«Syk pike» - Svart komedie med skråblikk på moderne representasjonskultur
5Total vurdering

Syk pike var den eneste norske filmen som var representert i Cannes i år. Nå kommer den på norske kinoer.

Noen filmer kan leses på flere måter. Og den lesemåten vi som publikummere velger, avgjør hva slags film det blir – for oss. Syk pike er en slik film. Her tilbys vi iallfall to svært ulike mulige lesninger. Jeg kommer tilbake til dem.

Signe (Kristine Kujath Thorp) bor sammen med Thomas (Eirik Sæther). Han er en kunstner som er i ferd med å bli anerkjent og få et navn. Hun jobber på en kaffebar. I de innledende scenene ser vi dem sammen i noen smådrøye situasjoner som handler om stjeling av dyr vin og å hjelpe en kvinne som er sterkt skadet av hundebitt. Tonen settes for en film som ikke helt legger seg på hverdagsfortellingens trygge kurs.

 

Oppmerksomhetssøkende

Raskt blir et hovedtema introdusert. Signe viser seg å være oppmerksomhetssøkende. Nei, det er noe mer. Hun er sykelig oppmerksomhetssøkende. Signe ser ut til å være villig å gå svært langt for å få folks øyne på seg. Som da hun plutselig påstår å ha nøtteallergi i et middagsselskap som skal feire kjærestens utstillingsåpning, med påfølgende drama da hun bevisst spiser mat med nøtter i, og må fake en kraftig fysisk reaksjon.

De relativt uskyldige stuntene som skaffer henne oppmerksomhet i begynnelsen av fortellingen er etter hvert ikke tilstrekkelige. Via en venn med lyssky forbindelser skaffer hun seg et russisk-produsert legemiddel mot angst. Hun har fanget opp at legemiddelet kan gi kraftige bivirkninger i form av alvorlige hudforstyrrelser. Det viser seg å stemme, og Signe har dermed funnet det optimale verktøyet for å befinne seg i sentrum for alles oppmerksomhet.

Kreativ lekenhet

Regissør Kristoffer Borgli – som tidligere har laget DRIB (2017) med et beslektet tema – har en kreativ lekenhet i filmspråket som kommer godt til syne her. Denne gangen har han skrevet manus til og regissert en svart komedie – som han selv kaller kroppshorror.

Hovedrollen er som skapt for Torp, som er en skuespiller som har seilt inn de siste årene med gode og litt annerledes karakterer. Så også som Silje. Hun gir oss akkurat denne kombinasjonen av søt uskyld, ubetenksom fandenivoldskhet og målrettet galskap som behøves for å gi Signe liv. Vi så noe av det samme i Ninjababy (2020).

Syk pike er en film som beviselig foregår i Oslo. Rammen er på mange måter realistisk. Men samtidig trekkes vi etter hvert ut av det realistiske universet. Borgli gir oss korte scener her og der som mer framstår som drømmescener. Ett sted får vi to versjoner av samme scene, og må selv velge hvilken vi skal tro på.

Etter hvert blir hendelsene mer og mer drøye, og vi aner at den beste måten å forstå filmen på er ikke å holde fast i det realistiske som vi tross alt ble introdusert for i begynnelsen. Vi får heller ingen forklaring på Signes oppmerksomhetssøken, og hun blir dermed ikke så interessant som et menneske som portretteres. Borgli er overhodet ikke interessert i psykisk helse i denne fortellingen. Det spennende med karakteren, og med filmen, er heller at den drar noen handlinger og karaktertrekk vi alle kan kjenne oss igjen så langt at vi kjenner ubehaget. Filmen handler altså ikke om Signe. Den handler om oss.  Den kommenterer på det moderne menneskets søken etter oppmerksomhet, der Internettet har gitt oss hele kloden som mulig arena.

Innlagt i fortellingen er noen scener fra en støttegruppe for mennesker med ulike usynlige lidelser, dit Signe søker. De trekker i en annen retning enn filmens hovedfortelling og er ikke så interessante, selv om de i og for seg byr på et par artige situasjoner.

 

Metafortelling

Syk pike forstås etter mitt skjønn best som en metafortelling om hvordan vi lever i det morderne samfunnet. Kanskje kan vi noen ganger snakke om en representasjonskarusell og en oppmerksomhetsfascisme, som vi holder levende i det digitale landskapet vi (også) lever livene våre i. Vi utsettes og utsetter oss selv for krefter som bryter ned. Høyst frivillig. Resultatet kan bli riktig stygt. Både i bokstavelig og overført betydning.

Det er der Syk pike er sterkest. I tillegg til at den dobbelt-inviterer oss til både å le og å sette latteren i halsen.

 

Delta i diskusjonen