I dag er det 42 år siden forfatteren og filmskaperen Sigbjørn Hølmebakk døde. Han ble bare 59 år gammel.
Hølmebakk ble født 2. februar 1922 i Kvinesdal, var bror av forlagsmannen og forfatteren Gordon Hølmebakk og aktiv på venstresiden i norsk politikk, bl.a. i Orientering og som medstifter av Sosialistisk Folkeparti. Han var også aktiv i Folkebevegelsen mot atomvåpen i Norge.
Hølmebakk debuterte litterært i 1950 med novellesamlingen Ikke snakk om høsten. Som forfatter var han realist, og skrev om eksistensielle spørsmål, med driv og sterke miljøskildringer. Han ble en folkekjær forfatter før han døde bare 59 år gammel. 1961 skreiv han artikkelen «Brønnpisserne» om mistenkeliggjøring og personforfølgelse av kommunister og andre radikale.
Hølmebakk ble også kjent som filmforfatteren. «Fimbulvinteren» (1964) om tyskernes utbrenning av Finnmark ble filmatisert som Brent jord i 1969, i regi av Knut Andersen. Et sterkt krigsdrama, om tyskernes «brente jords taktikk» i Finnmark, ble udødeliggjort gjennom skuespillerne Rolf Søders, Anne Lise Tangstads, Solfrid Heier og Egil Hjort Jensen, samt unge Kåre Tannviks minneverdige innsats. Filmen fikk stor publikumsoppslutning og gode kritikker, både nord- og sørpå.
Hurra for Andersens ble filmatisert i 1966, regien var ved Knut Andersen. En sosial komedie med Arve Opsahl og Aud Schønemann i spisen for et knippe nye og friske skuespillere.
«Jentespranget» (1970) ble filmatisert i 1973, regien denne gang var ved dansken Knud Leif Thomsen. Filmen ble hyllet som Ingerid Vardunds opus magnus i norsk film. Måten hun skildrer «denne drabelige beretningen om en erotisk sulten, arbeids-seig ugift kvinne, ensom med sine mørke lengsler», for å låne Arne Hestenes’ ord i Dagbladet, gikk inn i norsk filmhistorie med betydelig kraft og stilsikkerhet.
«Karjolsteinen» (1975) ble filmatisert i 1977, igjen var det Knut Andersen som stod for regien. Et skjebnes-svangert møte mellom en ung forfatter (Erik Øksnes) og en eldre prest (Sverre Anker Ousdal) er rammen for historien, som skildrer etterkrigstiden og landssvik-oppgjøret med gnagende tvil og undergravende kjærlighet. Hølmebakk fikk Kritikerprisen for sin roman i utgivelsesåret og Doblougprisen, Svenska Akademiens pris til norsk og svensk skjønnlittertatur, året etter.
Allsidig forfatter
Til tross for at han døde bare 59 år gammel, rakk han så uendelig mye. Som Simen Skjønsberg skrev i sin nekrolog i Dagbladet: «Et menneske som mer enn de fleste fargela vårt politiske og litterære liv de siste 30 år.» Først og fremst som forfatter av åtte romaner, to novellesamlinger, ei barnebok og flere artikkelsamlinger. Men også som filmskaper, først og fremst på manussiden.
Lenge vaklet han mellom spørsmålet om det var boka eller filmen som skulle bli hans viktigste medium. Og ikke minst var han en politisk aktivist. Kjell Cordtsen skrev i sin introduksjon til den posthume artikkelsamlingen «Ta ikke denne uro fra meg»; «Partistifter var han. En gjennombrudds-skikkelse. En mobiliserende drivkraft i tidens store avgjørende stridsspørsmål.»
Tom Lotherington skrev i Norsk Biografisk Leksikon: «Sigbjørn Hølmebakk var et kjempende menneske, som etter alt å dømme vant nye krefter ved å være i kamp. Anekdotisk, men også betegnende for mannens karakter, er den opplysning at han i løpet av en omskiftelig tilværelse med egne hender satte i stand minst 9 forfalne hus og hytter.» Ved Feda skole er det reist en byste av Sigbjørn Hølmebakk med teksten: «Ta ikke denne uro fra meg».
Storartet biografi
I fjor kom det er en storartet biografi som sønnen Arnstein førte i pennen om sin far Sigbjørn Hølmebakk. Arnstein Hølmebakk har førstehånds kilder til å gi oss et bilde av familiemannen og privatpersonen Sigbjørn. Han hadde et nært forhold til fire kvinner. Og med tre av dem fikk han åtte barn.
Biografien er både bemerkelsesverdig og omfattende, med sine 788 sider. Den er enestående, ettersom den kombinerer god historisk forankring i familien med Hølmebakks store og gode faglige arbeid og innsats. Gjennom 35 velskrevne kapitler får vi et godt bilde av forfatteren, filmmanus-skribenten, folketaleren og faren, samt – i vid forstand – sosialisten. Særlig filmdelene er munter lesning, de avslører at det ikke bare var de store bøkene som ble film, men at Hølmebakk også var involvert i industri-, oppdrags- og reklamefilm. Dette burde være pensum på filmskolene, da de viser så klare sammenhenger mellom forfatter- og filmskapervirksomhetene.
Forfatteren har sin fars allsidighet og sikre penn. Han var faglært platearbeider, men hadde også arbeidet som sjømann, trikke-konduktør, skipsverftarbeider og offshore oljearbeider, før han begynte på journalistskolen. Etter hvert fikk han arbeid i AOF-magasinet Fakkelen, NRK, avisene Vestkysten og Klassekampen og Akershus Arbeiderblad/Romerikes Blad og i Norsk kommune-forbund/Fagforbundet. Han har også utgitt flere bøker.
Arnstein Hølmebakk: Sigbjørn Hølmebakk 1922 – 1981
Svein Sandnes forlag 2022
ISBN 978-82-93903-21-5