I over et tiår har den nye norske krigsfilmbølgen imponert både kritikere og publikum, suksessen vil ingen ende ta. I høst er krigen stadig aktuell i Krigsseileren, Kampen om Narvik, dokumentaren Hva skjedde med Torstein Raaby? samt humorserien Gutta på skauen.

Wehrmacht invaderer Norge 9. april 1940 og to måneder senere hadde en okkupasjonsstyrke på flere hundre tusen mann kontroll på hele landet. Leder av Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, utfører et statskupp og danner sin egen regjering. Etter at de allierte bestemmer seg for å trekke seg ut av Norge, flykter Kongen og statsråd til England. Tyske Josef Terboven sendes til Norge som rikskommisær for å danne et riksråd. Han styrer landet, blant annet med NS, mens sikkerhetspolitiet med Gestapo skulle sørge for ro og orden i landet.

Mens okkupasjonen er et faktum, begynner en gryende motstandsbevegelse å ta opp kampen. Hjemmefronten var det vide begrepet på folkebevegelsen som støttet kampen mot okkupasjonsmakten, både gjennom holdningskamp og sivil eller militær motstand. I all hemmelighet fant spredte grupperinger etter hvert sammen. Milorg, også kjent under navnet Gutta på skauen, var den militære delen av motstandsbevegelsen mens Sivorg var den organiserte sivile motstanden.

I 1946 ble det laget tre okkupasjonsdrama i Norge hvor krigen var et traume som kunne bearbeides med film. Siden skulle de bli mer fartsfylte og varierer fra å omhandle operasjonsgruppen Shetlandsgjengen, motstandsmannen Jan Baalsrud, motstandsgruppen Kompani Linge samt sabotasjeaksjonen på Vemork. Andre verdenskrig i norsk film kan i hovedsak inndeles i to perioder. Den første perioden er filmene lansert mellom 1946 og 1993, og omtales som okkupasjonsdrama.

Den siste filmen i første periode var Hans Petter Molands Secondløitnanten (1993) mens den første i den andre perioden kom 15 år senere med Max Manus (2008). På samme måte som det kom et oppsving av filmer om andre verdenskrig i Danmark etter Flammen og Citronen (2008) skulle også Max Manus bane vei for en ny og stadig pågående bølge med norske krigsfilmer. Man kan anta at mye av årsaken skyldes den verdensomspennende populariteten til tyske Der Untergang (2005) som med sine 263.000 kinobesøk var en av de mest sette på kino i Norge i 2005.

Max Manus (2008)

Max Manus var en enorm publikumssuksess og er en av de norske krigsfilmene fra andre verdenskrig det har blitt skrevet og debattert mest rundt. Regissør-duoen Joachim Rønning og Espen Sandberg hadde studert sammen i Stockholm og laget flere hundre reklamefilmer. Produsent John M. Jackobsen bedyret at han ikke hadde sett deres debutfilm Bandidas (2006), men plukket de ut til å regissere spillefilmen Max Manus (2008) på bakgrunn av deres kortfilmer. Manuset var skrevet av debutanten Thomas Nordseth-Tiller som igjen hadde basert det på Max Manus´ to selvbiografier «Det vil helst gå godt» og «Det blir alvor». Dessverre døde Nordseth-Tiller av kreft kort etter filmens premiere og dette ble hans eneste manus. Til å portrettere filmens største roller hentet man inn Aksel Hennie og Nicolai Cleve Broch, datidens mest prominente skuespillere, godt etablert gjennom filmene Buddy (2003) og Uno (2004).

Etter å ha kjempet frivillig mot sovjetiske styrker under Vinterkrigen i Finland har Max Manus vendt tilbake til et okkupert Oslo hvor tyskerne dominerer luftrommet og marsjerer nedover Karl Johan. Manus blir en del av motstandsbevegelsen sammen med sine kamerater Gregers Gram og Gunnar Sønsteby. Økningen i deres sabotasjeaktiviteter fører til at Manus arresteres og det blir funnet sprengstoff i hans leilighet. Mot alle odds klarer han å rømme og kommer seg ut av landet. Nå starter treningen i det som blir det første norske kompaniet trent opp til å utføre sabotasjeaksjoner i Norge. Tilbake i Oslo i 1943 starter deres første store aksjon og målet er å senke tyske skip som ligger i Oslo havn. Gestapo, ledet av Siegfried Fehmer, er på sporet og har som mål å infiltrere grupperingen og ta Manus.

Max Manus er først og fremst en biografisk heltefilm og en romantisering av norsk motstand med vekt på karakteren Max Manus. Vi ser aldri invasjonen av Norge da Max på dette tidspunktet kjemper under Salla-fronten i Finland. Gjennom Vinterkrigens kampscener etableres han som en fryktløs soldat og en krigens mann. Åpningsscenen er intens og effektiv med et ristende kamera, et velkjent visuelt grep etter Saving Private Ryan (Redd menig Ryan, 1998), og dette gir filmen et godt anslag som krigsfilm. Hans omgangskrets i Oslo presenteres som unge, fryktløse og risikovillige menn. De ønsker å handle, men uten å tenke på eventuelle konsekvenser. De begynner i det små med ulovlig avisproduksjon og den kameratslige og muntre stemningen, spesielt mellom Hennies Manus og Brochs Gregers Gram, akkompagneres med lystig og lett musikk.

Spenningskurven er klassisk med Max som havner i Gestapos klør, men som klarer å rømme gang på gang. Deretter følger en klassisk treningssekvens før sabotasjeaksjonene begynner. Det skytes, sprenges og gruppens menn blir skutt eller tatt. Stemning går fra munterhet til alvor og historien er ypperlig tilrettelagt for god dramaturgi. Det påpekes til stadighet hvorfor aksjoner mot tyskerne vil føre til gjenytelse i form av drap på sivile. Det er nesten så filmen prøver å gi svar til et undrende publikum om hvorfor det ikke skytes mer mot tyskerne. Filmens nerve intensifieres i takt med utvikling på Østfronten og i Ardennerslaget, og stadig mer står på spill. Som en kontrast til alvoret kommer en fin underhistorie med det noe kompliserte forhold til Tikken, spilt av Agnes Kittelsen.

Les også Andre verdenskrig: Seks kommende norske krigsfilmer.

