Red Rooms er en original, suggererende og dypt forstyrrende psykologisk thriller om groteske forbrytelser og dragningen vår mot dem.
PÅ KINO FRA 22.MARS: At filmer om seriemordere lenge har vært en populær sjanger, sier utvilsomt en del om vår fascinasjon for grusomme forbrytelser. Den kanadiske psykologiske thrilleren Red Rooms (Les Chambres Rouges) er på sin side ikke bare en film om en seriemorder, men en film som tar denne fascinasjonen på dypt og høyst ubehagelig alvor.
Spillefilmen tar utgangspunkt i en rettsak, der en mann ved navn Ludovic Chevalier (Maxwell McCabe-Lokos) er tiltalt for usedvanlig grove forbrytelser, som naturlig nok har rystet den kanadiske befolkningen. Tre jenter i alderen 13 til 16 år er bortført, mishandlet, drept og partert. Ugjerningene skal være bestillingsverk fra sadistiske voyeurer, som har betalt for å bevitne torturen, lemlestelsene og drapene gjennom såkalte røde rom i de aller mørkeste delene av internett.
Morderens groupier?
To av disse videoene er funnet – men identifiserer ikke nødvendigvis den maskerte gjerningsmannen med hundre prosent sikkerhet som personen på tiltalebenken. Bevisene mot Chevalier er følgelig kun indisier, om enn ganske omfattende sådan.
Blant tilhørerne i rettssalen er Kelly-Anne (Juliette Gariépy), en svært datakyndig ung kvinne som livnærer seg som fotomodell – samt som pokerspiller på nettet. I morgenkøen til rettsbygningen blir hun kjent med en annen, enda yngre jente, som i likhet med Kelly-Anne synes å være besatt av rettergangen. Av mange omtales Clementine (Laurie Babin) – som er overbevist om Chevaliers uskyld – og Kelly-Anne endatil som den siktedes «groupies». Samtidig opprettholder filmen en besnærende uvisshet om hva som driver den introverte og enigmatiske hovedkarakteren Kelly-Anne.
Den morbide fascinasjonen
Regissør og manusforfatter Pascal Plante (som tidligere blant annet har laget spillefilmen Nadia, Butterfly fra 2020) unngår klokelig å vise de ekstreme voldsutøvelsene, som er begått forut for filmens handling, men like fullt står sentralt i rettssaken – også i form av de nevnte videoopptakene. Isteden er Red Rooms først og fremst forstyrrende på et psykologisk plan, og da særlig fordi den lar oss følge mennesker med en morbid interesse for saken, framfor etterforskere, advokater eller etterlatte.
Red Rooms er i større grad en film om fascinasjonen for forbrytelsene enn om selve forbrytelsene. Dette er en både annerledes og høyst effektfull innfallsvinkel, som gjør at filmen treffer langt dypere enn de fleste filmer om mord og seriedrapsmenn.
Formsterk, kjølig og medrivende
I tråd med Kelly-Annes egne manøvreringer i nettets avkroker er Red Rooms også en medrivende «tech»-thriller, formmessig preget av en gjennomgående kjølig eleganse – som ikke desto mindre favner lange, beundringsverdig kontrollerte tagninger fra rettssalen så vel som mer håndholdte, tettere bilder i andre intense øyeblikk. Dominique Plantes suggererende og tidvis nokså barokke (!) musikk bidrar også vesentlig til filmens imponerende helstøpte uttrykk.
Undertegnede så filmen opprinnelig på filmfestivalen i Karlovy Vary, der den deltok i hovedkonkurransen sammen med blant andre svensk/norske Hypnosen, som Herbert Nordrum fikk skuespillerprisen for – og Red Rooms var så avgjort en av de klare høydepunktene der. Senere har den også gjort seg bemerket på andre festivaler.
Når det gjelder denne franskspråklige filmens liv utover festivalkretser, kan det nok være at den ville ha fått mer oppmerksomhet om dialogen var på engelsk. Det er i så fall synd, for Red Rooms er virkelig en særegen, forstyrrende og mørkt glitrende perle av en film.