Det føles nesten som en evighet siden nå, men tilbake i 2017 fikk kinogjengere endelig se DC Comics-storfilmen Justice League. Fans av Superman, Batman, Wonder Woman og Aquaman hadde både gledet seg og diskutert, gjerne høylytt, om filmene som hadde ledet opp til denne, en slags DC-versjon av Marvels The Avengers, var noe å skryte av eller ikke.

Men mange forlot med blandede følelser. Justice League føltes usammenhengende, forhastet, rotete, med en ujevn stemning og med for lite tid brukt på å utforske motivasjonen og bakgrunnshistoriene til flere av heltene.

Tragedier bak scenen

Det var tragedier og drama bak scenen da Justice League ble produsert. Regissør Zack Snyder, som også satt i registolen på Man of Steel og Batman v Superman: Dawn of Justice, skulle egentlig føre sin visjon og sin story videre med denne Justice League. Men da datteren til Snyder begikk selvmord i 2017, valgte han å forlate produksjonen bare noen måneder før filmen skulle slippes. Tøylene ble gitt videre til den amerikanske regissøren Joss Whedon.

Joss Whedon, som blant annet har regissert Marvel-filmene The Avengers og The Avengers: Age of Ultron, samt serier som Firefly og Buffy the Vampire Slayer, er ifølge mange som har jobbet med ham, en bølle. Skal vi tro på det som har blitt sagt, så begynte han å klippe fra hverandre det Zack Snyder hadde laget til fordel for sin egen, mer barnevennlige og klisjé-fylte versjon av Justice League (som raskt fikk det uheldige klengenavnet «Josstice League»). Det hører også med til historien at han var ganske så høylytt om hvor dårlig han likte det forgjengeren hadde gjort med filmen så langt.

Snakk om å sparke noen som ligger nede for telling…

Fra den svakeste…

Det føles kanskje som et lite innslag av karma da, at det Joss Whedon klarte å lage skulle falle flatt, og få hard medfart fra både kritikere og fans. I «Josstice League» kom klisjeene på rekke og rad. Og selv om action-scenene var gode nok, måtte story og nødvendig rolleskildring ofte vike for malplassert humor og kjappe «one liners». I en filmserie mange allerede mente var av varierende kvalitet, ble det lett å argumentere for at Joss Whedons versjon av Justice League var den svakeste.

Flere involvert med filmatiseringene av DC Comics-universet, slik som Jason Momoa, som spiller Aquaman og regissør av Wonder Woman, Patty Jenkins, har tatt Zack Snyder i forsvar. Begge har sagt ved flere anledninger at Joss Whedons versjon av Justice League ikke bør regnes som en del av filmserien, og at det er Snyders versjon som teller i sammenheng med deres egne DC Comics-filmer. Og flere av de involverte, både foran og bak kamera, skal ha uttrykt lettelse da det endelig ble klart at Snyder skulle få vist sin egen versjon av filmen.

…til den sterkeste!

Spol frem til nåtiden. Året er 2021, og verden sliter seg igjennom en gigantisk pandemi. Kinobransjen står ved stupet, og blir stadig skjøvet mot kanten av de mange strømmetjeneste som lar publikum se filmer og serier til en langt billigere penge, trygt i sitt eget hjem.

Zack Snyder nektet å se Joss Whedons «Josstice League». Han hadde aldri lagt vekk sin egen versjon av filmen, og tok opp igjen arbeidet etter massiv støtte og engasjement fra fans. Denne versjonen skulle bli Snyders egen visjon av filmen, sendt direkte til strømmekanelen HBO og uhemmet av kinoformatets begrensninger. Her kunne han fortelle historien han ville fortelle, utforske heltene han ville utforske, og bruke den tiden han ville bruke på det.

