Se for deg dette: Du er dommer i en rettsak på starten av 80-tallet. Den siktede sitter her fordi han drepte noen med 22 knivstikk. Når du stiller spørsmålet om han anser seg selv som skyldig eller ikke, svarer hans advokat litt nølende «Ikke skyldig grunnet demonbesettelse.»
I rommet er også et kjent ektepar som lever av å etterforske slike saker. Mannen er belest i teologi, demonologi og eksorsisme. Hun er synsk og kan kommunisere med de døde. De har begge lovet å hjelpe den siktede med å bevise at det advokaten sier faktisk er sant. Klarer de det, vil den siktede kunne unngå dødsstraff. Hva ville du gjort om du hadde vært dommeren i denne saken?
Dette er premissene for den nyeste filmen i Conjuring-serien, som er en del av en større serie med filmer som også inkluderer Annabelle-filmene og The Nun. Disse filmene følger det dypt religiøse ekteparet Ed og Lorraine Warren i deres kamp mot kranglete demoner og andre overnaturlige fenomener. Og ja, Ed og Lorraine var ekte mennesker og sakene de etterforsket gjorde dem kjente over hele USA.
Basert på en «sann» historie
The Conjuring: The Devil Made Me Do It er altså, som de andre filmene i serien, basert på ekte hendelser. Saken om Amityville, Smurl-familien og den onde dukken Annabelle er godt dokumenterte, men lydopptak og flere øyevitner.
Det hele er selvfølgelig komplett vrøvl. For å sitere komikeren Tim Minchin: «These people are either lying or mentally ill.» Og det skal sies at mange av sakene Warren-paret etterforsket har senere blitt avslørt som enten sterkt overdrevet eller regelrett løgn. De tok aldri betalt for sine tjenester, men boksalget var betydelig.
Jeg har sett Conjuring og Conjuring 2 og syntes de var helt fine grøssere, til tross for at filmene hardnakket påstår at alt dette er «helt sant» uten et eneste tegn til selvironi. Her har noen for lengst mistet «Ockhams barberkniv».
The Conjuring: The Devil Made Me Do It strekker rett og slett Conjuring-strikken alt for langt. Vi blir bedt om å tro uten hverken spørsmål eller tvil og det hele ender opp raskt opp som en slags grøsser-versjon av Åndenes Makt. Jeg ventet bare på at Tom Strømnæss skulle komme frem fra bak et tre og begynne å snakke til kameraet!
God kjemi og nifs stemning
Men ser man bort fra spørsmålet om man tror på dette eller ikke, byr regissør Michael Chaves på en riktig god og nifs stemning. Filmen roter litt med historiefortellingen nå og da, og føles ujevn, men Patrick Wilson og Vera Farmiga er som vanlig gode i rollene som paranormale etterforskere. De to har også med seg den gode kjemien fra de tidligere filmene i serien.
Jeg ble også veldig fornøyd da jeg så 9-år gamle Julian Hilliard i denne filmen. Hilliard har tidligere utmerket seg i andre grøssere som blant annet Netflix-serien The Haunting of Hill House og Color Out of Space der han spilte sammen med blant annet Nicolas Cage.
Og for meg er det alltid hyggelig å se den australske skuespilleren John Noble. Jeg traff John da jeg var filmstudent i Sydney for mange år siden; et virkelig spesielt møte som fremdeles betyr mye for meg. I The Conjuring: The Devil Made Me Do It spiller han en creepy, pensjonert prest og okkult etterforsker med skumle saker i kjelleren. Perfekt for John Noble, med andre ord!
Middels skummel
The Conjuring: The Devil Made Me Do It byr på rikelig med grøss og creepy spenning. Og det er vel kanskje derfor vi velger å se en film som dette? Jeg tror det er en god idé å ikke tenke for mye på om historien filmen er basert på er sann eller ikke. Som skeptikeren jeg er, ble det vanskelig for meg. Men om du ikke tar det så nøye, og du liker litt over middels skumle grøssere om besettelser, demoner og religion, tror jeg denne vil falle i smak.
Så, har du tenkt på spørsmålet jeg stilte i begynnelsen? Hva ville du gjort om du var den dommeren?
Den siktede fikk 5 års fengsel for uaktsomt drap etter at det ble bevist at han faktisk var besatt av en demon i gjerningsøyeblikket. Hva sier egentlig det om et rettssystem?
The Conjuring: The Devil Made Me Do It har premiere på kino 4. juni.