Filmen omfavner og utbroderer antagonisten og det bygges opp til en klassisk katt og mus-lek mellom motstandsbevegelsens Max Manus og deres farligste motstandere Siegfried Fehmer, leder av Gestapos hovedkvarter på Victoria terrasse. Fehmer presenteres som en sjarmerende karakter samtidig som hans målrettede jakt gir utslag i en sadistisk torturscene, dog fremstilt på relativt mildt vis. Vi skånes også for det mest grafiske i iscenesettelsen av tyskernes represalier og likvidering. Det er nesten så man kan mistenke at det holdes tilbake og dempes i frykt for streng aldersgrense og tap av publikum. Dette kan kanskje best forklares med Medietilsynets vurdering: «Dette krigsdramaet inneholder enkelte skildringer av blodige ofre og voldshandlinger. Da disse er lite nærgående og kortvarige får filmen 12-årsgrense.»

Oslo er gjenskapt og presentert på en troverdig tidsriktig vis, delvis gjennom digitalt etterarbeid, og vi aksepterer at handlingen foregår under krigens dager. Det er et imponerende syn å se 700 statister utkledd som marsjerende tyske soldater i Karl Johan med hakekorsbanner hengende fra Stortinget. Tyskerne snakker tysk, slik de skal i krigsfilm, men tidvis også på norsk med en tysk aksent. Filmfotograf Geir Hartly Andreassen byr på kreative kameraføringer og lekne vinkler utover det nødvendige. Filmen er også effektivt klippet av danske Anders Refn som siden skulle lage sitt eget danske epos med De forbandede år (2020).

I forkant av innspillingen hadde Sønsteby kommentert manus og påpekt historiske feil. Samtidig hadde han akseptert kreative endringer grunnet nødvendige dramaturgisk krav. Direktøren på Norsk Hjemmefrontmuseum Arnfinn Moland hadde vært rådgiver og kontrollert kildebruk. Parallelt med filmen utga Moland og manusforfatter Nordseth-Tiller boka «Max Manus – film og virkelighet» som redegjorde for avvikene mellom film og virkelighet. Likevel oppsto det en omfattende og langvarig debatt etter filmens premiere hvor historikere stilte spørsmålstegn ved dens sannhetsgestalt og hvor andre kritiserte dens tilnærming til Hollywoods fortellerstil. Det største ankepunktet var hvorvidt Max Manus i virkeligheten deltok i nærkamp under vinterkrigen.

Mens Sønsteby var begeistret for sluttresultatet havnet Max Manus i samme situasjon som mange andre krigsfilmer. U-571 (2000) fikk et frynsete rykte grunnet at den ikke var tro mot historiske fakta mens Enemy at the Gates (2001), den gang den dyreste amerikanske produksjonen laget i Europa, fikk kritikk for at historien om kampene i Stalingrad ikke kunne verifiseres godt nok. Det ble nok strebet etter autensitet, men Max Manus var nok på alle mulige måter en underholdningsfilm laget for å tiltrekke seg et størst mulig publikum fremfor å vise krigsårenes grimme virkelighet.

Max Manus ble den største norske filmsuksessen på mange tiår. Den ble sett av 1.162.820 publikummere på kino, ble solgt til over 30 andre land og over 400.000 DVD- og Blu-ray plater ble satt ut i handel. I dag fungerer filmen fortsatt ypperlig som en krigsfilm, men den må sees på som et påkostet underholdningsprodukt og pengemaskin fremfor en kunstfilm eller som et historisk dokument. De visuelle effektene holder fortsatt høy kvalitet og handlingen er like spennende i dag som ved dens premiere. Sett i lys av den stadig massive krigsfilmproduksjonen på verdensbasis er mangelen på en alvorlig tone filmens største ankepunkt i dag. Den føles noe datert med den lekne kjeklingen og tøysing mellom de unge motstandsmennene. Der det her føles noe påtatt finner vi en mer vågal brodd i danske Flammen og Citronen fra samme år. Den fremstår mer tidløs og holder seg fortsatt kvalitetsmessig godt i dag. Og ikke minst savner vi fortsatt den uforløste konklusjon på historien til Victoria Winges karakter.

Svik (2009)

Som en motreaksjon til heltefortellingen i Max Manus fulgte filmen Svik (2009) opp med en historie om norske krigsprofitører. De alliertes bombing av Hydros fabrikkanlegg på Herøya 24. juli 1943 brukes som som springbrett for historien om de som kjempet mot tyskerne og de som tjente penger på dem. Hydro-fabrikken produserte gjødsel og en aluminiumfabrikk var under oppføring. 55 av de 1100 som var på jobb denne dagen mistet livet, men aksjonen stoppet norskprodusert aluminium for det tyske krigsapparatet. Mens Hydro i filmen kritiseres for sin utstrakte bruk av krigsfanger som arbeidskraft, 25% var tvangsarbeidere eller utenlandske krigsfanger, er manuset en ren fiksjonshistorie. Budsjettet på 20 millioner kom fra distributør Svensk Filmindustri og private investorer og den ble laget uten noen form for offentlige støttemidler.

Oslo, 1943. Nattklubbeier Tor Lundblom (Fritjov Såheim) tjener i samarbeid med Gestapo-sjef Krüger (Götz Otto) gode penger på krigen. Klubben er møtepunkt for norske forretningsmenn og krigsprofitører samt tyske offiserer. Både Tor og Krüger har et forhold til nattklubbens store sangerinne Eva Karlsen (Lene Nystrøm), men de kjenner ikke til hennes dobbeltspill med den norske motstandsbevegelsen. Svein Nordanger (Kåre Conradi) har kommet fra London og sammen med Kristin (Ingrid Bolsø Berdal) trenger de Evas hjelp for kommende operasjoner.

Svik er en todelt filmopplevelse. På den positive siden, gjennom tidsriktig kulisser, kostymer og rekvisitter lar publikum seg raskt hengi til krigsårenes Oslo. Tyske okkupanter kommuniserer på tysk eller på norsk med tysk aksent. Lene Nystrøm som Eva inviterer oss inn i nattklubben som forførerisk nattklubbsangerinne, et sted som blir svært sentralt i filmen. Nystrøm debuterte som skuespiller i danske Fri os fra det onde (2009) og hennes andrerolle som dobbeltagent og femme fatale i Svik er midt på treet. Fotograf Hans Kristian Riise er debutant, men visuelt har han skapt et slags film noir-aktig preg som fungerer godt. Svik er et mildt og noe nedskalert drama, hovedsakelig filmet i kveldsmørke eller om natten. Filmprodusent og næringslivsmann Håkon Gundersen er prosjektets kreative leder og debuterer i rollene manusforfatter, produsent og regissør. Dessverre virker det som han burde fått mer assistanse og innspill på flere plan.

Les også Andre verdenskrig: Nyere danske film om andre verdenskrig.