Og resultatet er enestående! Zack Snyder’s Justice League, eller «Snyder Cut» som den også kalles, er blottet for Joss Whedons forandringer, tukling og klønete humor. Så mange nye scener er lagt til, i tillegg til at alt Whedon selv filmet er fjernet, at det føles som en helt ny film sammenlignet med 2017-versjonen. Filmen tar seg god tid til å utforske heltenes historier, drømmer og frykter, i tillegg til gå dypere i DC Comics-mytologien. Deres motivasjon for å jobbe sammen mot en større trussel blir troverdig. Resultatet er en episk spillefilm, et visuelt mesterverk, som med sine over 4 timer, er dobbelt så lang som 2017-versjonen. Den svakeste filmen i DC Comics-serien har blitt forvandlet til den sterkeste.

Om verdens skjebne

Til tross for at Zack Snyder’s Justice League følger handlingen fra 2017-versjonen, er den nesten ikke gjenkjennelig. Filmen er delt inn i flere deler, med egne titler. Det blir nesten som en miniserie, eller kanskje tegneserie. Uansett kan jeg lett se for meg at vi kan få superheltfilmer i dette formatet i fremtiden.

Men for de som trenger en oppfriskning på hva Justice League handler om, her er en kort oppsummering: Bruce Wayne/Batman sliter med skyldfølelse etter at Superman ofret seg for å redde verden i Batman v Superman: Dawn of Justice. Samtidig har han begynt å merke at nye og større farer er på vei, og han vil samle et knippe superhelter for å være klar for å forsvare verden når det trengs.

Sant nok, den intergalaktiske krigeren Steppenwolf ankommer Jorden i sin jakt etter tre mektige gjenstander som gudene skjulte på planeten for flere tusener år siden. Med Superman, planetens mektigste beskytter ute av bildet, starter han en invasjon for å finne de tre delene og føre dem sammen til en helhet som kan ødelegge verden. Dette fører selvfølgelig til et skikkelig rabalder og basketak uten like, idet heltene forsøker å stoppe Steppenwolf og hans hær med intergalaktiske insektdemoner!

Episk action

For når action-scenene begynner, merker vi hvem som sitter i registolen. Zack Snyder kan action. Men viktigere enn det, er at han vet hvor og når slike scener skal brukes. Dette er en film full av eksplosjoner, romskip, romvesener og slåsskamper… Verdens skjebne står (som vanlig) på spill. Det hele er voldsomt og episk.

Men alt er balansert med de rolige scenene som gir oss følelsen av noe mer ekte. Heltene viser seg fra sine sårbare sider, med noe dypere og mer subtilt enn kjappe replikker og «Å nei, skurken drepte onkel Kåre!» Det er noe vi ser i øynene deres, de små bevegelsene, det like under overflaten, og det mer subtile. Filmen tar seg tid til å la skuespillerne utfolde seg i en grad jeg sjeldent ser i superheltfilmer. Resultatet er veldig, veldig bra.

For de voksne

Snyders versjon av Justice League er også noe så sjeldent som en superheltfilm for de voksne.  Jeg satt ofte og tenkte hvor mye dette føles som Watchmen, en annen film Snyder har regissert. Volden er mer brutal og hensynsløs enn det vi er vant til fra andre superheltfilmer. Tematikken, ja selv språket følger i samme spor. Heltenes motivasjon og utfordringene de står overfor kan muligens være vanskelig for yngre publikum å forstå. Og de lange dialogene, som jeg selv satte veldig pris på, vil nok ikke holde på oppmerksomheten til de yngste. Der Marvel ofte sysler med lettbente action-komedier, gir Snyder oss noe mer episk og mytisk, et slags superheltenes svar på Odyssen, Iliaden eller til og med Ringenes Herre.

Da jeg fikk vite at jeg skulle se Justice League for å skrive om den, bestemte jeg meg for å ikke se et eneste filmklipp av den på forhånd. Min referanse for sammenligning skulle være 2017-versjonen av filmen. Og jeg er glad for det. De to filmene er som natt og dag. Men hadde jeg vært filmkritiker i 2017, hadde jeg gitt «Josstice League» en 2’er. Denne gangen blir det topp score!

Zack Snyder’s Justice League er en filmskapers ufiltrerte visjon, og en gave til fansen.

Filmen har premiere på HBO Nordic 18. mars.