Natasha Romanoff, også kalt Black Widow, er kanskje ikke den største av Marvels superhelter. Men hun er absolutt en av de mer interessante. Ofte i ledtog med Hawkeye, og helt uten egne superkrefter, har Natasha Romanoff holdt takten med supersoldater, flyvende milliardærer, trollmenn og guder fra norrøn mytologi.

Black Widow gir oss forhistorien til Natasha Romanoff (naturligvis spilt av Scarlett Johansson). Vi blir med tilbake til 90-tallets USA, der tenåringen Natasha lever et tilsynelatende normalt forstadsliv med sine foreldre og yngre søster Yelena. Men idyllen er ikke ekte, for denne familien er faktisk russiske spioner, og når vi møter dem er fasaden allerede i ferd med å falle fra hverandre. Familien legger på flukt fra amerikanske agenter og tar veien til Cuba, der de to jentene blir levert til en skummel russisk organisasjon.

På flukt i Norge

Vi treffer Natasha igjen 20 år senere, kort tid etter handlingen i 2016-filmen Captain America: Civil War. Natasha har funnet veien til Norge, der hun for tiden ligger lavt i blandt de idylliske fjordene etter bruddet med de andre superheltene i Avengers. Men fortiden er igjen i ferd med å innhente henne, denne gangen i form av den maskerte skurken Taskmaster. Det medfølgende basketaket sender Natasha på flukt og mot i et oppgjør mot organisasjonen som trente henne som barn.

På veien kommer Natasha i klammeri med både hjernevaskede snikmordere og hennes gamle liksom-familie. Hun slår seg raskt sammen med sin søster Yelena (spilt av Florence Pugh), og legger ut på et oppdrag. Målet: Å stoppe den onde russeren Dreykov (spilt av Ray Winstone) og organisasjonen som trente og hjernevasket de to søstrene.

Vi møter også foreldrene i familien. Melinda (spilt av Rachel Weisz) fortsatte forskningen på tankekontroll, denne gangen utført på griser. Den avdankede og overvektige supersoldaten Alexei (spilt av David Harbour) tviholder på sin rolle som The Red Guardian, tidligere Sovjetunionens svar på Captain America. David Harbour utmerket seg spesielt godt i denne rollen, og stjeler en hver scene han er med i.

Marvels egen spionthriller

Det er Cate Shortland som sitter i registolen denne gangen, og fra første scene merkes det at Black Widow setter en annen kurs enn tidligere Marvel-filmer. Her er det ingen norrøne guder, trollmenn og skapninger fra fremmede verdener. I stedet føles dette mer som noe som kunne ha hørt hjemme i spionthrillere som Mission Impossible, Jason Bourne eller til og med James Bond. Hemmelige agenter, falske identiteter, biljakter og skurker med ambisjoner om verdensherredømme står i fokus.

Black Widow er også en film der de rolige og rollebyggende scenene spiller en minst like stor rolle som action og spenning. Dialogene er lange, og selv om de er med på å gi en viss emosjonell dybde, må jeg også innrømme at jeg til tider ble noe utålmodig. Det er et godt utvalg actionscener i filmen, og de er stort sett veldig gode, men det kunne med fordel vært flere av dem. Sammenlignet med Russo-brødrenes mesterlige actionscener i filmer som Captain America: The Winter Soldier, blir sammenstøtene i Black Widow noe tamme.

Men det hele henger veldig godt sammen. Etter 2019s Avengers: Endgame kunne det virke som om mye av luften har gått ut av Marvels filmunivers. Selvfølgelig har ikke en verdensomspennende pandemi og en skadeskutt kinobransje hjulpet situasjonen noe særlig. Men Black Widow er et godt bevis på at det fremdeles er driv og spenning i Marvels historier. Og om denne filmen sier noe om kvaliteten på det vi kan vente oss fra dette filmuniverset i årene som kommer, er det god grunn til å være optimistisk.

Black Widow har premiere på kino onsdag 7. juli, og på Disney+ Premiere Access fredag 9. juli. Og siden dette er en Marvel-film, husk å bli sittende til slutten av rulleteksten.