Den svenske grøsseren Andre siden er på ingen måte nyskapende, men imponerende solid og genuint skremmende håndverk.

 Svensk film har ikke først og fremst utmerket seg innen skrekksjangeren, riktignok med unntak av de glimrende John Ajvide Lindqvist-adaptasjonene La den rette komme inn og Grensen. Tord Danielsson og Oscar Mellanders spillefilmdebut Andre siden kan ikke skilte med disse filmenes originalitet, men er isteden en vellaget grøsser av den klassiske sorten.

Vegg i vegg med ondskap

Det unge paret Shirin og Fredrik flytter inn i et rekkehus sammen med hans sønn Lucas, uten å ha oppfattet at gutten allerede under visningen fikk dårlige vibber av stedet. Åpenbart bryr de seg heller ikke nevneverdig om at den tilstøtende boligen er forlatt, falleferdig og riktig så dyster.

Når Lucas mener han har fått en tilsynelatende usynlig lekekamerat som bor nettopp der, og som angivelig er redd for en han kaller gubben, tror Shirin først at dette er et utslag av bonussønnens savn etter sin avdøde biologiske mor. Men etter hvert som stadig skumlere ting både høres gjennom naboveggen og utspiller seg hjemme hos dem selv, fornemmer hun noe ondt som ønsker å røve gutten med seg til den andre siden. Men verken politiet eller Fredrik, som har sagt ja til en jobb som gjør at han er bortreist mye av tiden, tror på det hun forteller.

Andre siden er angivelig inspirert av virkelige hendelser, uten at jeg tror man bør legge altfor mye vekt på akkurat det. Slik det vel framgår av handlingsreferatet er dette en konvensjonell skrekkfilmfortelling, hvor barn både er de mest utsatte for fare og i nærest kontakt med de overnaturlige kreftene som trer inn i den formodentlig trygge hjemlige sfæren. Det innebærer også flere sjangertypiske «jump scares», som ikke føles billige, men derimot bidrar til effektiv oppbygging av den uhyggelige stemningen. Og når de mørke kreftene manifesterer seg, er spesialeffektene både overbevisende og skrekkfremkallende nok.

Genuint skremmende

For Andre siden er virkelig skummel, det skal den ha. Solide skuespillerprestasjoner sørger dessuten for en viss troverdighet i det underliggende dramaet, selv om utviklingen i forholdet mellom Shirin og Fredrik blir noe stemoderlig behandlet til fordel for sjangertro framdrift. Filmen står til dels på skuldrene til nyere grøssere som The Conjuring, The Babadook og Hereditary, om enn uten originaliteten som har gjort disse til moderne klassikere. Og slik det ofte er med skrekkfilmer, føles ikke avslutningen fullt så tilfredsstillende som man kunne håpe på – men den gir i hvert fall en slags naturlig konklusjon på en overnaturlig konfrontasjon.

Andre siden er like fullt imponerende godt sjangerhåndverk, og gjør det enhver grøsser skal og bør: Den forteller en medrivende og genuint skremmende historie.