Det er sommer, og mange av oss tilbringer gjerne late dager ved strandkanten. Familien vi møter i M. Night Shyamalans nye spenningsfilm Old har funnet veien til et avsidesliggende hotell med idylliske strender. Men idyllen blir raskt brutt når det går opp for badegjestene at alt ikke som det skal være på denne ferien.

Filmen er basert på den grafiske romanen Sandcastle av Frederik Peeters og Pierce-Oscar Lévy. Historien følger en gruppe ferierende mennesker som finner veien til en avsidesliggende strand. På denne stranden følger tid egne regler, og badegjestene begynner å eldes i et voldsomt tempo. Det er heller ingen måte å komme seg vekk på, og én etter én blir badegjestene innhentet av alderdom og død.

Om alderdom og død

Det er liten tvil om at regissør M. Night Shyamalan står for noen av de største grøsser- og spenningsfilmene i nyere tid. Men for hver The Sixth Sense og Signs vi har fått, har han også gitt oss en The Happening og Lady in the Water. Og jo mindre som blir sagt om The Last Airbender og After Earth, desto bedre.

Det beste som kan sies om Old er den sterke gruppen skuespillere som tar oss med gjennom handlingen. I tillegg er tematikken om alderdom og dødsfrykt interessant. Her får vi noen av skuespillernes beste øyeblikk, og jeg ble ofte minnet om Dylan Thomas’ kjente dikt Do not og gentle into that good night. Men disse lyspunktene ble dessverre overskygget av ujevn historiefortelling og banal regi, der man nesten kunne høre Shyamalan stå på sidelinjen og rope «Se på min regikunst! Se på den!!»

Godt rollegalleri

Heldigvis løftes Old noe opp av et godt rollegalleri. Gael Garcia Bernal og Vicky Krieps spiller far og mor i familien som gradvis blir brutt opp av sykdom og utroskap. Barna blir spilt av Nolan River og Alexa Swinton, men blir gradvis eldre og dermed byttet ut av andre skuespillere etter hvert som tiden løper fra dem. Det mest interessante her er mer hvordan skuespillerne må spille rollen i flere aldre, med yngre sinn i eldre kropper. Vi får også se den alltid gode Rufus Sewell som den rik og arrogant legen Charles, Aaron Pierre som rapperen Mid-Sized Sedan og Ken Leung som sykepleieren Jared. Og som med resten av M. Night Shyamalans filmen, har regissøren også denne gangen gitt seg selv en mindre rolle.

Dessverre må de dyktige skuespillerne slite med ujevn historiefortelling og til tider elendig dialog. Vi blir for eksempel stadig (og til det kjedsommelige) minnet på hva hver av rollene har som yrker. Legen snakker om helse og skader, mens forsikringsspesialisten kjører på med hvor stor sjanse, i prosent, det er for at det ene eller det andre skal gå galt. Psykologen vil psykoanalysere. Hver av rollene har merkelapper som dette, og filmen lar oss ikke glemme dem. Det er derfor synd at denne overforklaringen overskygger det som ellers kunne vært en interessant utforskning av frykten for alderdom og skrøpelighet.

«Shyamalan Twist»

Helt siden han slo igjennom med The Sixth Sense i 1999 har Night Shyamalan blitt så kjent for sine «twister» på slutten av sine filmer at begrepet «Shyamalan Twist» ofte brukes for å beskrive dem. Old gir oss også en twist, men dette er langt fra Shyamalans beste. Det skal ikke mye fantasi til for å se denne komme, og resultatet ender opp med å falle flatt. Hadde filmen styrt unna å overforklare alt, tror jeg twisten hadde fungert bedre.

Old legger frem noen interessante spørsmål om alderdom og dødsangst, men roter seg dessverre bort i ujevn og overforklart handling. At Shyamalan øser på med merkelige kameravinkler og halvskumle grøsserklisjer hjelper lite. Gode skuespillere redder heller ikke Old fra å føles mer som en halvgod episode av Lost, og det eneste filmen hadde gitt meg på slutten var en følelse av å ha blitt 108 minutter eldre.

Old har premiere på kino 30. juli.