Etter Max Manus hadde publikum skyhøye forventninger til neste norske krigsfilm, dette klarte ikke Svik å innfri. Det handler om svik mot nasjonen Norge, svik mellom brødre og et trekantdrama mellom Tor, Krüger og Eva. Filmen har en noe flat struktur og mangler den klassiske oppbygningen og spenningskurven. I tempo og konflikter, slik krigsfilmsjangeren som regel krever, mangler den god fremdrift, action, skyting og eksplosjoner. Presentasjonen av historien slik den utspiller seg på skjermen er ikke strukturert godt nok. Den er ikke strømlinjeformet og dermed kommer ikke filmens essens frem til publikum. Den klassiske kommunikasjonsavtalen mellom filmskaper og publikum svikter. Karakterenes mål er ikke klare og tydelig nok, det blir litt for mange aktører og det er ikke helt klart hva de ønsker og hvorfor. Når vi først serveres elementer av nerve og intensitet mot slutten av filmen, kommer dessverre dette for seint.

Motstandsbevegelsen, presentert med Svein og Kristin, ønsker i samarbeid med London å få bombet fabrikken på Herøya som utgjør en trussel da den kan produsere 12.000 tonn aluminium i året. Tyskerne taper på Østfronten og råvarer er derfor svært viktig. En klassisk spillefilmtilnærming til dette historiske faktum ville ha fokusert mer på sabotasjeaksjon og hatt, dette som filmens mål. Det historiske bakteppet med bombing av Hydro-fabrikken på Herøya utnyttes ikke til det fulle og man undres hvorfor manus ble skrevet slik den ble filmet.

Filmen i dens reviderte utgave på DVD og Blu-ray har to begynnelser. Det starter med arkivopptak fra Nuremberg i 1948 da CEO for industrikonsernet IG Farben Herman Schmitz, som også var styremedlem i Norsk Hydro, blir dømt til fire års fengsel. Deretter hopper vi til Bel Air California i 1992 hvor en eldre utgave av Eva, i samvær med sitt barnebarn, mimrer tilbake til krigens dager i Oslo 1943. Stilmessig og kvalitetsmessig gir denne nye rammefortellingen følelse av TV-filmens uttrykk og kvalitet i sterk kontrast til kinofilmens krav. Verken skuespill eller fortellerstemme leveres på godt nok vis. Den nye introduksjonen står i sterk kontrast til scener fra krigens dager hvor det visuelle uttrykket til fotograf Hans Kristian Riise er kvalitetsmessig langt høyere.

Svik hadde et svakt plakatdesign og fikk gjennomgående negativ kritikk med påfølgende kort levetid på norske kinoer. Kun 15.908 besøkende så den på kino og man kan anta at den nye rammefortellingen kom som et dramaturgisk grep myntet på internasjonalt salg etter en noe avbrutt norsk kinovisning. Ytterligere negative grep i filmen er redigering og overganger som føles for enkle. Musikken er nesten konstant, men svært generisk, og tilføyer ikke filmen noe – den er tvert imot irriterende. Over ti år etter dens lansering har ikke Svik fått noen sterkere posisjon, den skal i sin ustrukturerte fremtoning vise seg å være det svakeste bidraget i nyere norsk krigsfilm.

Into the white (2012)

Samme år som Svik sviktet, tok Alexander Joyce kontakt med produksjonsselskapet Zentropa med mål om å lage dokumentarfilmen Comrade. Han hadde jobbet med en ide siden 2004 og pitchen var en historie fra 1940 da tyske Horst Schopis og Richard Partridge i et britisk krigsfly skjøt ned hverandre over Strynefjellet. Mannskapet fra begge flyene klarte mot alle odds å søke ly i samme jakthytte. Deres mål var å komme tilbake til krigen, men et vennskap skulle vokse mellom fiendene. Zentropa og produsent Peter Aalbæk Jensen ønsket å lage en spillefilm i stedet for en dokumentarfilm og hentet inn erfarne Petter Næss. Med to tyske skuespillere i hovedrollene lå det nok en baktanke om at regissøren av Elling (2001), som hadde blitt en kultfilm med over 200.000 publikummere på kino i Tyskland, kunne lage en norsk krigsfilm med internasjonal appell.

En konflikt oppsto mellom Joyce og Zentropa, de skværet opp og dokumentarfilmen ble skrinlagt. Spillefilmen byttet navn til Into the White (2012) med referanse til hvordan Schopis’ fly ble atskilt fra resten av skvadronen på grunn av dårlig vær og snøstormer. Den ble solgt inn til 21 land før dens verdenspremiere på Filmfest Oslo 4. mars 2012. Det som omtales som en antikrigsfilm av regissør Næss, åpner med å påpeke at bakteppet til historien er kappløpet mellom Storbritannia og Tyskland om Norge, og hvor målet er å få kontroll over jernmalmforsyning fra norske havner.

27. april 1940. Tyske Horst Schopis (Florian Lukas) og hans medsoldater blir skutt ned av et britisk fly ved Grotli i Oppland. Tre av dem overlever og deres mål er å komme seg tilbake i krigens kamper. De overraskes av en vinterstorm, men finner ly i en jakthytte. Samtidig har kaptein Davenport (Lachlan Nieboer) med skytter Smith (Rupert Grint) også nødlandet etter motortrøbbel og ankommer snart samme hytte. Britene blir tatt til krigsfanger og hytta deles i to soner. Den utemmede villmarken med sterke vinterstormer samt lite mat og brensel krever at fiendene må samarbeide for å overleve.

Into the White var det første av to produksjoner fra Zentropa International Norway, det andre var Flaskepost fra P (2016). Filmen var bygd opp i et rolig tempo med et godt anslag og et godt premiss basert på sanne hendelser. Det er to fiender som utkjemper en maktkamp og et psykologisk spill over noen lange dager i iskald norsk natur. Det er en kamp mellom britisk arroganse og mannsterk tysk struktur. Britenes taktikk er å prøve å irritere, stresse og gjøre tyskerne usikre. Holdningen mellom de to er svært fiendtlig, men de skal lære av hverandre og til slutt skal filmens essens bli to fiender som bytter ut hat med et gryende vennskap.

Størstedelen av filmen utspiller seg i og rundt hytta og dens begrensede rom. Det gir reduserte muligheter for lek med kamera, men samtidig forsterker kammerspillet konflikten mellom de to grupperingene som et hint til Hans Petter Molands Kjærlighetens kjøtere (1995). Kameraderi innad i hytta referer derimot tilbake til den opprinnelige tittelen Comrade. Into the White finner sin nerve og intensitet underveis med den eskalerende konflikten mellom nasjonalitetene. Alt som er filmet i og rundt det snødekte fjellandskapet har en herlig visuell stil, det er nesten så man kjenner vinterkulden trenge gjennom fra skjermen til seerens kropp. Rollene spilles av tyskere og engelskmenn som snakker sitt språk, bortsett fra Stig Henrik Hoff i rollen som tyske Strunk.

