I hoffet sitter Kongen med sine riddere. Det er jul, og høytiden skal feires. Kongen har mange eventyr og heltedåder bak seg, men han er nå gammel og skrøpelig. Det han ønsker seg mest av alt fra sine riddere er en historie eller myte om moral, mot og heltedåd. Men før noen får svare, slår dørene til hallen opp. En umenneskelig rytter med hud som bark kommer ridende inn.

Den mystiske ridderen ber hoffet være med på en lek: et slag for et slag. Den som våger kan slå mot ridderen hvordan han vil. Et år senere vil slaget gjengjeldes på samme måte. Kun den unge væpneren Gawain, ivrig etter å bevise sitt mot, går fram. Med ett slag fra Kongens sverd hogger han hodet til den mystiske ridderen rett av. Men til sin store overraskelse plukker kroppen opp hodet, som sier så at han må møte ham igjen om et år i det Grønne Kapell for å holde sin avtale. Han rir så av sted i natten.

Dette er begynnelsen på diktet Sir Gawain and the Green Knight, som tar for seg en av de mest kjente legendene om Kong Arthur og ridderne av det Runde Bord. Diktet ble skrevet en gang på 1300-tallet av en ukjent forfatter. Denne gangen er det den unge væpneren Gawain det handler om, som må overvinne en rekke prøvelser og fristelser før han kan møte den Grønne Ridder.

Forsøkt filmatisert tidligere

Dette klassiske diktet har blitt filmatisert tidligere, men jeg skal ikke klandre deg om du ikke kjenner til den versjonen. I 1984 ble publikum utsatt for den ganske så stusselige Sword of the Valiant: The Legend of Sir Gawain and the Green Knight. Den hadde riktig nok selveste Sean Connery i rollen som den Grønne Ridder, og et knippe andre kjente navn fra 80-tallet: Peter Cushing, John Rhys-Davies og Miles O’Keeffe, for å nevne noen. Denne filmen var, for å si det litt forsiktig, ikke godt mottatt av hverken publikum eller kritikere. En kritiker den gangen mente til og med at filmen fikk selv produksjonsverdien i Monty Python and the Holy Grail til å se mesterlig ut. Og i Monty Pythons film bruker de kokosnøtter i stedet for hester!

En indre reise

Heldigvis er denne nye filmatiseringen av det klassiske diktet noe helt annet. Den amerikanske regissøren David Lowery gir oss det som best kan beskrives som en kunstfilm, med fantastiske Dev Patel i rollen som Gawain. Andre roller er fylt av blant annet Joel Edgerton, Alicia Vikander, Sarita Choudhury og Erin Kellyman. Jeg var også glad for å se Sean Harris i rollen som Kongen. Den Grønne Ridder blir spilt av Ralph Ineson, ugjenkjennelig bak et tykt lag med imponerende sminke.

Så la oss oppklare én ting med det samme: The Green Knight er ikke en actionfylt fantasy-film med sverdsvinging og slagmarker. Her er det ingen skumle skurker eller drager i mørke huler. I stedet er dette en introspektiv film om en ung manns prøvelser der hans største motstander som oftest er han selv.

Klippene er ofte veldig lange, og vi får god tid til å ta inn alt av omgivelser og handling. Stillheten følger Gawain på hans reise, som føles mer og mer som en drøm jo lengre han kommer. Det lekes med tid og tanker, og det grubles om vår egen dødelighet. Gawain blir trukket både fremover mot en usikker skjebne og tilbake til en slags sikkerhet. Alt er mesterlig filmet i det som føles som et levende maleri av mysterier, symbolikk og naturfarger.

Ren fortellerkunst

The Green Knight er et etterlengtet gisp av frisk luft i en filmverden ellers mettet av action i lynraske klipp. David Lowery tar oss med på en drømmeaktig reise inn i en av de mest kjente historiene fra Arthur-legendene. Her er det mye å tolke, og The Green Knight gir oss tid til å ta det hele innover oss. Dette er ren fortellerkunst, og en film jeg sent vil glemme.