Hva hadde skjedd om samfunnet vi alltid tok for gitt hadde sluttet å eksistere? Hvordan ville vi ha reagert dersom vi var de siste gjenlevende etter at en pandemi utryddet 99% av jordens befolkning? Hva ville du gjort om verden gikk under?  

Forfatteren Stephen King stilte noen av de samme spørsmålene da han som 30-åring skrev romanklassikeren The Stand. Boken har lenge blitt ansett som noe av det ypperste innen post-apokalyptisk grøss. Dette er en episk historie om kampen mellom det gode og det onde i en verden på kanten av stupet.

2020, med andre ord…

Mellom godt og ondt

Romanen The Stand er, i tradisjonell Stephen King-stil, massiv. Med godt over 1000 sider, gir den leseren et stort galleri av rollefigurer, hver med sine bakgrunner, motivasjoner og historier.

Et biologisk våpen slippes ut av den amerikanske militærbasen der det ble utviklet, og forårsaker en verdensomspennende pandemi. Med klengenavnet «Captain Trips», utraderer pandemien godt over 99% av verdens befolkning. De gjenlevende begynner å drømme om to mystiske skikkelser: den gode Mother Abigail (her spilt av Whoopi Goldberg) og den onde Randall Flagg (spilt av Alexander Skarsgård). De to, med Gud og Djevelen i hvert sitt hjørne, begynner å samle overlevende til seg. Det bygges opp til en episk kamp mellom de gode og de onde gjenlevende. En ny start, eller endelig slutt, på verden. En slags ny syndeflod, om man velger å se bibelsk på saken.

Stephen Kings klassiker

Stephen King er uten tvil min favoritt blant amerikanske forfattere, og det har blitt laget noen riktige så gode filmatiseringer av bøkene hans. The Green Mile (1999), Shawshank Redemption (1994) og Stand By Me (1986) ansees alle for å være klassikere og Andy Muschiettis IT-filmer fra 2017 og 2019 er blant mine grøsserfavoritter. Men det har også vært noen skikkelige kalkuner. Jeg glemmer gjerne serie-versjonen av The Mist fra 2017, for eksempel. Så når jeg hører om en ny filmatisering på vei, blir jeg alltid litt nervøs. Det kan bli skikkelig bra, men det kan også falle helt flatt.

Men The Stand overrasker. Etter en god første episode, ble jeg skuffet over den neste. Jeg syntes det raskt begynte å ligne på The Walking Dead, en annen serie jeg likte godt i starten, men som gradvis sporet av. The Stand leverer det man forventer fra post-apokalyptiske serier: et stort rollegalleri, med personlig drama, intriger, forhistorier, flashbacks til tiden før og endeløs vandring gjennom folketomme byer. Det hele føltes veldig oppbrukt.

Massivt rollegalleri

Men det var helt til jeg kom inn på tredje episode. Etter en litt ujevn start, fant serien tilbake til en stø kurs. Som vanlig i historiene til Stephen King, er det alt for mange roller i The Stand til å gi en god nok oversikt. Men det er noen her som skiller seg ut, til det bedre eller verre. Brad William Henke spiller den tilbakestående Tom Cullen. Han kan ikke lese, noe som byr på noen fantastiske og rørende scener når han slår seg sammen med den døv-stumme Nick Andros, spilt av Henry Zaga. Vi får også noen nesten karikaturlignende rollefigurer, slik som den sleipe Harold Lauder, spilt av Owen Teague. Fans av Stephen King-filmatiseringer vil kjenne Teague fra de nyeste filmatiseringene av It, der han spiller Patrick Hockstetter. Men det er dessverre noen rolleskildringer som beveger seg langt over grensen til det ufrivillig komiske. Ezra Miller spiller pyromanen Trashcan Man, en fyr så sprøyte gal og ekkel at det blir nesten tegneserieaktig.

Så er det jo tydeligvis slik at alle filmatiseringer av en Stephen King-bok må ha en Skarsgård, og The Stand er intet unntak. Alexander Skarsgård utstråler en iskald karisma som den onde Randall Flagg, The Dark Man. Han gjør en god nok jobb i rollen, men jeg skulle nok ønske han hadde tonet litt ned på enkelte skurke-klisjeer, for han fremstår mindre som djevelen og mer som en bruktbilselger der prisen er sjelen din.

Og hva med den gode Mother Abigail? Whoopi Goldberg spiller henne som en omtenksom, snill men også bestemt gammel bestemor. Dette er en slik type rolle hun er som skapt for, og er som en sterk motpol mot Alexander Skarsgårds djevelske Randall Flagg.

Polarisering og pandemi

Jeg var i utgangspunktet bekymret for at The Stand skulle sko seg på katastrofen vår virkelige verden står i. Det er tross alt en historie om pandemi, polarisering og religiøs fantatisme, problemer vi bare trenger å slå på nyhetene for å se. Og jeg trodde det ville gå den veien i starten, men gradvis, etter tre-fire episoder, begynte The Stand å fortelle noen riktig så gode menneskelige historier. The Stand er en serie som handler mer om disse menneskene enn katastroften de står i.

Stephen Kings roman er antagelig uten sidestykke i den post-apokalyptiske sjangeren, og ut ifra de seks episodene jeg har sett så langt, tror jeg dette vil gå den riktige veien. Ja, det er noe grums her og der, spesielt med tanke på enkelte underutviklede rollefigurer og klisjeer fra andre serier om verdens ende, men i scener der The Stand fungerer, så fungerer det så veldig bra også.

Det virker bare så lite tilfeldig at en serie som dette kommer ut i 2020…

The Stand har premiere på HBO 17. desember.