Jeg husker da Disney-filmen Frozen, eller Frost som den het på norske skjermer, kom ut. Barn, og ikke så få voksne, gikk mann av huse for å se den nye animasjonsfilmen. Ofte gang på gang. Sangen «Let it Go» ble en av Disneys aller største hits. Her synger hovedrollen Elsa om hvordan hun endelig kan være seg selv, mens hun bruker sine magiske krefter til å bygge et isslott og -tilsynelatende tilfeldig- snømannen Olaf.

Og jeg beklager for at du nå antagelig har «Let it Go» på hjernen.

Men la oss gå litt dypere. Frozen (jada, Frost på norsk) fikk selvfølgelig en oppfølger. Denne grep meg kanskje ikke like mye som den første. Men hvordan kunne den? Frozen 2 hadde ikke den samme sjarmen, historien og nyhetens interesse. Vi ble kanskje ikke like bergtatt av de norsk-inspirerte omgivelsene som da vi for første gang ble tatt med til eventyrverdenen Arendelle. Og selv om det var sanger der som virkelig inspirerte («All is Found» og «Show Yourself» peker seg ut for meg iallefall), manglet Frozen 2 sin egen «Let it Go».

Et møte med mytene

Men Frozen 2 tok oss med dypere inn i Disneys norsk-inspirerte eventyrverden. Her ble vi introdusert til et land lukket fra omverdenen etter en forbannelse, med skapninger som representerte de fire elementene jord, vind, vann og luft. Disse var sterkt inspirert av nordiske sagn og eventyr, slik som vannhesten Nøkken, den magiske vinden, steinkjempene og ildsalamanderen. Den sistnevnte er riktignok hentet inn fra andre europeiske legender og sagn, men den passer inn for å gjøre samlingen av de fire elementene komplett.

I Myth: A Frozen Tale blir vi bedre kjent med disse fire. Kortfilmen kom først ut som en virtual reality-opplevelse i forbindelse med premieren til Frozen 2. Men for de som ikke har tilgang til virtual reality, kan den snart sees på Disney+.

En helt egen visuell stil.

Inspirasjon fra barndommen

Jeg satt nylig på Zoom med regissør Jeff Gipson og visuelt ansvarlig Brittney Lee. Gipson forteller om hvordan den største inspirasjonen var eventyrene foreldrene hans fortale ham ved sengen som barn. Disse historiene, som tok ham av sted til en annen verden, var fulle av fantastiske skapninger, reiser og legender.

Den visuelle inspirasjonen utviklet seg videre, og i samarbeid med Brittney Lee kombinerte de inspirasjon fra disse eventyrene, med musikken fra klassiske Disney-filmer som Fantasia og Dumbo. Hver elementskapning har sitt eget visuelle uttrykk, stemning og musikk, og i Myth: A Frozen Tale får vi møte dem på nært hold.

Vannhesten Nøkken.

Fra Virtual Reality til Disney+

En utfordring for Jeff Gipson og Brittany Lee var å oversette Myth: A Frozen Tale fra en interaktiv virtual reality-film, der seeren er med i handlingen, til en mer tradisjonell kortfilm. Resultatet er en Myth: A Frozen Tale som fremdeles er gjenkjennelig som virtual reality, spesielt for de som har erfart slik teknologi, men som nå er tilgjengelig for alle. Skapningene og elementene henvender seg fremdeles direkte til seeren, og stemningen er til å ta og føle på. Foruten en fortellerstemme, levert av Evan Rachel Wood, er det er ingen dialog. Det føles langt mer som en opplevelse enn en tradisjonell kortfilm. En stemning i kortfilmformat, kanskje?

Men selv om kortfilmen ikke drar deg inn i denne eventyrverdenen på samme måte som den virtuelle versjonen gjør, føles Myth: A Frozen Tale fremdeles som et svært personlig og nært prosjekt. Gipson og Lee har lagt mye kjærlighet i disse 7 minuttene. Man føler seg invitert inn, og etter å ha sett den nå i vanlig format på skjermen, kan jeg levende forestille meg hvordan det ville vært å oppleve kortfilmen i virtual reality. Og nå må jeg innrømme at det føles veldig fristene å finne fram mitt gamle virtual reality-sett, og ta steget inn i denne magiske eventyrverdenen for å møte elementene.

Men enn så lenge kan vi se Myth: A Frozen Tale på Disney+, der den har premiere 26. februar.

Delta i diskusjonen