I 2001 kom filmen som fremdeles står seg som min favorittfilm gjennom tidene. Filmen om en liten klikk i Stavanger, blant annet bestående av smalbrynte Pia Tjelta, den konstant tragikomiske Vegar Hoel (som dessverre døde nylig), og nevrotisismens konge, Kristoffer Joner.
Jeg elsket denne filmen som 15-åring, og jeg elsker den like høyt i dag, som 35-åring.
En mongo kjærlighetsfilm
Jeg er ikke religiøs, men jeg forguder Mongoland. Av mange grunner. Én av grunnen er musikken til Kaada, musikk som klistrer seg fast til hjernen for alltid.
Da jeg så filmen første gang (jeg så den om igjen og om igjen som 15-åring), gikk særlig låtene «Care» og «Thank you for giving me your valuable time» på repeat, til mammas store frustrasjon. 20 år etter treffer denne musikken meg fremdeles midt i hjertet, og gjør meg både ung, lovende og nyforelska igjen.
«Care» treffer meg på en sår, vond og vakker måte som bare ungdomskjærlighet føles. Altoppslukende liksom, som øyeblikket Pia og Kristoffer (ja, karakterene heter det samme som personene) kysser og smører kake i fjeset på hverandre under 17.mai togets hektiske lykkerus. Dette høres kanskje ut som et klisjéfylte øyeblikk, men det fungerer. Jeg svelger kaka, jeg også. Antakeligvis fordi Kristoffers magre, sårbare og vemodige vesen står på toppen av glasuren, og gjør det hele menneskelig.
Mongomoro
Den andre grunnen til at jeg elsker Mongoland, er karakterene. De er kleine, morsomme, nevrotiske, tøffe, parodiske, originale, smarte, enkle, alt på en gang. Fra Stavanger-rapperen Gary som savner skikkelig kriminalitet å rime om, til hysteriske Vegar som tror at penisen hans er defekt, til Kristoffers famlende forsøk på å sjarmere Pia i senk gjennom kleine Christopher Walken imitasjoner. Filmen er så ærlig og ujålete som den kan bli, og dialogene er som regel alltid latterlig treffende, gøyale og underfundige.
Maleriske mongoeffekter
Det kanskje beste visuelle virkemiddelet denne filmen har, er vekslingen mellom farge- og svart hvitt. Nåtiden er svart- hvitt, og fortiden i farger, noe jeg synes er intet mindre enn en genistrek, som får seeren til å se lengselsfullt tilbake til den lykkelige fortiden. I senere tid har jeg hørt at dette var et budsjettspørsmål, i en produksjon som av mange ble kalt «amatørmessig», men dette gjør bare at jeg elsker filmen enda mer.
Mongoland er en deilig uperfekt film, proppfull av sjarm og glimrende skuespillerprestasjoner. Det er en utforskende, leken film, med en story som fort kunne blitt banal. For de fleste av oss har sett ulykkelige kjærlighetsfilmer før, om den store kjærligheten som «glipper». Men sjeldent en film med så mye angst og varme, menneskelighet og quierks, som Mongoland.
Førjulsmongo
Hvis du i en hektisk førjulstid skal ta deg tid til å se noe som helst, dropp Askepotts nøtter, Rowan Atkinsons kalkunkledde hode, og Charles Ds moraliserende historier, og se Mongoland. Det du vil se er en film uten svar, en film styrt av en lengsel og en film i konstant søken. Den handler om de store temaene i livet; kjærlighet, tap, sorg, angst, tro og vennskap, i spedd en god dose 20 års krise, portrettert av lokale helter- og gærninger.
Kjære Stavanger-mongoer, Stavanger-bataljonen; og særlig avdøde Vegar Hoel; takk for de deilige karakterskildringene, takk for denne nerdete, hjertevarme filmen. Takk for alle dens feil og mangler og endeløse sjarme. Størst av alt er kjærligheten.
Jeg grugleder meg til oppfølgeren, som visst nok kommer neste år, for det skal godt gjøres å toppe de gode følelsene denne filmen gir meg.