Vi starter på toppen av Chrysler-bygningen i New York, der arkitekten Cesar Catilina (Adam Driver) balanserer på kanten, og bokstavelig talt holder seg tilbake fra å falle. Men det er ikke bare tyngdekraften som holder ham oppe—han har også kontroll over tiden.
Cesar er en idealistisk kunstner, med en utopisk drøm om å skape en ny by, kalt New Rome, etter at den gamle har gått under, likt antikkens Roma.
Historien og karakterene er inspirert av den castillanske konspirasjonen fra år 63 f.Kr., og referansene til romertiden går dypt. Navnene er hentet fra denne perioden, skulpturene er romersk-inspirerte, og mellomtekstene ser ut som romerske steintavler. Til og med frisyrene er modellert etter det gamle Roma.
Regissør Francis Ford Coppola, kjent for en rekke klassiske filmer som Gudfaren (1972), Avlyttingen (1974), Apokalypse Nå (1979), og Bram Stoker’s Dracula (1992), har ønsket å lage Megalopolis i over 40 år. Resultatet er en storslagen film som forener visuell prakt og en dyp drøfting av sivilisasjonens fremtid.
Arkitekten og hans motstandere
I Megalopolis står Cesar overfor borgermester Frank Cicero (Giancarlo Esposito), som ønsker å bevare status quo. Komplikasjoner oppstår når Ciceros datter, Julia (Nathalie Emmanuel), blir forelsket i Cesar, og de to innleder et forhold.
Den ambisiøse Wow Platinum (Aubrey Plaza), som opprinnelig var Cesars elskerinne, prøver å vinne tilbake hans kjærlighet, men når hun mislykkes, gifter hun seg i stedet med banksjefen Hamilton Crassus III (spilt av Jon Voight), som også er Cesars onkel. Wow danner en allianse med Cesars fetter Clodio Pulcher (spilt av Shia LaBeouf), som er på vei til å bli populær blant folket. Til slutt ser det ut til at Cesars prosjekt lykkes, og gir både neste generasjon og hans eget barn nye muligheter.
En handling full av symbolikk
Det er nesten umulig å beskrive hele handlingen i dette omfattende eposet. Coppola vever sammen storartede visuelle elementer og eventyrlige scener, men en tydelig rød tråd kan være vanskelig å finne. Handlingen er fylt med halvfilosofiske utsagn og sitater fra antikken, særlig fra Marcus Aurelius, som blir lagt i munnen på Julia Cicero. Det er også mange referanser til moderne politiske temaer, spesielt relatert til USA.
Coppolas futuristiske visjon blir tidvis avbrutt av merkelige elementer, som en sovjetisk sonde (!) som har kommet på avveie, og sort-hvitt-klipp fra filmaviser med Hitler og Mussolini. Disse klippene trekker oss ut av den ellers nøye konstruerte fremtidsverdenen Coppola prøver å skape. Chrysler-bygningen dukker opp som et ikon gjennom hele filmen, og minner oss stadig om at dette tross alt er New York.
Et imponerende skuespillerensemble
I tillegg til de nevnte skuespillerne, får vi også se Laurence Fishburne, Dustin Hoffman og Talia Shire i mindre, men betydningsfulle roller. Skuespillerprestasjonene er solide, og Coppola demonstrerer at han fortsatt besitter evnen til å skape episke fortellinger. Men tidvis blir filmen pompøs, og mangelen på sammenheng gjør at den ikke helt når opp til nivået vi forventer av en regissør av hans kaliber.
Megalopolis er definitivt en uavhengig produksjon, finansiert av Coppola selv, blant annet ved å selge deler av sin suksessrike vinproduksjon. Likevel kunne filmen kanskje ha hatt godt av et mer kritisk blikk utenfra—kanskje fra noen andre enn hans sønn Roman.
Filmen ble vist i hovedprogrammet på årets Cannes-festival, og står som et storslått, men til tider utfordrende siste kapittel i en av de mest produktive karrierene i amerikansk filmhistorie.