Trusselen er mangfoldig. Tyskerne og britene er hverandres fiender. Deretter kommer naturkreftene, mangel på mat og brensel. Som en slags ytterligere trussel presenteres den nærliggende grupperingen med norske soldater. Denne gangen er ikke de norske soldatene heltene, men fremstår på forfriskende og interessant vis som filmens antagonister. Ved den norske militærleiren i Stryn har en jeger funnet rester av et fly på fjellet og norske soldater skal undersøke dette neste dag. Filmens store ankepunkt er at utenomverden og nordmennene først dukker opp etter 1 time og 11 minutter. For variasjonen og spenningens del hadde det dog vært et bedre dramaturgisk grep å flette inn denne grupperingen i historien på et langt tidligere tidspunkt. Into the White hadde et godt plakatdesign, fikk jevnt over gode anmeldelser, ble sett av 43.012 på kino og fungerer fortsatt ypperlig som en noe nedskalert, men godt instruert og spilt norsk krigsfilm.

Kongens nei (2016)

Med sin opprinnelige tittel Tre døgn i april skulle Erik Poppe gi publikum en fortelling om noen av Norgeshistorien mest dramatiske døgn etter invasjonen i 1940. Produsent Finn Gjerdrum hadde opsjon på R. Jacobsens bok «Kongens nei» utgitt i 2011 samtidig som Jan Trygve Røyneland var i gang med et utkast til manus. Han hadde allerede vunnet en konkurranse om beste filmidé under filmfestivalen Movies on War med Kongens nei i 2011. Etter å ha studert manuslinjen ved Filmskolen i Lillehammer skulle dette bli Røynelands første spillefilmmanus, men etter hvert skulle Poppes mangeårige samarbeidspartner Harald Rosenløw Eeg kobles på manusutviklingen. Regissør Poppe har uttalt at han ikke er spesielt opptatt av filmer om andre verdenskrig og målet var å «fortelle en fascinerende, spennende og ikke minst, vesentlig historie». Samtidig ønsket han å unngå det trygge, forutsigbare og gjenkjennelige. Med et budsjett på 65 millioner kroner skulle han lage Kongens nei (2016).

8. april 1940. Over radio meldes det at tyske krigsskip er på vei nordover. De blir forsøkt stanset av effektive kanoner på Oscarsborg festning, men de fleste kommer seg videre. Den norske utenriksministeren oppsøkes av den tyske sendemann Curt Braüer som ønsker norsk kapitulasjon. Regjeringen nekter, og med tyske soldater etter seg, må kong Haakon VII og kronprins Olav flykte. De fleste store norske byer er okkupert og de tar tog til Hamar. Regjeringen er også på flukt og ønsker å gå av, men kongen nekter dem. Quisling gjennomfører statskupp, Norge er i krig og Haakon VII må ta sin endelige beslutning vedrørende kapitulasjon.

Kongens nei er først og fremst en god spillefilm og en historieleksjon i norsk krigshistorie. Det er en kamp mot tiden hvor diplomati mellom tysk sendebud, norsk utenriksminister, den norske regjering og Kong Haakon er sentral. Det antydes forsiktig hvorfor Norge er et viktig mål med sin kystlinje og jernmalm, men kampene skal i Kongens nei i hovedsak utspille seg to steder. Den første storslåtte kampscener mellom tyskerne og nordmenn prøver å sette filmens tone. Scenen fra kanonbatteriet på Oscarsborg festning natt til 9. april viser et krigsskip som langsomt og uten synlig lys kommer inn i Oslofjorden, men militæret har ingen ordre om å skyte på det. Den rutinerte og eldre kommandanten Birger Eriksen, spilt av Erik Hivju, har befalet over unge urutinerte soldater som får beskjed om å fyre av. Senkingen av krigsskipet Blücher imponerer stort selv om det er laget ved hjelp av digitale effekter.

Den andre store stridsscenen er kampene på Midtskogen gård ved Elverum. Norske soldater holder stillinger med enkelt forsvarsverk før det braker løs med heftig ildveksling da en stor styrke med tyskere ankommer. Tyskernes mål er å anholde kongen mens norske soldater skal holde dem tilbake. Sekvensen byr på et intenst slag dyktig presentert med håndholdt og hektisk kamera fra filmfotograf John Christian Rosenlund. Utover disse to scenene er det lite konflikt til å være en krigsfilm.

Les også Ukraina i krigsfilm: Før, under og etter andre verdenskrig.

Det er en historie om far og sønn-forholdet mellom Kong Haakon VII og kronprins Olav som utgjør fortellingens essens. Det er det betydningsfulle valget som tynger Kong Haakon VII og veien til det riktige svaret. Det er motsetningene og konflikten mellom den eldre, rutinerte og selvsikre faren og den unge og impulsive sønnen. Det er et stort spenn i stil og fremføring i skuespillet mellom det alvorlige og dramatiske og ikke minst befriende gode spillet til danske Jesper Christensen. I kontrast leveres et mer humoristisk og mer oppjaget spill fra Anders Baasmo Christiansen. Den unge gardisten Fredrik Seeberg, basert på en historisk korrekt karakter, skal i tillegg bli en slags gjennomgangsfigur og en metafor på hvordan unge nordmenn skal ofre seg for kongeriket under mottoet Alt for Norge.

Der Max Manus tydelig var inspirert av, og lå nærmere den amerikanske heltefortellingen, tilnærmer Erik Poppe seg krigsfilmens på markant annerledes vis mer i tråd med den europeiske tradisjonen. Tempoet er lavere, men den er like handlingsmettet. Kamera er håndholdt og det bygges opp god dramaturgi og drivkraft i invasjonens tidlige fase. Spenningen ligger i flukten og tyskerne som jakter dem. Tidskoloritt er god og troverdig, vi lar oss lett føre tilbake til tre døgn i april. På lydsiden spenner det fra det storslåtte til en dyster, pulserende og droneaktig musikk under hendelsene på Oscarsborg. Det er nesten som at komponist Johan Söderqvist, Nordens kanskje mest anerkjente komponist, har latt seg inspirere av Hans Zimmer og Christopher Nolans filmografi.

Ankepunkt er de stadig og kanskje unødvendig mange tekstplakatene som forstyrrer publikum fra å leve seg inn i universet og tvinges i retning dokumentarisk historieleksjon. Vi blir på denne måten stadig påminnet om å observere historien fra utsiden selv om intensjonen til Poppe nok var en annen. «Kongens nei ble et forsøk på å fortelle historien på en mer sannferdig og mindre tilgjort måte. Jeg har fått oppleve hva krig er i virkeligheten. Det er ikke filmatisk slik vi ser på film, men et hav av små men viktige historier, som sammen danner det store bildet av hva krig er», uttalte Poppe ved lansering.

