Den spanske filmskaperen  Gerardo Herrero utforsker temaer som traumer og parforhold. I «Parterapi» møter vi tre ulike par som deltar i en unik gruppeterapiøkt, der de blir overlatt til seg selv.

PÅ KINO FRA 16. FEBRUAR:  De tre par blir kalt inn av psykologen sin for en spesiell terapisesjon. Selv er hun ikke til stede, men hun har lagt igjen åtte konvoluttene inneholder veiledning om hvordan de skal støtte hverandre gjennom håndteringen av deres individuelle traumer.

Tanken er at de skal introdusere seg selv, bli kjent med hverandre og åpne opp om problemene sine. Ved å samhandle skal de komme nærmere hverandre for å bedre forstå hverandres utfordringer og finne veien ut av labyrinten de befinner seg i – mer eller mindre fortapt.

Allerede fra starten av blir de ulike personlighetene til de tre parene markert, sammen med de latente konfliktene som ikke alltid ønskes delt i terapi. Marta er en sjenert og underdanig kone til Carlos, en selger som virker å skjule noe ubeskrivelig.

Carla, en arkitekt, har ennå ikke tatt steget med å bo sammen med sin partner Esteban, en personlig shopper som presser henne til å flytte sammen. Laura, en advokat, lider av kontinuerlig mistillit til sin særegne og reaksjonære partner Daniel.

Når de samtykker i å starte øvelsen, åpner de den første konvolutten for å avdekke terapeutens spesifikke instruksjoner for ett av parene. De andre parene skal bistå med å finne en løsning på dette parets uttalte problem, men utfordringene intensiveres.

Mørke sannheter

Åpningen av hver konvolutt og svarene på instruksjonene avslører mørke sannheter om hvert par, skaper økt spenning og fører til overraskende løsninger.

Det dramatiske spillet svinger, med hovedrollene som veksler mellom de forskjellige komponentene i hvert par. Allianser og konfrontasjoner utvikler seg i tråd med dynamikken generert av gjennomføringen av hver oppgave.

I dette spillet med ledetråder avsløres holdningene, mentalitetene og oppførselen til de seks hovedpersonene. Uansett hvor mye de forsøker å skjule, ender deres usikkerhet, skjulte handlinger og ekte identiteter opp med å komme til overflaten.

Skuespillet er solid, og plottet er godt fanget. I de strålende dialogene finner vi mange lag av karakterene, ikke bare i det de sier, men også i det de uttrykker gjennom stillhet og gester.

Hele filmen er glimrende filmet, med gode kamerabevegelser som fanger opp interaksjonene, i et rom som blir stadig mer klaustrofobisk for karakterene når de skjulte hendelsene begynner å dukke opp.