"Sjel" – Om liv, død og jazzmusikk
5Total vurdering

Sjel er en film om drømmer og hvordan man kan følge dem. Det er også en film om hvordan man finner sitt fotfeste i virkeligheten, og hvordan drømmer og virkelighet ikke nødvendigvis trenger å være motstridende.

Pixars nye animasjonsfilm Sjel (jeg foretrekker selv den originaltittelen Soul, da den bevarer mer av filmens handling), trenger kanskje litt forklaring. For det er også en høyst merkelig film, med noen finurlige ideer. Men til tross for å være litt kaotisk og rotete til tider, fungerer den absolutt på skjermen!

Soul (2020) 100min | Animation, Adventure, Comedy | 25 December 2020 (USA) Summary: A musician who has lost his passion for music is transported out of his body and must find his way back with the help of an infant soul learning about herself.
Countries: USALanguages: English

Der sjeler blir til

Vi møter den godt voksne jazz- og soul-entusiasten Joe Gardner (spilt av Jamie Foxx). Joe jobber deltid som musikklærer, men drømmer om å spille på nattklubbscenene i New York. Drømmen om en karriere i musikkens verden ser ikke ut til å gå noen vei. Den betaler i alle fall ikke nok til husleie og mat på bordet, noe moren til Joe, Libby (spilt av Phylicia Rashad) stadig minner ham om.

Men én dag skjer det. En av Joes tidligere elever, Curly (spilt av musikeren Questlove), spiller i bandet til den kjente saksofonisten Dorothea Williams (spilt av Angela Bassett). De trenger en ekstra til bandet en kveld, og når Joe prøvespiller, imponerer han alle. Han får jobben. Ikke bare for denne ene kvelden, men som en del av bandet. Drømmen blir til virkelighet. Vel, helt til han, ruset på lykke og uoppmerksom på sine omgivelser, snubler ned i et åpent kumlokk og dør. Irriterende…

Kanskje greit å se hvor du går, Joe.

Et liv før og etter døden

Joe, eller nærmere bestemt Joes sjel, våkner opp på det store samlebåndet til livet etter døden, eller «The Great Beyond». Men det passer jo ikke. Joe har en konsert å spille! Etter å ha hoppet av, roter Joe seg inn i «The Great Before», der nye sjeler blir til og forberedes på sin reise til Jorden. En slags himmelsk barnehage og førskole for livet, med andre ord.

I desperasjon for å ikke bli sendt tilbake til samlebåndet til The Great Beyond, stjeler Joe en tilfeldig navnlapp og utgir seg dermed for å være sjelen til den prisvinnende svenske barnepsykolog Bjorn T. Börgenssen. Bjorn, og dermed Joe, blir sjelementoren til 22 (spilt av Tina Fey), sjelen ingen av de ansatte i The Great Before vet helt hva de skal gjøre med. 22 har hatt mange mentorer de siste par tusen årene hun har vært her. Aristoteles, Mor Teresa, Abraham Lincoln. Alle ble like oppgitte av henne.

De ansatte i The Great Before.

Dette fører selvfølgelig til forviklinger. Når Joe og 22 endelig klarer å komme seg til Jorden, ender de opp i feil kropper. 22, som egentlig ikke vil ha en kropp eller et liv på Jorda, ender opp i Joe sin. Og Joe ender opp i kroppen til en av sykehusets terapikatter. Det ser dårlig ut med den konserten! Men kanskje de kan få hjelp av Moonwind (spilt av Graham Norton), den astralreisende hippien på gatehjørnet som redder fortapte sjeler?

Det som følger er en oppdagelsesreise for de to. Joe får se en annen versjon av seg selv, og får muligheten til å lære noe. Og 22 får oppleve at et liv i en kropp på Jorda ikke nødvendigvis er så ille som hun trodde det skulle være.

Den astralreisende hippien Moonwind.

Noe rotete, men hvem bryr seg?

Som jeg nevnte innledningsvis, kan Sjel noen ganger virke litt kaotisk og rotete. Filmen forsøker noen ganger å få til litt for mye på en gang. I de fleste tilfeller går det greit, men rett som det er kommer noen ideer som i neste øyeblikk blir glemt eller til og med motarbeidet.

Er inspirasjon og kreativitet noe som blir bestemt for oss før vi i det hele tatt begynner å leve? Eller er dette avhengig av opplevelsene vi får mens vi lever? Kan virke som om manusforfatterne ikke helt har bestemt seg her. Kanskje greit å ikke overtenke dette, og heller bare nyte filmen.

Ikke glem å nyte det beste i livet mens du ennå lever.

I bunn og grunn er Sjel film om meningen med livet. Hva er det egentlig? Musikk? Inspirasjon? Pizza? 42? Kanskje ikke det mest originale spørsmålet. Men det er måten dette spørsmålet stilles på som er det som gjør Sjel til det den er: en morsom, skarp, satirisk, upretensiøs og veldig så følelsesladd animasjonsfilm om inspirasjon, drømmer og… ja, denne meningen alle snakker om.

Sjel blir kanskje ikke å regne som en av Pixars store klassikere i årene fremover, men jeg kan ta feil. Det er en film som blir værende i minnet. Joe Gardner og 22 tar oss med på en morsom, til tider hysterisk reise fra liv til død og tilbake til liv, alt med masse herlig musikk. Dette er en riktig god film for hele familien. Det hjelper selvfølgelig om du liker jazz.

Sjel har premiere på Disney+ 1. juledag.

Om forfatter

Eirik Bull er filmjournalist og kritiker. Han har utdanning innen film- og tv-produksjon, markedsføring og merkevareledelse. Eirik er redaktør for den engelskspråklige filmnettsiden FilmLore og er skriver freelance for Cinema. Han har en stor interesse for science fiction, fantasy, mytologi og popkultur.

Relaterte artikler

Delta i diskusjonen