Med sin formidable suksess, sett av 713.676 besøkende på kino, er Kongens nei den nest mest populære krigsfilmen etter Max Manus. Samtidig var det et forvarsel på en stadig nedadgående publikumskurve. Ingen norske filmer om andre verdenskrig har klart å gjenta et kinotall i samme størrelsesorden siden. Den suksessfulle koblingen mellom det norske kongehuset og andre verdenskrig kan på den andre siden ha bidratt til og banet vei for miniserien Atlantic Crossing (2020).

Den 12. mann (2017)

Etter den enorme publikumssuksessen til miniserien Kampen om Tungtvannet (2015) var det fastslått at det norske publikum stilte seg positiv til nytolkninger av velkjente krigshistorier. Jan Baalsruds flukt fra tyskerne fra Rebbenesøya var fortalt i David Howarths bok «Ni liv, historien om Jan Baalsrud» i 1955 og siden filmatisert av Arne Skouen som Ni liv (1957). Filmen ble nominert til Gullpalmen og siden Oscar-nominert for beste fremmedspråklige film. I ettertid har den flere ganger blitt kåret til Norges beste film og dermed har historien en svært sentral plassering i norsk filmhistorie. Baalsrud ga selv uttrykk for at han ikke betraktet seg som noen helt, men at de virkelige heltene var de som hjalp ham under flukten.

Produsent Veslemøy Ruud Zwart oppdaget at det var mange uriktigheter mellom spillefilmen Ni liv og Baalsruds tremenning Tore Haugs bok «Jan Baalsrud, og de som reddet ham» utgitt i 2001. Sammen med ektemannen Harald Zwart skulle produsenten i over 10 år jobbe opp mot filmatiseringen Den 12. mann (2017). Filmrettighetene ble sikret og gjenlevende ble intervjuet for en mest mulig autentisk historie mens manus ble skrevet av Petter Skavlan. I den nye filmen skulle lokalbefolkning med spesielt kvinner og samer få oppmerksomhet mens Baalsrud skulle få andreprioritet.

Skottland 1943, britiske styrker trener opp norske soldater i å utføre sabotasjeaksjoner i Norge. En av disse er operasjon Martin hvor tolv menn i en fiskeskøyte har i oppdrag å organisere hemmelige militær motstandsgrupper i Troms samt sabotere en flyplass. Etter en eksplosjon havner mannskapet i sjøen for så bli tatt til fange av tyskerne. Den eneste som kommer seg unna er Jan Baalsrud (Thomas Gullestad). Han blir skutt i foten og kjemper en innbitt kamp for å komme seg til Tromsø. Sjefen for det tyske sikkerhetspolitiet i Tromsø, Kurt Stage (Jonathan Rhys Meyers), sørger for å henrette de andre sabotørene og setter alt mannskap i bevegelse for å pågripe den tolvte mannen.

Gjennom fem Hollywood-produksjoner har den rutinerte Zwart blitt den norske filmskaperen som har håndtert flest store filmproduksjoner. Denne erfaringen tar han med inn i norsk krigsfilm og bruker det til det fulle. Vi vet han kan lage film i stor skala, men her er oppgaven å nedskalere til norsk budsjett og norske forhold. Resultatet er en storslått spenningsfilm, en overlevelsesthriller og en underholdende blockbuster satt til et nordnorsk bakteppe. Det handler om overlevelse der Baalsrud gang på gang gjennomgår prøvelser, og må i tråd med boken vi har lest, stadig ofre et av sine ni liv. Hans handlinger, som den umulige svømmeturen i isende vann, blir av lokalbefolkningen omtalt som noe umulig. Med tyske soldater hakk i hæl og en indre kamp som etter hvert skal bekjempes, ligger fokus på viljestyrke og overlevelse mot alle odds. Skuespilleren Gullestad gikk kraftig ned i vekt for å forsterke karakterens kroppslige forfall.

Les også Andre verdenskrig: Polen og andre verdenskrig på film.

I kontrast til de norske motstandsmennene presenteres de tyske antagonistene som klassisk onde og voldelige sadister. Motsetningene karikeres til det ytterste der det utøves smertefulle avhør med tortur på sabotasjegjengen og som kulminerer med henrettelse. Tyskerne er innbitt på å fange Baalsrud, de bruker store ressurser på dette og gradvis kommer årsaken til overflaten. Det tar lang tid før vi får forklaringen med at ingen noensinne har unnsluppet Kurt Stage og at dette er et personlig nederlag for ham. Vi kan derimot bedre forstå at de er redde for symboleffekten en motstandsmann på frifot vil gi folket i nord. Fra nordmennenes side uttaler Marius Grønvoll (Mads Sjøgård Pettersen) at Baalsrud har blåst liv i deres håp mens Baalsrud selv mener han jaktes på fordi han sitter på informasjon tyskerne ikke må få tak i.

Fortellerformen har fin flyt og rytme der den på effektivt vis klipper mellom Baalsrud, de som risikerer dødsstraff ved å hjelpe ham samt de som er på jakt etter ham. Spenningskurven er upåklagelig der publikum sitter på tå hev og hvor neste scene alltid påfølges av en ytterligere kritisk hendelse. Fremdriften er god, og tempoet er høyt. Filmskaperens valg om å la lokalbefolkningens historie tre frem kan være årsaken til at presentasjonen av Baalsrud som krigeren og handlingens mann først kommer mot slutten. Og da som et tilbakeblikk til begynnelsen hvor uforsiktighet og en tysk minesveiper blir historiens springbrett.

Med Den 12. mann har norsk krigsfilm blitt enda mer raffinert og kommer enda et skritt nærmere et internasjonalt nivå. Det er et mektig lydbilde med effektiv bruk av for eksempel fravær av lyd etter en stor eksplosjon. Den har et utsøkt bilde fra filmfotograf Geir Hartly Andreassen med stor fokus på visuelt storslått nord-norsk natur. Tyskerne snakker tysk, til og med iren Jonathan Rhys Meyers har lært seg å snakke tysk. Filmens største ankepunkt er nok de stadige feberdrømmene som bryter med filmens realisme og hvor det dramaturgiske grepet drøm i drømmen stadig brukes for å overraske publikum. I tillegg blir den spektakulære scenen med reinsdyrkjøring ispedd langvarige skuddsalver noe spekulativ. I virkeligheten foregikk denne transportetappen stille og rolig.

Harald Zwart har i langt større grad laget et publikumsfrieri med en mer kommersiell spennings- og underholdningsfilm enn vi så med den mer neddempede Kongens nei. Zwart ble riktignok kritisert for å være spekulativ der fakta ikke ble sjekket nøye nok og for oppdiktede scener som ikke samsvarte med historisk korrekthet. Baalsrud hadde sin historie mens historikere mente at tyskerne verken søkte etter eller jaktet på Baalsrud og det ble debattert hvorvidt den feberpregede og paranoide flukten skapte feilaktige erindringer. Med et kinobesøk på 640.690 publikummere kan man anse Den 12. mann som en stor kinosuksess, men uten å nå opp til verken Max Manus eller Kongens nei. Kunne denne nedadgående publikumskurven indikere at det norske kinopublikummet begynte å bli mettet på historier om andre verdenskrig?

Spionen (2019)

Som en kontrast til mannsdominert motstandskamp er Spionen (2019) fortalt fra en kvinnelig dobbeltagents synsvinkel. Spionen var laget av produksjonsselskapet 4 ½ Film med Karin Julsrud og Håkon Øverås som produsenter. Få år etter samarbeidet på Kongens nei gjentas partnerskapet mellom Harald Rosenløw Eeg og Jan Trygve Røyneland som skriver manus basert på Iselin Theiens biografi «Sonja Wigert. Et dobbeltliv» fra 2010. Sonja var en av Norges mest populære skuespillere i mellomkrigstiden og opplevde også å bli en stor stjerne i Sverige under krigen. På grunn av dette foregår mye av handlingen i nabolandet og regien ble gitt til svenske Jens Jonsson. Han hadde bakgrunn i den svært stilistiske miniserien God morgon alla barn (2005) og kinofilmen Ping Pong-kongen (2008) før et mer hektisk stilskifte kom med Snabba cash – Livet deluxe (2013). På papiret burde derfor Spionen bli en svært stilistisk film med innslag av hardkokt og intens spenning.

Norges Rikskommissær Josef Terboven (Alexander Scheer) er bergtatt av skuespillerinnen Sonja Wigert (Ingrid Bolsø Berdal). Under en visitt på en prøvefilming inviterer han henne til å overvære et middagsselskap hos ham på Skaugum. Samtidig trenger Akrell (Rolf Lassgård) i C-byrået, som består av spioner som jobber for svenskene i Stockholm, en infiltratør i Norge. C-byrået mener at tyskerne i Norge kartlegger Sverige før en invasjon og at en person med kodenavn Maria sender detaljer om svensk forsvarsverk til Berlin. Sonja avslår først både tilbudet til Terboven og Akrell. Da hennes lungesyke far Sigvald (Erik Hivju) arresteres for tilknytting til motstandsbevegelsen og sendes til Grini fangeleir må hun derimot revurdere begge tilbudene.

På et slags metanivå blir Leif Sinding, filmregissør og medlem av Nasjonal Samling, den som fører filmskuespiller Wigert nærmere Terboven. Samtidig som hun blir elsket for sin ariske fremtoning blir hun uglesett og hatet av sine skuespillerkollegaer som mener hennes tette bånd med tyskere er spikeren i karrierekista. Sonja Wigert mener man ikke kan slutte å lage film selv om det er krig og at noen føler det er propaganda. Hun lever et dobbeltliv hvor hun på den ene siden av grensen lever teaterscenens glamorøse liv i Stockholm i tett samvær med en diplomat ved den ungarske ambassaden. På den siden lager hun film i Norge og har et tett forhold til Terboven. Med et todelt liv utfører hun spionasje for svensk etterretningstjeneste og for den tyske okkupasjonsmakten i Norge.

Det er en interessant og ukjent krigshistorie hvor Sonjas handlinger utføres i en moralsk gråsone. Med arrestasjonen av far og bror får historien et springbrett og Sonja et motiv. Det er en interessant dualitet som spion og heltinne på svensk side og forræder på norsk side. I sterk kontrast til Max Manus og Den 12 mann som smører tykt på er Spionens historie underdramatisert. Det er nesten så den holder tilbake i frykt for å arge på seg krigshistorikernes vrede. Nøkkelscener hvor Sonja sniker seg rundt i mørket og bedriver spionasje skal by på spenning på høyt nivå. Dessverre framstår disse som flate, ofte filmet med kun et kamerautsnitt, og dramatikk og intensitet er påfallende fraværende. Et ytterligere ankepunkt er at filmen har en stigende oppbygning mot finalen og den store avsløring, men den klarer avslutningsvis ikke å leve opp til sitt dramaturgiske løfte.

Det er store likhetstrekk mellom Svik og Spionen hvor det mest åpenbare er en kvinnelig hovedrolle i funksjon som dobbeltagent. Begge karakterene synger på scene og de har svært intimt samvær med høytstående tyske offiserer i Oslo. De kan begge sees på som varianter av såkalte femme fatale fra film noir og som spionerer for motstandsbevegelsen. Dessverre legger begge filmene seg på et noe dramaturgisk og spenningsmessig flatt nivå der de strever med å akselerere nerve og intensitet. Spionen gir ingen konkrete svar, den kun antyder Sonjas handlinger uten å utdype et tydelig standpunkt den ene eller andre veien. Hun er en dyktig manipulator som får viljen sin, men om hun inngår i motstandsbevegelsen eller ikke er ikke enkelt å si.

Spionen er godt laget med et utsøkt foto og et generelt godt visuelt uttrykk. Den har riktig filmatisk uttrykk hvor tidsånden er godt representert. Som en kontrast til den skitne krigen er det omgang med høyere sosietet og deres mer luksuriøse omgivelser. Vi får ikke samme inntrykk av okkupasjonen med tyske soldater som i tidligere filmer. Alt er mildere, nesten på grensen til jovialt, og det nærmeste vi kommer krigens grimme virkelighet er antydning av grafiske bilder på avstand. Slik blir Spionen nærmere et drama med spionfilmens egenskaper enn en ren krigsfilm.

Det ble ingen debatt rundt autensitet og historisk korrekthet i Spionen. Filmen var basert på en relativt fersk biografi og Ingrid Bolsø Berdal fikk innsyn i Sonja Wigerts materiale fra hennes nærmeste familie før innspilling. Mens spillet til Berdal stort sett ble trukket fram som noe positivt fikk filmen kun over middels anmeldelser. Det er karakteren Akrell som har fortellerstemme i rammefortellingen og som dermed presenterer denne ukjente spionhistorien fra andre verdenskrig. Filmen avslutter med å påpeke at Sonja først ble renvasket i nyere tid da svenske krigsarkiver ble åpnet og man så omfanget av hennes spionasjevirksomhet. Dette var den andre filmen fra andre verdenskrig med en kvinnelig hovedperson, og neste film ut skulle ta det et hakk ytterligere med en krigshistorie sett fra et jentebarns perspektiv.

Flukten over grensen (2020)

Der Den 12. mann fremhevet lokalbefolkningen med kvinner og samer i Nord-Norge som de virkelige heltene skulle Flukten over grensen (2000) by på et forsiktig taktskifte. Publikum skulle få se en mørkere side av nordmenn med de som sviktet og hjalp okkupasjonsmakten. Kinoåret 2020 presenterte to nyanser av jødeforfølgelse i Norge under andre verdenskrig. Flukten over grensen var den første. Den var dessuten den første etter Liten Ida (1981) som omhandlet krigens grusomheter fra barns synsvinkel og var rettet mot et yngre publikum.

I Tyskland ble jødene diskriminert fra Adolf Hitlers maktovertakelse i 1933 og situasjonen forverret seg gradvis frem til utbruddet av andre verdenskrig i 1939. Under invasjonen av Polen ble jøder utsatt for massedrap, men først på Wannsee-konferansen i 1942 ble den endelige løsningen på jødespørsmålet avklart med systematisk tilintetgjørelse. Samtidig som masseutryddelsen fant sted i utryddelsesleirer i Polen gjeninnførte Vidkun Quisling og hans NS-regjering jødeparagrafen i Norge 13. mars 1942. I Norge bodde det omtrent 2100 jøder da arrestasjonen av alle jødiske menn over 15 år begynte i oktober 1942.

Høsten 1942 arresterer norske jøder, men noen klarer å komme seg i skjul samtidig som deres flukt planlegges. En dag rett før jul opplever den 10 år gamle og nysgjerrige jenta Gerda at politiet banker på hjemme hos dem. Etter en resultatløs razzia blir hennes far og mor arrestert, mistenkt for å skjule jødiske barn. Overlatt til seg selv finner Gerda og hennes bror Otto et hemmelig rom i kjelleren hvor de jødiske barna Sarah og Daniel skjuler seg. De skulle deporteres og Gerda og Otto bestemmer seg for å fullføre sine foreldres oppgave. De fire setter ut på en reise til deres tante Vigdis i Halden hvor en grenselos skal hjelpe dem over grensen til Sverige. Men det er ikke bare godhjertede mennesker som er ute etter å hjelpe dem.

Før forfatter Maja Lunde fikk braksuksess og bokhandlerprisen for «Bienes historie» i 2015 hadde hun ambisjoner om å jobbe som manusforfatter. Flukten over grensen ble presentert som en ide av Lunde og Espen Torkildsen allerede ti år tidligere, og mens filmideen skiftet fra det ene til det andre produksjonsselskapet, bokdebuterte hun i mellomtiden med samme historie i «Over grensen» i 2012. Selv om det var mange sanne hendelser om grenseloser som smuglet folk over grensen under krigen var dette en ren fiksjonshistorie. Mens Lundes litterære karriere tok av skulle filmatiseringen regisseres av spillefilmdebutanten Johanne Helgeland.

Tematisk inngår Flukten over grensen utvilsomt i den nye bølgen med norske filmer om andre verdenskrig samtidig er det også en barnefilm. Sjangermessig ligger Flukten over grensen nærmere barnefilmen og det joviale Karsten og Petra-universet enn norsk krigsfilm generelt etter Max Manus. Det er en familiefilm hvor de bærende rollene i 10-12 års alderen spilles av barn. Paradoksalt nok ga Medietilsynet filmen aldersgrense ni år med begrunnelse at den inneholder partier med utrygg stemning og faretruende situasjoner med barn på flukt. Dermed har Flukten over grensen blitt en vågal barnefilm med et alvorlig og tungt tema som med sin høye aldersgrense dermed fikk en noe begrenset seergruppe.

Les også Andre verdenskrig: D-dagen og vendepunktet i andre verdenskrig på film.

Rammefortellingen og filmens premiss presenteres med arkivbilder fra krigens dager supplert med fortellerstemmen til en eldre Gerdas som mimrer tilbake i tid. Den unge Gerdas snarrådighet får henne ut av vanskelig situasjoner og den første timen er først og fremst viet lek og bekymringsfri barnslig nysgjerrighet. Alexandre Dumas´ «De tre musketerer» med det velkjente mottoet «En for alle og alle for en» blir til fire barn på reise hvor de må vokte seg mot voksne som kan være hjelpsomme eller farlige. Dog blir enkelte nordmenn som lensmannen og billettøren på toget presenteres som godhjertet hjelpere. Det hele akkompagnert av leken barnefilmmusikk som bryter med tidsånden filmen har forsøkt å bygge opp.

Først etter en time kommer filmens nerve i møte med en NS-sympatisør og hvor intensitet oppstår i flukt gjennom snøkledd skog med tyske soldater og sporhunder i hælene. Hovedtema er norske jøders vanskelige kår under krigsårene, men som barnefilm skraper den bare på overflaten og antyder mer enn den forklarer. Gerdas bror Otto blir med en kamerat på et NS-møte hvor det påpekes hvordan jødene utgjør en trussel for Europa. Da hans deltagelse oppdages av hans foreldre, stiller han spørsmålstegn om hvorfor de skal hjelpe jøder da de tross alt ikke er som oss. Forklaring uteblir, men dynamikken mellom ridderen Gerda og den svikefulle broren som ofrer seg til slutt gir en riktig pedagogisk finale.

Kombinasjonen krig og barn er i filmhistorisk sammenheng en svært vanskelig hybrid. De er sjelden barnefilmer, men oftest voksenfilmer fortalt med barn i de bærende rollene. Internasjonalt er spennet stort fra Idi i smotri (Gå og se, 1985), Steven Spielbergs Empire of the Sun (Solens rike, 1987), John Boormans Hope and Glory (Vår ære og vår makt, 1987) til nyere filmer om barn som opplever holocaust i The Boy in the Striped Pyjamas (Gutten i den stripete pyjamas, 2008), Elle s’appelait Sarah (Saras nøkkel, 2010) og The Book Thief (Boktyven, 2013). Mens referansegrunnlaget er filmer laget for et eldre publikum må det innrømmes at det er vanskelig å vurdere barnefilmen Flukten over grensen som en krigsfilm. Kunne filmen med sitt vanskelige tema hatt en større brodd dersom den hadde blitt laget som en ungdomsfilm?

Flukten over grensen var en av mange norske filmer som hadde kinopremiere under pandemien og som ble rammet av publikumsrestriksjoner og stengte kinoer over hele landet. Den fikk i hovedsak svært gode anmeldelser og ble sett av 139.748 på kino, til tross for sine utfordringer. Siden vant den Amanda-prisen for beste barnefilm påfulgt av Sølvklumpen for Beste norske barne- og ungdomsfilm i 2020, delt ut av Norske Kinosjefers Forbund. Filmen ble også solgt inn til USA og en rekke europeiske land. Ettersom filmen var basert på en fiksjonshistorie oppsto ingen stor debatt angående dens autensitet til historiske fakta.

Den største forbrytelsen (2020)

75 år etter frigjøringen skulle endelige Norge få sin filmatiske holocaustfortelling og oppgjør med norske landssvikere. Jødetematikken hadde stort sett vært fraværende i norsk krigsfilm, sett bort fra eksempelvis Bente Erichsens Over grensen (1987) og den forsiktige påstartede tråden fra Flukten over grensen, men nå skulle norske jøders skjebne utbroderes. Den største forbrytelsen (2020) bygger på deporteringen av 529 jøder fra Norge til Auschwitz med Donau 26. november 1942. Vi følger familien Braude med far Benzel, mor Sara og deres fire barn Charles, Isak, Harry og Helene. Den jødiske arbeiderfamilien flyktet fra utrygghet i Litauen til Norge, men krigen og den jødiske usikkerhet skal innhente dem. Manuset bygger på en sann historie skrevet av Harald Rosenløw Eeg og Lars Gudmestad basert på deler av Marte Michelets bok «Den største forbrytelsen – Ofre og gjerningsmenn i det norske holocaust» utgitt i 2014. Underveis i prosessen hadde Michelet fått lese manuset og fikk komme til med innspill underveis. Regissør Eirik Svensson hadde sett en rekke filmer med samme tematikk i forkant og hadde et budsjett på 50 millioner kroner til rådighet.

Norge har vært okkupert av Tyskland i over to år og ute i Europa har det nazistiske regimet startet deportering og utryddelse av det jødiske folket, påpeker en fortekst før filmens prolog. 26. november 1942 skal statspolitiet hente alle jødiske kvinner samt menn i Oslo som ikke ble anholdt en måned tidligere. Tre år tidligere kjemper den norske jøden og proffbokseren Charles Braude (Jackob Oftebro) mot en svensk utfordrer. Etter å ha feiret seieren med sin ikke-jødiske kjæreste Ragnhild og to brødre drar de hjem for å spise et jødisk måltid og utføre en hebraisk bønn. Etter å ha fridd til, og flyttet sammen med Ragnhild, starter invasjonen 9. april 1940. Mens Helene reiser til nøytrale Sverige forblir resten av familien i Oslo. Kun NS-medlemmer får lov til å bokse, jødene får stempel i sin legitimasjon og sine eiendeler inndratt til fordel for statskassen. Så arresteres jødiske menn og føres til Berg interneringsleir i Tønsberg. Der står de ovenfor en nordmann i tysk uniform, en sadistisk og nådeløs leirkommandør, spilt av Nicolai Cleve Broch.

Deretter fortsetter filmen der prologen stoppet 26. november og vi følger den følelseskalde og kliniske deportasjonen av de resterende jødene, ledet av politiinspektør Knut Rød (Anders Danielsen Lie). Det er en storstilt aksjon med flere hundre politifolk som i sine mange biler kjører ut til forhåndsgitte adresser. Filmens anslag suger til seg seeren fra første øyeblikk. Deretter kommer mellomfasen med idyll og hygge gjennom utfyllende karakterpresentasjon før vi får kontrasten med den gradvis uhyggelige utviklingen for familien Braude. Den største forbrytelsen følger en velkjent dramaturgisk modell som fungerer utmerket med sin nøye planlagte spenningskurve.

Dette er først og fremst den store norske holocaustfortellingen på film, deretter et filmatisk oppgjør med landssvikere og NS-sympatisører under krigsårene. Filmen skaper ubehag, den er intens, til tider sadistisk, men samtidig fortalt på et godt vis. Karl Erik Brøndbos foto er med å løfte filmen til et høyere nivå, og til tross for hans begrenset spillefilmerfaring, er dette svært imponerende arbeid som gir filmen et internasjonalt preg og kvalitet. Filmen byr dessuten på en svært god tidsånd hvor alt er planlagt og utført til minste detalj. Noe er også tilført ved hjelp av digitalt etterarbeid.

Filmens kvalitet løftes også av et svært godt skuespill, spesielt fra Michalis Koutsogiannakis og Jakob Oftebro. Sistnevntes karakter Charles utkjemper på vegne av alle norske jøder en slags symbolsk maktkamp mot den nådeløse nazisten og leirkommandanten på Berg interneringsleir. Der barnefilmen Flukten over grensen hadde berøringsangst, klarer Den største forbrytelsen å reflektere rundt tematikken i langt større grad. Vi ser kontrasten mellom NS-sympatisørene, Hirden og de jødiske brødrene. I en scene påpeker Charles at de er norske og ikke jøder. Hvorfor må de være jøder når de føler seg norsk, spør han. Den konservative faren blir svært sint med påfølgende slag mot Charles, og dermed fritas de for skyld. Det drypper stadig historier om jøder som blir tatt og motstandsmenn som blir skutt. Det er det norske politiet som i sin likegyldighet fremstilles som de skyldige, tyskerne er kun i bakgrunnen.

Filmen dveler ved de riktige scenene og trykker på de emosjonelle og medmenneskelige knappene. Regissør Svensson har uttalt at han bevisst ikke ønsket å gå like brutalt til verks slik som eksempelvis Sauls sønn (2015), men den holder generelt lite tilbake i presentasjonen av det norske holocaust. Kvalitativt troner den skyhøyt over danskenes foreløpige holocaustfilm Fuglene over sundet (2016) og den befinner seg godt plassert i selskap med flere internasjonale holocaustfilmer laget de siste tiåret som franske La Rafle (Utryddelsen, 2010), polske In Darkness (2011) eller spanske El fotógrafo de Mauthausen (Fotografen i Mauthausen, 2018).

Det eneste ankepunktet er at den, antageligvis av kommersielle sammenhenger, skaper et litt for lang karakteretablering og romantisk forhold mellom Charles og Ragnhild før den finner sin virkelige nerve og intensitet. Filmen avslutter med å fortelle at 773 jøder ble arrestert og sendt til Tyskland under det norske holocaust og hvor kun 38 kom tilbake. Igjen skulle en norsk film ble preget av en mediedekt debatt, men det var ikke filmen i seg selv som ble angrepet. Både før og etter premieren raste det med kritikk rundt kildebruken i Michelets bok «Hva visste hjemmefronten» publisert i 2018 og filmen ble grunnet tematikken dratt inn i dragsuget. Men det var i hovedsak pandemien med blant annet stengte kinoer i Oslo som var filmens største utfordring. Med premiere 25. desember 2020 solgte Den største forbrytelsen til slutt 120.674 kinobilletter.

Delta i diskusjonen