Den gamle superhelten Utopian har familieproblemer. Siden han fikk sine superkrefter sammen med de fem andre som ble med ham til den mystiske øya helt tilbake i 1929, har han opprettholdt et strengt sett med regler om å følge en god moral, beskytte Amerika og aldri, aldri drepe.

Men når hans sønn, superhelten Paragon, ender opp med å drepe en superskurk for å beskytte sin familie (og resten av Amerika), begynner ting å skli ut. Og ikke nok med det: datteren hans er mer opptatt av modellkarrieren… og hvor neste stripe kokain kommer fra.

Det er ikke alltid lett å være superhelt (og far) i dagens Amerika!

Jupiter’s Legacy er den nye Netflix-serien basert på Mark Millars’ og Frank Quitleys tegneserie om et Amerika der superhelter og superskurker er en del av dagens samfunn. Jeg ble stadig minnet på Alan Moores og Dave Gibbons’ tegneserieklassiker Watchmen, og kanskje spesielt Zach Snyder’s fantastiske 2009-filmatisering av denne. Det er en del likheter: skarp samfunnskritikk blandet med episk (og ofte ekstremt voldelig) action, samt mytiske forhistorier. Men Jupiter’s Legacy har en langt mer optimistisk og oppløftende stemning enn det vi ser i Watchmen. Det skal egentlig ikke så mye til. Moore og Gibbons’ tegneserieklassiker er beksvart.

En parallell historie

Historien om denne versjonen av et Amerika beskyttet av superhelter (og truet av superskurker) blir fortalt parallelt med historien om ekspedisjonen på 20-tallet som ga de seks første heltene sine superkrefter. Vi møter industrisjefen Sheldon og hans bror Walter. Børskrakket på Wall Street har nettopp sendt landet, og familiens bedrift, ned i avgrunnen, og Sheldon blir vitne til sin far begå selvmord ved å kaste seg fra toppen av familiens forretningsbygning. Etter den traumatiske hendelsen begynner Sheldon å få voldsomme visjoner om en mystisk øy og hemmelighetene som venter der.

Ved hjelp av familiens siste økonomiske midler setter Sheldon setter i gang en ekspedisjon inn i det ukjente sammen med sin bror Walter og et knippe venner. Reisen minner mye om det «pulp» og grøsser-forfattere som Robert E. Howard og Howard Philips Lovecraft skrev på 20- og 30-tallets.

Amerika og superheltenes gullalder

Tilbake i vår tid er situasjonen dramatisk. Sheldon, nå som superhelten Utopian, sliter med å følge med i tiden og å overbevise sin egen familie og den nye generasjonen superhelter å leve etter sin absolutte moralske regelbok. I Sheldons øyne er du er enten helt god og moralsk, eller helt ond og umoralsk. Det er ingenting imellom. Ingen gråsoner. Og man dreper aldri, samme hva som står på spill.

Jeg hadde ikke hørt om Millars og Quitleys Jupiter’s Legacy før jeg så serien dukke opp på oversikten over hva jeg kunne anmelde for en tid tilbake. Så jeg tenkte at dette høres ut som noe jeg pleier å ta tak i. Superhelter, fantasy og science fiction er jo tross alt noe jeg skriver mye om. Men da jeg så bildene ble jeg kanskje litt skeptisk. Her har vi altså et knippe superhelter i fargerike, tettsittende drakter, tydelig inspirert av den amerikanske «Golden Age» av superhelt-tegneserier som pågikk mellom 30- og 50-tallet. Det er storslått, episk, og moralen blir raskt og tydelig lest opp for deg så fort det skimtes det minste tegn til gråsoner. Og det er som regel nazister å banke opp!

Troverdig og tro til sjangeren

Jeg tenkte at dette kunne gå én av to veier: banalt eller genialt. Heldigvis er Jupiter’s Legacy det sistnevnte. Serien holder på spenningen og fletter mesterlig sammen de to historiene, nåtid og fortid, på en fantastisk måte som får tiden i hver episode til å rase forbi. Rolleskildringene, de personlige motivasjonene og skuespillerne som får det frem er både troverdig og tro til sjangeren.

Josh Duhamel spiller Sheldon/Utopian i både nåtid og fortid. Han gjør en god jobb med å lede handlingen gjennom de to tidsperiodene. Men jeg ble kanskje mest imponert av Ben Daniels, som spiller Sheldons bror Walter og superhelten Brainwave. Jeg husker Daniels best som General Merrick i Star Wars-filmen Rogue One, men han har spilt i en del serier siden den gangen, deriblant The Crown, The Simpsons og The Hollow Crown. Blant de yngre skuespillerne møter vi Elena Kampouris som Chloe, The Utopians rusavhengige datter, og Andrew Horton som sønnen Brandon/The Paragon. Star Wars-veteranen Matt Lanter spiller George Hutchence/Skyfox, Sheldons beste venn på 20-tallet, men hans verste fiende i vår tid.

Fortid vs nåtid

De 8 episodene denne første sesongen består av gikk raskt unna. De to historiene, nåtid og fortid, er flettet sammen på en måte der den ene alltid bygger opp spenningen i den andre. Serien skyr heller ikke unna å vise til den amerikanske «Golden Age»-stilen fra etterkrigstiden, der kostymer, superkrefter og moral er så svart-hvitt som det kan bli. Spesielt draktene til den eldre garden av superhelter ser ut som om det kunne vært hentet rett ut av et tegneserieblad fra 50-tallet, mens den yngre generasjonen bryr seg ikke nødvendigvis om kapper og ettersittende elastan i det hele tatt.

Jupiter’s Legacy er en serie om møtet mellom forskjellige generasjoner og tankegods, og utfordringene det medfører. Skal de gamle verdiene vike for nye og mer pragmatiske holdninger? Er det bedre å være kynisk enn idealistisk i vår tid? Er etterkrigstidens konservative verdier levedyktige en moderne verden? Illusjonene brister samme hvilket standpunkt du har, og korthuset våre superhelter har bygget står alltid i fare for å rase sammen, enten grunnet en superskurks raseri eller interne brist i den tilsynelatende perfekte moralfasaden.

Denne anmeldelsen er basert på hele første sesong av serien.

Jupiter’s Legacy er å se på Netflix fra og med dagen denne anmeldelsen blir publisert.