"Come Play" - Følelsesladd stemningsgrøsser
4Total vurdering

Oliver har det ikke lett. Han har ingen venner, og foreldrene hans er i ferd med å gå fra hverandre. Det hjelper jo heller ikke på situasjonen at Oliver har autisme. Han kan ikke snakke, men bruker en app på mobiltelefonen for å kommunisere med omverdenen.

Larry har det ikke lett. Han har ingen venner, og er ensom. Det er som om Larry er usynlig for omverdenen. Det hjelper heller ikke på situasjonen at han er et monster fra en annen dimensjon. Men nå har han oppdaget Oliver. Kanskje de kan være venner?

Come Play (2020) 1h 36min | Drama, Horror, Mystery | 30 October 2020 (USA) Summary: A monster named Larry manifests itself through smart phones and mobile devices. Feature film version of the 2017 short film.
Countries: USALanguages: English

Etter at den autistiske 10-åringen Oliver finner en app på mobiltelefonen sin som forteller historien om det «misforståtte monsteret» Larry, begynner mystiske ting å skje. Lys slår seg av og på, merkelige lyder kan høres.

En natt begynner Olivers mobiltelefon å slå seg av og på av seg selv. Han bryr seg ikke noe om det i starten, men gradvis går det opp for Oliver at mens han ser på sin favorittserie, Spongebob Squarepants, er det noen eller noe, som også ser på ham gjennom skjermen. Og gradvis begynner monsteret Larry å ta seg inn i vår verden for å møte Oliver.

Innsikt og medfølelse

Come Play er en følelsesladd grøsser skrevet og regissert av Jacob Chase. Filmen er basert på hans kortfilm Larry fra 2017, som forteller historien om et ensomt og misforstått monster som bare vil ha en venn å leke med.

På overflaten kan filmen virke standard og klisjéfylt, litt som de fleste andre monster-grøsserne som produseres år etter år. Og til tross for at vi har sett mye av dette før, gir Come Play oss noe annerledes. Til tross for sjangeren, ligger ikke filmens styrke i hvor mange «jump scares» eller nifste scener den har, men heller hvordan familien til Oliver blir fremstilt i deres utfordringer rundt autisme og samlivsbrudd.

Jeg har selv erfaring med autisme fra nær familie, og det er helt tydelig at Jacob Chase har forberedt seg godt med tanke på hvordan man bør vise dette på en troverdig måte. 10 år gamle Azhy Robertson, som vi sist så sammen med Scarlett Johansson og Adam Driver i Marriage Story, tolker autisme mesterlig i rollen som Oliver. Robertson hever filmen over mange av de andre grøsserne vi ellers ville ha sammenlignet Come Play med.

Som foreldrene til OIiver møter vi Gillian Jacobs som moren Sarah, og John Gallagher Jr. i rollen som faren Marty. Sammen med Azhy Robertson tar de oss med igjennom en historie som inspirerer til mer empati og forståelse enn grøss og gru. Absolutt en positiv overraskelse fra en film som dette.

Marty (John Gallagher Jr.), Oliver (Azhy Robertson) og Sarah (Gillian Jacobs)

Monsteret i skapet

Come Play er en film med et budskap. Monsteret Larry representerer ensomhet, og kan bare manifestere seg selv via skjermer og elektronikk. Man trenger ikke å gruble lenge for å forstå den noe usubtile advarselen mot et stadig mer nettavhengig samfunn.

Og her famler filmen litt. Budskapet blir ofte overtydelig, og det kunne med fordel blitt flyttet litt til bakgrunnen.

Til tross for troverdige rolleskildringer og stemningsfulle scener, sliter også Come Play noe med rytmen. Jeg ble absolutt dratt inn i handlingen i enkeltscener, men opplevde rett som det var at disse scenene ikke var sydd sammen på en god nok måte. Filmen har flere store høydepunkter, spesielt der Azhy Robertson driver scenene, men limet som holder dem sammen kunne vært sterkere.

Heldigvis veier det positive tyngre enn det negative. Til tross for at jeg følte tilstedeværelsen, blir monsteret Larry lenge holdt like ute av syne, spesielt i første halvdel av filmen. Stemningen er til å ta og føle på. Til tross for dette er ikke Come Play en voldsomt skummel film. Dette er mer Stranger Things enn The Grudge. Og det er som det bør være. Filmens styrke ligger nemlig ikke i hvordan den skal sjokkere eller skremme, men hvordan den skal røre og vekke følelser.

Zach (Gavin MacIver-Wright), Byron (Winslow Fegley), Oliver (Azhy Robertson) og Mateo (Jayden Marine)

Uventet og overraskende

Jeg likte Come Play. Jeg har sett haugevis av filmer i denne sjangeren, og jeg må innrømme at da jeg så traileren for denne, satt jeg ikke igjen med så veldig høye forventninger. Men filmen overrasket positivt. Den er kanskje ikke så veldig skummel, selv om det er verdt å forberede seg på et og annet «jump scare». Men der den mangler sjokk-faktoren fra andre grøssere, tar Come Play igjen på stemning og gode rollefigurer. Absolutt verdt å få med seg.

Come Play har premiere 4. desember.

Om forfatter

Eirik Bull har utdanning innen film og tv-produksjon fra London, Sydney og Oslo, og har i tillegg bachelor i markedsføring og merkevareledelse. Han har tidligere jobbet som freelance produksjonsleder i film og tv-bransjen, og har en stor interesse for fandom, popkultur, science fiction og fantasy.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen