Selv om årets utgave var preget av den tragiske togulykken i Hellas to dager tidligere, bød den internasjonale dokumentarfestivalen i Thessaloniki på et sterkt og omfattende filmprogram.

I begynnelsen av mars tok Cinema på nytt turen til den internasjonale dokumentarfestivalen i Thessaloniki, som i år var preget av den tragiske togulykken i Tempe 28. februar – knapt to døgn før festivalen startet. 57 mennesker mistet livet da et tog med passasjerer fra Athen til nettopp Thessaloniki frontkolliderte med et godstog nær byen Larissa. Mange av de omkomne var unge studenter ved universitetet i festivalens vertsby, og ulykken har vekket sorg, sinne og protester i hele Hellas etter mange år med systemisk neglisjering av landets jernbane.

Årets utgave av festivalen avlyste derfor alle offisielle fester så vel som åpnings- og avslutningsarrangement. Men selve filmvisningene gikk som planlagt, og festivalen fungerte også som en velkommen møteplass for folk i de vanskelige dagene etter ulykken.

Her følger en gjennomgang av noen av høydepunktene fra det omfattende filmprogrammet på den 25. dokumentarfestivalen i Thessaloniki.

Kvinnefiendtlighet i Syria og interseksuelle i Sør-Afrika

Vinneren av festivalens hovedpris The Golden Alexander var Under the Sky of Damascus, regissert av Heba Khaled, Talal Derki og Ali Wajeeh. (Mest kjent av disse er nok Derki, som tidligere har regissert blant annet Of Fathers and Sons og Tilbake til Homs.) Filmen, som er en samproduksjon mellom USA, Danmark, Tyskland og Syria, handler om en gruppe unge kvinner i Damaskus som går sammen om å skrive et teaterstykke som skal rette fokus på den utbredte misogynien og mishandlingen av kvinner i Syria – men hvor uforutsette hendelser gjør at filmen etter hvert tar en noe annen retning, som også illustrerer det samme problemet så altfor godt.

Filmen er så absolutt en verdig vinner, da den var blant festivalens aller sterkeste filmer. Under the Sky of Damascus ble først vist i Panorama-seksjonen på filmfestivalen i Berlin, noen få uker før festivalen i Thessaloniki.

Hovedjuryens andrepris, The Silver Alexander, gikk til den rumenske regissøren Tünde Skovráns Who I Am Not, som portretterer to svært ulike personer i Sør-Afrika som begge er interseksuelle – individer som ikke nødvendigvis kan defineres klart som enten mannlig eller kvinnelig. Dette er en nærgående, observerende (men også med noen mer visuelt eksperimentelle innslag) og bevegende film om en gruppe mennesker man ikke ofte hører om i den ellers nokså utbredte debatten om kjønn og identitet.

Who I Am Not hadde verdenspremiere i det internasjonale konkurranseprogrammet i Thessaloniki, og vant i tillegg The Mermaid Award for beste film med LGBTQI+-tematikk og den greske seksjonen av WIFT (Women in Film & Television) sin pris, som gis til en kvinnelig filmskaper.

Kampen for Assange og den glemte krigen i Syria

Festivalen har en mengde priser fra mange juryer, og alle vinnerne skal ikke nevnes her. Verdt å trekke fram er imidlertid Ithaka – A Fight to Free Julian Assange, regissert av Ben Lawrence. Filmen vant Amnesty Internationals pris, som tildeles en film som løfter fram menneskerettigheter, og handler om Assanges far John Shipton og forlovede (senere kone) Stella Moris i deres kamp for å få Julian Assange løslatt. Ithaka er for øvrig støttet av den norske stiftelsen Fritt Ord.

Moris var selv tilstede i Thessaloniki for en lengre Q&A med publikum etter visningen, der hun utdypet filmens budskap om at hans mektige fiender gjennom svertekampanjer har evnet å rette verdens oppmerksomhet mot Assanges personlighet – og dermed ledet fokuset vekk fra krigsforbrytelsene han har eksponert. Og fra de større, prinsipielle perspektivene knyttet til hans potensielle utlevering til USA, der han risikerer 175 år i fengsel for spionasje. For denne saken er egentlig et spørsmål om journalistisk frihet og demokrati.

Demokrati var også et tema i Beyond Revolution – Fighting for Democracy av Kristof Gerega, som følger tre spirende, unge ukrainske politikere i årene før Russlands invasjon. Filmen gir et annet perspektiv på Ukraina enn vi er blitt vant med, med vekt på demokratioppbyggingen i landet og tilnærmingen mot det vestlige Europa, og kun en epilog viet tiden etter krigsutbruddet.

En krig som får langt mindre oppmerksomhet for tiden er den som stadig pågår i Syria. 5 Seasons of Revolution skildrer de dramatiske årene fra den arabiske våren gjennom en gruppe unge syrere som kjemper for forandring i landet – og den sterke motstanden de møter fra Assads regime. Regissør Lina – som kun er kreditert med fornavn, og gjennom filmen benytter seg av ulike identiteter – er selv en av disse, og dokumentaren tar også i bruk deepfake-teknologi for å anonymisere andre sentrale karakterer.

5 Seasons of Revolution gir et nært og personlig innblikk i den syriske motstandskampen, og er en opprørende påminnelse om en etter hvert neglisjert konflikt. Filmen, som hadde europeisk premiere på festivalen, er co-produsert av det norske selskapet Piraya Film og har amerikanske Laura Poitras (Citizenfour, All the Beauty and the Bloodshed) som eksekutiv produsent.

Hybridfilmer og Herzog om nevroteknologi

Den legendariske tyske filmskaperen Werner Herzog, som senere i år fyller 80, er stadig høyst aktiv på dokumentarfronten. I sin nyeste film Theatre of Thought utforsker han på sitt særegne vis – inkludert en del befriende humor – menneskelig bevissthet i lys av utviklingen innen nevroteknologi. I denne besnærende og tankevekkende dokumentaren snakker Herzog med en rekke fagpersoner på området, og stiller (også i sin umiskjennelige voice-over) spørsmål om hvilke muligheter og etiske utfordringer som kan følge med å koble menneskehjernen til datamaskiner. For eksempel: Om alle tankene dine blir lagret på en harddisk, hvor sikker kan du være på at de ikke havner på avveie? Og hvilken garanti har man for at det ikke vil bli sendt informasjon den motsatte veien, altså at tanker programmeres i den oppkoblede hjernen?

Et par filmer som blander dokumentar med fiksjonselementer – gjerne kalt hybridfilmer – fortjener også å nevnes.

Mighty Afrin: In the Time of Floods handler om tolv år gamle Afrin, som har vokst opp langs Brahmaputra-elva i Bangladesh. Etter hvert som klimaendringene får elven til å flomme stadig mer over, begir hun seg ut på en reise mot hovedstaden Dhaka for å lete etter faren sin.

Dette er en poetisk og nærmest fabellignende film med et betagende visuelt uttrykk – og som blant annet benytter seg av subjektivt forankrede flashbacks, noe man sjelden ser i dokumentarer. Den greske regissøren Angelos Rallis har ikke desto mindre fulgt sin unge hovedkarakter gjennom fem år, og med det laget en mektig og egenartet skildring av dagens mange underpriviligerte klimaflyktninger. Mighty Afrin vant vel fortjent WWF Hellas’ pris for beste film med miljøtematikk.

Law Chens Starring Jerry as Himself handler på sin side om en eldre asiatisk immigrant i USA som en dag får en oppringning fra kinesisk politi og rekrutteres til et undercover-oppdrag, som involverer korrupsjon og lysskye pengeoverføringer. Dette er en spennende og sjarmerende, men også melankolsk dokumentar som tar noen uventede vendinger, og hvor selve historien på mer enn en måte rettferdiggjør filmens lekne og medrivende bruk av fiksjonssekvenser.

Verdt å framheve i denne sammenhengen er også Inside My Heart av Saskia Boddeke (som blant annet har regissert dokumentaren The Greenaway Alphabet om ektemannen Peter Greenaway). Dette er en film om den nederlandske teatergruppa Kamak, som består av skuespillere med kognitiv funksjonsnedsettelse, hvor den dokumentariske portretteringen av gruppa kombineres med praktfulle filmatiske iscenesettelser av stykket de arbeider med, og som bærer tydelig preg av regissør Boddekes erfaring med operaoppsetninger.

Gresk pornodronning og intim familiefortelling fra Annie Ernaux

Blant de klare høydepunktene på festivalen var den gresk-kanadiske filmen Queen of the Deuce, som er et portrett av avdøde Chelly Wilson – en jødisk kvinne som flyktet fra Hellas som barn under andre verdenskrig, og bygget et aldri så lite pornokinoimperium i New York på syttitallet.

Gjennom familiemedlemmer og folk fra kretsen rundt henne, samt omfattende arkivmateriale, forteller regissør Valerie Kontakos’ film denne eksentriske kvinnens rikholdige, fascinerende og heftige livshistorie, som rommer flere paradokser.

The Super 8 Years er regissert av den Nobel-prisvinnende forfatteren Annie Ernaux, sammen med sin sønn David Ernaux-Briot. Denne essayistiske, en time lange filmen består utelukkende av familiens Super 8-filmopptak fra sønnens barndom, med Ernaux’ nåtidige refleksjoner på lydsporet om det vi ser. The Super 8 Years er en intim og poetisk fortelling om forfatteren og hennes familie gjennom flere år, som samtidig fanger mange interessante aspekter ved det franske samfunnet i en politisk bevisstgjørende brytningstid.

Dansk kunstnerportrett og svensk hyllest til levende bilder

Danske Lea Globs Apolonia, Apolonia har allerede fått mye oppmerksomhet, ikke minst vant den hovedprisen på den viktige dokumentarfilmfestivalen i Amsterdam (IDFA) i november. Dette er ikke desto mindre en film som fortjener en varm anbefaling. Filmen er et portrett av filmskaperens bohemske kunstnervenninne Apolonia, som hun følger med kameraet i mer enn ti år. Etter hvert som den ukrainske Femen-grunnleggeren Oksana Shachko blir del av Apolonias liv og filmskaperen selv går gjennom noen dramatiske hendelser, utvikler Apolonia, Apolonia seg til å handle om mer enn den sterke og karismatiske hovedpersonen – og kan kanskje best beskrives som en film om selve livet.

Og sist, men absolutt ikke minst: And the King Said, What a Fantastic Machine, som allerede har vunnet priser i Sundance og Berlin. Denne svensk/danske dokumentaren regissert av Axel Danielson og Maximilien Van Aertryck er også en essayfilm basert på arkivmateriale, og tar oss gjennom de levende bildenes tekniske utvikling – fra de tidligste kameraene til dagens kakofoni av livestrømming og virale nettvideoer. Dette er en både humoristisk, fengende og tankevekkende film, produsert av det svenske selskapet Platform Produktion, med Erik Hemmendorff og Ruben Östlund som eksekutive produsenter. Den er heller ikke så lite Östlundsk i sitt innhold, og inkluderer flere videoklipp av typen Östlund selv liker å trekke fram som inspirasjonskilder for sine egne filmer.

Gledelig nok skal And the King Said, What a Fantastic Machine settes opp på norske kinoer til høsten. Det er virkelig noe å se fram til.

Den 25. utgaven av Thessaloniki International Documentary Festival ble arrangert i perioden 2.-12. mars 2023.