mindre vellykkede arbeider, men verdt å sjekke ut for noen tildels ubetalelige figurer fra det ikke utpreget intellektuelle publikummet til filmens særdeles søplete talk-show. Hovedpersonen er den opprørske programlederen som får stadig større problemer med å beholde en viss verdighet og integritet, stilt overfor dette galleriet av skrullinger og sosiale tapere. Når vi snakker om opprørere og søppelradio, er den vittige Private Parts (Betty Thomas, 1997) imidlertid mer vellykket, med sin virkelige historie om radiopersonligheten Howard Stern.
Men siden TV er en smule mer visuelt enn radio, er det ikke rart at dette mediet har fått en bredere dekning i filmen. Elia Kazan regisserte allerede i 1957 den briljante A Face in the Crowd. Kazan var en av de mest tematisk dyptloddende filmskaperne i det gamle Hollywood, og denne filmen er forbløffende forutseende i sin beskrivelse av fjernsynets makt og misbruk. Andy Griffith er her forrykende god som den omstreifende folkemusikksangeren som plutselig blir oppdaget og får sitt eget TV-show. Hans Sarah Palin-aktige folkelighet, vinnende vesen og hjemmestrikkede visdom gjør at han blir tilbedt som en gud av seerne, og gradvis blir han transformert fra en genuint enkel sjel til en stadig mer maktgal og manipulerende person, før han til slutt ender opp som en Charles Foster Kane-aktig tragisk figur.
Ingen kan ta fra Kazan hans storartede kunstneriske arv, som teller mesterverk som En sporvogn til begjær (1951) og Storbyhavnen (1954), men hans navn vil alltid vil være svertet av det faktum at han var en ivrig angiver av kollegaer under McCarthy-tiden i 1950-tallets USA. Det bringer oss rett til en av de få utvetydige heltene innen «TV-filmene», nemlig virkelighetens Edward R. Murrow i George Clooneys regidebut Good Night, and Good Luck fra 2005. I denne sobert fotograferte svart-hvitt-filmen møter vi den modige TV-journalisten som var en av de første som våget å kritisere McCarthys paranoide heksejakt på venstreorienterte, men Murrows tendens mot kontroversielle temaer brakte ham ofte på kant med ledelsen i CBS.
Det samme er tilfellet med Michael Manns lekkert stilfulle og uhyre komplekse mesterverk The Insider (1999), en annen virkelig historie. Her får 60 Minutes-medarbeiderne Mike Wallace og Lowell Bergman trøbbel med ledelsen når de vil gå på lufta med en kontroversiell historie om hvordan tobakksindustrien har undertrykt vitenskapelige bevis på hvor avhengighetsskapende nikotin er. Som i State of Play demonstrerer filmen et økende problem i dag, nemlig stigende innblanding i det redaksjonelle arbeidet fra multinasjonale konsern som etter hvert har kjøpt opp mye av medieindustrien. Og som i Absence of Malice belyses også, med enda større grundighet, de konsekvenser det får for enkeltmennesker – her varsleren fra tobakksindustrien, filmens «insider» – når de først blir feid med av en mediemaskin det er vanskelig å hoppe av igjen.
Satire
Innblanding fra nye eiere som krever å få gjennomslag for sin linje ser vi også i Network (1976), regissert av en annen mester, Sidney Lumet. Den har et Oscar-vinnende manus av den markante dramatikeren Paddy Chayefsky, spesielt kjent for sitt øre for dialog, og en glitrende prestasjon, også den Oscar-vinnende, av Faye Dunaway som en suksesshungrende og totalt uetisk, nyansatt producer. Network er en nattsvart satire om hvordan en mentalt forstyrret person får sitt eget tv-show, fordi han er så flink til å kanalisere raseriet i det amerikanske folkedypet og dermed sikrer et høyt seertall. Filmen er noe mer teatralsk enn man venter fra realisten Lumet og den satiriske buen spennes kanskje vel høyt mot slutten, men den er uhyre smakfullt iscenesatt og glitrende spilt.
Satire finner vi også i den monumentale dystopien V for Vendetta (James McTeigue, 2005), med sin rammende parodi på hatefulle tv-kommentatorer av Fox News-typen. Et annet satirisk blinkskudd er To Die For (Gus Van Sant, 1995), med sin bent fram skremmende prestasjon av Nicole Kidman, som vil gå over lik for å skaffe seg tv-berømmelse, ikke som reality-tv-deltager, men som værdame. En langt mer ujevn film er Broadcast News (James L. Brooks, 1987), men den gir oss interessant innsikt i samspillet mellom tv-produsenter og såkalte «anchormen», som er lite annet enn gode og tillitvekkende skuespillere som framfører replikker og data som de blir kontinuerlig matet med under sending. Frost/Nixon (Ron Howard, 2008) er medrivende om enn visuelt simplistisk, men det er skuffende etter visningen å oppdage at i en film som er markedsført som den sanne historien om de berømte tv-intervjuene i 1977, så er visstnok nesten alt som kan forvrenges forvrengt (ta en google på filmens tittel og «huffingtonpost»). I den komplekse Quiz Show (Robert Redford, 1994) danner en virkelig historie fra 1950-tallet bakgrunnen for en fascinerende utforskning av show-business-siden av tv og mediets illusjonsmakeri, der det viser seg at en folkehelt fra et spørreprogram i realiteten har blitt gitt svarene på forhånd.
Forbausende nok viser undersøkelser at den tilliten folk flest har til journalister, bare er hakket over den til bruktbilselgere, advokater og politikere. Kan det være at de negative beskrivelsene av mediefolk vi ofte finner på film, har vært så kraftfulle at de har festet seg i folks underbevissthet? En ting er sikkert, En helt vanlig dag på jobben vil nok ikke gjøre dette inntrykket bedre …!