Joel Coen har valgt å adaptere selveste Shakespeares Macbeth som sin første film uten broren Ethan, og tilnærmer seg materialet med et annerledes filmatisk uttrykk enn de tidligere Coen-filmene.

Selv om Coen-brødrenes filmer fortrinnsvis har vært basert på deres egne originalmanus, har de også laget et knippe litterære adapsjoner – som teller O Brother, Where Art Thou?, No Country for Old Men, True Grit og The Ballad of Buster Scruggs, om jeg ikke har oversett noen.

Likevel så man ikke helt komme at Joel Coen skulle velge William Shakespeares Macbeth som forelegg for sin første film uten broren og makkeren Ethan. Det har da også resultert i en annerledes film enn man kunne forvente fra regissøren.

«Det skotske stykket», som handler om hærføreren som dreper sin konge for å overta Skottlands trone etter påvirkning av spådommer fra en heksetrio og sin egen hustru, har selvsagt blitt filmatisert en rekke ganger tidligere. Blant de nylige er Justin Kurzels Macbeth fra 2015, med Michael Fassbender og Marion Cotillard i hovedrollene, formodentlig mest kjent. For øvrig med en ulik, kanskje særlig i betydningen mer realistisk, tilnærming enn Coens The Tragedy of Macbeth.

Fabellignende surrealisme

Coen-brødrene forbindes gjerne med intrikate plottvendinger, minneverdige karakterer og velskrevet dialog. Alt dette har Shakespeares stykke, og slik sett er ikke valget så underlig som det nok kan høres ut. Mest overraskende er filmens sterkt stiliserte uttrykk – til tross for at Joel (og Ethan) Coens filmer pleier å være preget av et elegant og meget kyndig filmspråk, uten at dette er hva de oftest berømmes for.

The Tragedy of Macbeth er utsøkt fotografert i svart-hvitt og nesten kvadratisk bildeformat, med et formspråk (inkludert bemerkelsesverdig god lyddesign) som skaper en drømmeaktig og fabellignende surrealisme – mer i tråd med hvordan man kunne se for seg en adapsjon av The Lighthouse-regissør Robert Eggers. Følgelig føles det helt riktig at selskapet A24 er involvert som produsent og distributør av filmen. Men her er også klare ekko av Ingmar Bergman, Orson Welles og tysk ekspresjonisme.

Rollebesetningen kombinerer britiske og amerikanske skuespillere, men den dertil hørende blandingen av uttale blir aldri egentlig forstyrrende. Hovedkarakteren Macbeth spilles av Denzel Washington, mens Frances McDormand er Lady Macbeth. Begge er utmerket i rollene.

Foreleggtro dialog

Stilen og stemningene som framkalles i The Tragedy of Macbeth er svært imponerende, og det er naturligvis lite å utsette på selve handlingen. Det kan imidlertid være utfordrende å henge med på dialogen, tro som den er mot forelegget. Selv om de norske undertekstene absolutt hjelper, skaper dette en til tider noe distansert opplevelse av en ellers suggererende, betagende og fascinerende film.

Det bidrar for så vidt heller ikke til innlevelse at filmspråket er såpass lite virkelighetsnært, samtidig som dette unektelig er en av filmens fremste styrker.

Joel Coen solodebuterer med en beundringsverdig kompromissløs film, hvor han dristig nok forsøker seg på en ganske så annerledes estetikk enn tidligere – og lykkes godt med det. Ikke desto mindre hadde jeg nok blitt enda mer begeistret for en film med et tilsvarende uttrykk basert på egenskrevet materiale isteden, befolket av hans egne karakterer. En slik Coen-film står høyt på min ønskeliste til neste jul.

The Tragedy of Macbeth har premiere på utvalgte norske kinoer 25. desember. I Oslo settes den opp på Vega Scene.